Arktisk seilas

Tromsø er porten til ishavet, og et strategisk utgangspunkt for ekspedisjoner mot nord. Når eventyrlystne oppdagere, modige fangstmenn og vitebegjærlige forskere dro på tokt fra «Nordens Paris» i den arktiske klondyketiden i siste halvdel av 1800-tallet, var det aldri godt å vite hvor lenge de ville være bortreist, og om de i det hele tatt kom tilbake. 

FLERE FINE VINTEROPPLEVELSER? SJEKK DENNE KRITIKERROSTE BOKA

Karibisk polarcruise

– Velkommen om bord! Men pass på, det kan være glatt. Vi skal strø salt på dekk etter at jeg har måket vekk snøen, sier Anton Berking og drar i et tau slik at «The Golden Eagle» legger seg overkommelige skritt fra den isete flytebrygga i Tromsø havn.

Skuta er egentlig skapt for øyhopping i Karibia.  Her er det trampolinenetting mellom skrogene, stiger ned i vannet akterut gir gode badeforhold, og et åpent dekk foran styrhuset har god plass til solslikkere i horisontalen. Men den 44 fot lange katamaranen skal også vise seg som en utmerket farkost for tokt i minusgrader 70 grader nord. Vi børster snø av tauverk og ror, slenger saueskinnsfeller på benkene og fyller varm kakao i koppen. 

LES OGSÅ: NATURBANT I NORD

Tett på naturen

Vårt utgangspunkt er altså noe annerledes enn det Roald Amundsen og Co måtte forberede seg på for over 100 år siden, og den gamle polarhelten skuer ­nærmest misunnelig ut mot sundet fra sin plass på Roald Amundsens plass da «The Golden Eagle» manøvreres ut fra småbåthavna, forbi en flytende badstue med Ishavskatedralen i bakgrunnen. Snart passerer vi Polarmuseet i tollbodbrygga fra 1834; polarbyens historie er synlig over alt. 

– Vinden er ikke alltid særlig stabil i fjordarmene, så vi går ofte for motor. Men vi prøver å heise seil så fort vi kommer litt utover, og om vinden tar til, lover kaptein Berking.

I pakt med naturen

Vi får litt vind i seilet så fort broa over til Tromsdalen sakker akterut og Tromsøya blir borte i vest. For en stakket stund kan vi kjenne på roen, stillheten og samspillet med naturkreftene.

– Å seile er den beste måten å reise på. ­Økovennlig og bærekraftig, og ved hjelp av de samme prinsippene mennesker har benyt­tet i tusen år, bemerker mannen ved roret.

Det er ingen grunn til å rope varsko om splittede bramseil eller frykte sjøsykens festbrems denne dagen. Havet legger seg etter hvert så dovent at ikke engang svake krusninger fra båten ødelegger speilbildet av Lyngsalpan. 

Bærekraft

Seilturen fra Tromsø er en del av aktivitetstilbudet til Pukka Travels, en turarrangør hvis filosofi handler om store naturopplevelser og minimalt avtrykk, til fots i fjellet eller med båt på sjøen. Sånn sett er det lite som passer bedre enn seilturer, hvor vi i teorien kan være gratispassasjerer på vindens vinger, prisgitt vær og vind.

Men opplevelsene handler like mye om å komme seg unna sivilisasjons sentrum, og fra Nord-Norges hoved­stad tar det ikke mange minutter før omgivelsene end­res fra industriell og urban til urørt og øde. 

Selv om Tromsø ikke er stor i størrelse, er det intet mindre enn en metropol hva gjelder uteliv, kultur, gastronomi og attraksjoner. Her er det aldri langt fra en baristabrygget espresso og sjømatrestaurant i verdensklassen til en øde fjelltopp eller en stille bukt.

LES OGSÅ OM EKSOTISK VINTEREVENTYR

Fiskelykke

Det er til sistnevnte vi er på vei. Så fort Håkjerringholmen i Kvalsundet er i styrbord retning, finner kapteinen fram fangstredskapet. En flokk skarver flakser forbi, sikkert på vei mot neste måltid. 

Vi har tatt med grønnsaker og buljong, men skal det bli skikkelig middag må vi ha en liten porsjon fiskelykke. Lyden av meter på meter med snøre som trekkes ut av den kraftige havfiskesnella etter en solid sluk, ljomer i den stille lufta. Kapteinen trives godt med matauk, og fjorden skal være full av fisk. 

Fru Fortuna spiller på lag. Et firekilos prakteksemplar av gadus morhua heises sporenstreks opp fra fjorden, får fiskeknivens nådestøt og havner i bøtta. 

Selv har jeg ikke en gang summet meg til å plukke opp fiskestanga, og melder meg heller til tjeneste i byssa. Vi har uansett mer enn nok fisk. Kapteinen blir kokk og freser hvitløk, urter og grønnsaker, han fileterer atlanterhavstorsken med stødig hånd, koker opp kraft og lar fiskekjøttet så vidt dampe i noen minutter før middagen er servert.

– Da er det mat.

FLERE FINE VINTEROPPLEVELSER? SJEKK DENNE KRITIKERROSTE BOKA

Fra fjord til fat på et kvarter. Havet ligger blikkstille, sola varmer. Vi tar av votter og lue og spiser ved roret. Et bedre utgangspunkt for gode måltider til sjøs finnes ikke. 

Kapteinens fiskesuppe er smaken av kystkultur.  

LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ MAGASINET REISELYST HER!

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN