Med åpne sandaler, lang kjortel og en kledelig turban bærer Nasser Abdullah Al-Falahi (66) et stort trau med velduftende roseblader inn i et lite rom der de skal forvandles til flytende gull.
Rosebladene ble plukket tidligere på morgenen, mens duggen fortsatt gjorde de fuktige, før de har satt seg under et vått håndkle i flere timer. Nå er rosebladene klare til å destilleres og forvandles til det aromatiske rosevannet som landsbyene i Jabal Akhdar er så kjent for. Men Nasser er en av stadig færre menn som utvinner rosevann av de vakre Damask-rosene.
Omans Grand Canyon
– Klimaendringene gjør at mange av landsbyene ikke har vann lenger. Grunnvannet er blitt borte mange steder. Dette er faktisk den eneste landsbyen som har permanent vann nå, og det er også her vi finner den største rosehagen, forteller Fahmi Dhawi Al-ryami (26) mens han viser oss rundt i Alaqr.
Den bitte lille fjellandsbyen ligger på kanten av en fjellvegg som stuper loddrett ned i en dal mange hundre meter lenger ned – også kjent som Omans Grand Canyon. Fjellsidene er terrassert i grønne flater, hvor det gror granatepler, aprikoser og oliven – trær som trenger lite vann for å overleve. Fahmi vokste selv opp i nabolandsbyen, og han lærte faktisk å svømme i dammen som i dag er vannkilde til rosebuskene.
Alaqr er den første av fem slike små landsbyer i Jabal Akhdar, og den første man kommer til når man går den kjente fotturen De fem landsbyer.
Men før vi går fotturen, må vi lære mer om rosevann.
Lang tradisjon
Tradisjonen med å utvinne rosevann er over 500 år gammel og går i arv fra far til sønn. Rosevannet fra Jabal Akhdar regnes som ypperste kvalitet, og er populært over hele Midtøsten.
– Denne tradisjonen har gått fra generasjon til generasjon i mange hundre år, og det er derfor vi må lære, så det ikke går bort. For dette er vår arv, dette er det vi er kjent for, sier Fahmi.
Som nyutdannet bioingeniør har han fattet en spesiell interesse for den gamle rosetradisjonen, og guider nå turister fra de nærliggende luksushotellene. Ingen vet med sikkerhet hvor mange rosebusker det er i Jabal Akhdar, selv om reklametekster for rosevann påstår at det er 9000 rosebusker i dalen, som farger fjellsidene rosa i sesong. Fahmi mener mange av dem er gått tapt, for de fleste rosebladene sankes nå kun fra familiehager med noen få busker. Likevel er det en vesentlig inntektskilde.
LES OGSÅ: 3 VERDENS VAKRESTE NATURPERLER
Eksklusive dråper
– For mange av disse familiene er rosevannet familiens hovedinntekt. De lager rosevann som til og med selges til utlandet. Rosevann fra Jabal Akhdar er berømt for sin kvalitet, du finner ikke maken noe sted, forteller han.
Å utvinne rosevann krever tålmodighet, og Nasser Abdullah Al-Falahi viser gjerne hvordan han jobber. Det lille rommet er varmt som en badstue, og han står bøyd over en Al-duhjan, en enkel leirovn med fire like kobberkjeler. Først må bladene varmes i et stort kar, der dampen samles i en kobberbolle, før væsken skal fordampe over varme i flere timer. Tre kilo roseblader gir under en halv liter rosevann. Om du kjøper det på nettet, koster rosevann rundt 600 kroner literen ferdig destillert. Men det er i det minste anvendelig:
– Vi bruker rosevann i masse, i alt fra hårprodukter til kaffe og parfyme, forteller Fahmi.
– Det dufter godt, smaker godt, og gjør godt. Så ikke rart at det er så populært.
Kongelig utsikt
Vel tilbake på vår hule av luksus på Anantara Al Jabal Al Akhdar – kanskje mest kjent for sin utsiktspaviljong hvor lady Diana en gang i tiden sto og så utover de mektige fjellene og dalene – får vi smake på de berømte dråpene. Hver dag serveres det nemlig rosevann til frokost. Det vil si vår frokost – det er ramadan og de lokale har inntatt dagens første måltid suhur lenge før sola har stått opp, og spiser ikke sin tradisjonelle iftar før solen har gått ned.
Rosevannet smaker søtt og kunstig, litt som å drikke en billig parfyme. Men hva gjør man vel ikke for skjønnheten.
LES OGSÅ: SAN OG SAFARI I KALAHARIØRKENEN
Anantara Jabal Akhdar er i seg selv en oase for skjønnhet og sunnhet, ro og avslapning. Resorten smykker seg med å være en av verdens høyestliggende luksusresorter, men det er konsekvensen av beliggenheten som betyr mest; hotellet er bygget på kanten av en klippe, med utsikt over endeløse fjell, en dyp canyon og De fem landsbyene som vi siden skal besøke. Det er umulig å ikke bli bergtatt av omgivelsene.
De grønne fjellene
Jabal Akhdar omtales noe misvisende som «De grønne fjellene», men er egentlig ikke verken grønne eller et fjell – det er en del av et platå som ligger på 2000 meter over havet. Platået er en del av i de langstrakte Hajarfjellene som strekker seg helt fra grensen til De Forente Arabiske Emirater i nord, langs hele nordkysten av Oman og ut mot havet i øst.
Kanskje på grunn av den beskyttede beliggenheten i skyggen av Omans høyeste fjell Jabal Shams (2997 moh), eller på grunn av de mange (dog minkende) vannkildene, er Jabal Akhdar et av landets mest fruktbare områder. Det ser kanskje ikke sånn ut, når man kjører den svingete veien fra Nizwa på 500 moh, lynbratt opp til landsbyen på over 2000 moh, gjennom et ørkenlignende, steinete landskap. Men så plutselig åpenbarer et dalsøkk seg med grønne, terrasserte fjellsider, der det gror granatepler, aprikoser og oliven.
Den moderne sultan
Inntil 2005 var det kun mulig å komme hit med helikopter – eller esel. Men Sultan Qaboos bin Said Al Said har her, som i resten av landet, satset på infrastruktur. Qaboos var sultan i Oman fra 1970 til han døde i 2020, den lengst-sittende leder i Midtøsten og den arabiske verden. Han var fremtidsrettet og populær.
– Sultan Qaboos har endret Oman fullstendig. Før Qaboos var Oman ingenting. Nå er vi et land å regne med, vi har masse. Han har gjort mange endringer, som at jenter får gå på skole, forteller Fahmi.
Oman er fortsatt et svært tradisjonelt muslimsk land, men i utvikling. Qaboos´ etterfølger Haitham bin Tariq har videreført Qaboos linje med modernisering, ved blant annet å endre grunnloven til å gi Omans innbyggere mer ytrings- og meningsfrihet (selv om landet fortsatt rangeres som nr 135 av 180 på World press freedom index), og lov til å utøve religionsfrihet forutsatt at det ikke krenker den offentlige orden eller moral.
De fem landsbyer
Og sånn oppfattes også Omans forhold til turister: I teorien skal man dekke til skuldre og knær på offentlige steder, men det er akseptert at turister går med shorts og t-skjorte på typiske turist-steder, som på en resort i ørkenen eller når man går fottur her i fjellene. Så en god del turister går i (anstendig) shorts og t-skjorte. Vi klarer ikke helt å bryte reglene midt i ramadan, og trekker på oss linbukser og en lang kjole – praktisk turtøy.
For fjellvante nordmenn er turen gjennom de fem landsbyene mer en spasertur enn en riktig fottur. Totalt er den rundt fire timer lang, og den går stort sett flatt, langs toppkanten av dalen, med dramatisk utsikt ned i avgrunnen og utover de grønne, terrasserte fjellsidene.
De tidligere så livlige landsbyene er alle mer eller mindre forlatt: de omanske innbyggerne har flyttet til større hus litt oppe på platået, mens bønder fra Pakistan og Bangladesh har overtatt mye av driften.
– Nå er det bare to familier igjen her, de andre har flyttet til større hus i en landsby høyere opp på flaten. Det er der alle bor nå – ingen er igjen i disse små og trange fjellandsbyene. De omanske familiene har vokst, og fått andre behov, forteller Fahmi.
På mange måter er en vandring i Jabal Akhdar også et speilbilde av Oman: et sted der tradisjonene videreføres, men hvor modernisering ønskes velkommen.
LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ MAGASINET REISELYST HER!
Vinn gratis reise til Cinque Terre! 
Ny utgave: Alternativ sommer i Europa 
Charterselskapenes sommernyheter 
Reisetrend på budsjett 
Årets første utgave i salg! 
10 på topp i Portugal 
Forelsket i Vilnius 
Vi har kåret Europas vakreste og mest undervurderte storbyer 
6 spesielle overnattinger i Norge 
10 bilfrie byer i Europa