Med utsikt over Kalahariørkenens endeløse sletter har vi nettopp nytt et herremåltid under stjernehimmelen, på en åpen takterrasse med hvitrutete duk og stearinlys. Det er midt i tørketiden, så solens glitrende stråler farget gresstuster som flammende bål da den sank i horisonten. Og akkurat i det siste bit med grillet kjøtt og lokale rotgrønnsaker skylles ned med en slurk sørafrikansk vin, hører vi det tusler i det tørre gresset nedenfor terrassen.
Løvenes dronning
Fire. Fem. Nei, seks smekre løvinner har tatt turen for å slukke tørsten i fuglebadet nede på bakken. Av litt uforståelige grunner bestemmer vi oss for å tre ned fra takterrassens trygge høyde, og står brått på den åpne perrongen nede, blant bord og stoler, og titter bort på løvinnene som slurper i seg vann – fire meter unna, der spurv og trost slukket tørsten tidligere i dag.
Nå lepjer løvinnene høylytt i seg det friske vannet, og kaster stjålne blikk inn på terrassen.
To av vaktene lyser opp rovdyrene med lykter, ellers er det stummende mørkt.
– Dette er fordelen med å være her i tørketiden. Det er ikke mange vannkilder igjen, men dyrene vet hvor de finner dem, kommenterer guiden vår Pogisemo Raseme og ser på løvinnene.
I det stille så tenker jeg at de store kattene nok vet hvor de finner oss også.
Men enten har jeg sett for mye på tv, eller så er løvinnene rett og slett mette. For når tørsten er slukket, snur de ryggen til og vandrer lydløst inn mellom gresstustene igjen.
Den store tørsten
Kalahari er verdens femte største ørken, en 900.000 km2 stort ødeland som dekker store deler av Botswana, samt deler av Namibia og Sør-Afrika. Området oppsto for rundt seksti millioner år siden da det afrikanske kontinentet ble formet. Mesteparten av ørkenen ligger på 800-1000 moh, og er på størrelse med Pakistan og Venezuela, eller omtrent dobbelt så stort som Sverige.
Mange tror at ørkenen er et dødt og øde sted med lite vann, mat og dyreliv. Men det stemmer ikke. Det er tørt, ugjestmildt og farlig for den som ikke vet å ferdes her. Men dødt, det er det ikke. Her gror gress, små planter og tørre akasietrær, som er næringsgrunnlag for både større antiloper som oryx og gnu, og mindre dyr som springbok, struts og pinnsvin. Samt en rekke rovdyr, inkludert løve, leopard, gepard og villhund.
Ordet Kalahari kommer av Tswana-ordet Kgala, som betyr «stor tørst», eller Kgalagadi som betyr «et sted uten vann» – siden Kalahari har enorme områder dekket av rød sand uten noen permanente vannkilder.
I dette ugjestmilde ørkenlandskapet har san-folket levd i minst 20.000 år.
San og sand
Og det gjør de fortsatt. Noen av dem, i hvert fall. Av Botswanas rundt 60.000 san, det sørlige Afrikas urinnvånere, er det bare noen få som fortsatt lever på «gamlemåten». Den yngre generasjonen vil ha utdannelse og flytter til byene.
LES OGSÅ OM BOTSWANAS UKJENTE MINI-OKAVANGO
Men noen kommer tilbake, som Goyagoya (24). Og bidrar til underholdning for de få turistene som tar den lange veien ut hit.
Det sitter mer mot denne spinkle mannen på 1,55 m enn i de fleste jeg kjenner.
– Om vi skal vente og gå en annen gang?
Goyagoya skjønner ikke spørsmålet. Eller, han forstår det godt, for han snakker, i tillegg til sitt klassiske klikkespråk, ganske godt engelsk. Men tanken på at vi ikke skal ut på den planlagte kveldsturen bare fordi vi har fulgt etter en leopard i en halvtime og det er to løvinner i nærheten, er for ham helt absurd.
Ørkenens Shakespeare
Sammen med to av stammens kvinner, Qanasie (38) og Xlaigqwe (45), den fryktløse jegeren Qarose (45) og den aldre mannen Kuerekwere, som anslår sin egen alder til et sted mellom 60 og 70 år, har Goyagoya ikledd seg sanfolkets tradisjonelle klær – sko av kuduskinn, et lite lendeklede av steinbukk og en bue over skulderen, med mål om å ta oss med på tur ut i ørkenen og et forrykende skuespill, der de simulerer både antilopejakt og kamp med løver.
De graver til og med ut en ekte «kanin» og kaster den lattermildt mot oss intetanende turister.
Men spøk til side, så er det ikke bare imponerende, men nær sagt umulig å forstå, at de kan leve her ute, i 45 varmegrader, uten faste vannkilder, omgitt av rovdyr.
Central Kalahari Game Reserve ble opprinnelig opprettet som et tilholdssted for sanfolket, som var nomader og fulgte dyrenes sesongstyrte vandringer. Husly fant de i huler, under steinete overheng eller i midlertidige hytter. San levde i komplett pakt med naturen og har fortsatt en unik innsikt i tusenvis av planter og deres bruksområder, fra medisin til mat og gift..
Danser med Djima
– Det er under 100 000 sanfolk igjen, omtrent 60 000 av dem bor her i Botswana. De er vant til et nomadisk liv som jegere og samlere, og både kulturen og folket dør gradvis, forteller guiden MT som selv er san men bor i byen.
Og noen av dem tjener litt ekstra slanter med kulturelle teaterforestillinger. Om det bidrar til å bevare både folk og kultur, er vi gjerne med på spillet.
San er formidable jegere, og selv om de fanger mye små dyr med feller, er de best med pil og bue. Kuerekwere illustrerer et velrettet skudd og danser en seiersdans for den imaginære steinbukken han nedla.
Etterpå må vi feire ved bålet – selvfølgelig tent på den gammeldagse måten – og Kuerekwere spør en liten medbragt tredukke, en djima, om hvilken vei vindene vil blåse og hvor rovdyrene går. Siden synger og danser de ”steinbukkdansen” med hale og horn i panna så de ramler over ende av latter. Kanskje ikke helt slik de har gjort det i 20 000 år, men nært nok.
Leopard til forrett
Den svære nasjonalfuglen kori bustard vagger i gresset, og en springbukk gjemmer seg i buskene. Det er siste dag i ødemarken, og vi har allerede sett løver, geparder, hyener, en enslig sjakal, grevling, skorpioner, ja til og med leoparden Sneaky som også kom for å stjele litt vann i fuglebadet.
– Vi kaller ham Sneaky, for han er så sleip. Han ligger i buskene og venter på at vi har gått fra bomaen – og så kommer han for å drikke, ler Pogisemo.
Denne siste dagen får vi følge av to geparder.
– De er brødre, og det pleide å være tre. Men vi vet ikke hva som skjedde med den siste, forteller Pogisemo mens vi skygger dem i trygg avstand fra bilen.
Men naturen skal straks fortelle oss hva som skjedde, eller kanskje skjedde, med den siste broren. For ut fra venstre svinger to sure løvinner, og setter etter gepardgutta.
LES OGSÅ: GEPARDENS KAPPLØP MED TIDEN
Vi hadde egentlig håpet å se brødrene jakte, siden geparder jakter om dagen, selv her, i denne varmen. Men med to gretne løvinner i hælene, har de mer enn nok med å passe på seg selv. Jakt står ikke på agendaen i dag.
– Du vet, det er veldig tørt her i Kalahariørkenen. Vi får litt regn om sommeren, men på grunn av klimaendringen kommer det ofte sent, i januar-februar. Men forhåpentligvis vil det komme snart – det vil redde mange liv, kommenterer Pogisemo.
– Sommer er den mest populære sesongen også, og det er veldig fint, og grønt. Men det er nesten synd å komme da, for da ser man ikke hvor hard dette klimaet er for dyrene. Det er dette som er Kalahari, sier han og ser utover det tørre, golde og sprukne landskapet.
Det er dette som er livet. Og døden. Både den gang da, og nå.