Amalfis hemmelighet

Hele Amalfikysten er et eneste stort postkort, av bratt natur og eventyrlige byer som klatrer oppover fjellsidene.

Den er en av Italias aller vakreste områder.

Men du får den ikke alene. Selv langt utpå høsten må du dele de verdeskjente byene, Amalfi, Positano, Ravello, med horder av briter og tyskere, norditalienere med dyre solbriller og fet lommebok – og det først etter at du har feilparkert leiebilen langs den smale kystveien et sted langt utenfor sentrum.

Les også om strandperlen Vasto HER

Kroningsplass

Med mindre du drar til Atrani, da, den lille byen én bukt øst for Amalfi.

En åpning i ytterste husrekke leder rett ut til stranda. Foto: Gjermund Glesnes

Den er minst like unik som sine mer berømte naboer. I Amalfis gullalder, under den maritime republikken i 9.-12. århundre, var de to byene faktisk én.

Og det var i San Salvatore de Birecto-kirken i dagens Atrani at dogen ble valgt og kronet med hodeplagget som symboliserte dogemakten (birecto betyr beret).

Hele den lille byen er som en labyrint. Murhusene klenger seg inntil og oppå hverandre som på et menneskelig fuglefjell, og mange steder går smugene i tunnel under husene for å spare plass.

Og hvilket valg har de egentlig? Bykommunen Atrani måler skarve 0,12 kvadratkilometer – så vidt over halvparten av Slottsparken. Og her bor 851 mennesker.

– Maiori, Positano, Ravello; de har nye hus. Det finner du ikke her. Det er jo ikke plass til å bygge noe nytt, sier Filippo Vissicchio og smiler.

Mer om Italia finner du HER

Eseltransport

Innehaveren av herberget A’ Scalinatella har tatt meg med på rundtur i den knøttlille byen, noe som naturlig nok er en kjapp affære.

Det er tross alt ikke mange gatene å gå, i hvert fall ikke når en lokalkjent leder deg gjennom labyrinten av smug og trapper.

– Du bør se alt i Atrani. Det er en experienza unica. De små gatene er trangere enn en korridor, så trange at vi må bruke esel til å frakte sement, eller bære den selv, sier han.

– Vår by er billigere og stillere enn naboen. Her har vi tid til å snakke med turistene, mener Filippo, som tror at mangelen på turister skyldes at veien går i bro over byen, ikke mellom byen og stranda som i Amalfi.

Kaoset av smug og trapper er en viktig del av Atranis sjarm, mener Filippo Vissicchio. Foto: Gjermund Glesnes

– Noen går av bussen og skjønner ikke hvordan de skal komme seg ned til byen. Så de går til Amalfi i stedet, sier han.

Skal du så droppe Amalfi helt? Selvfølgelig ikke.

Går du rett i de sånn passelig godt skiltede smugene fra vestsida av Piazza Umberto I, er det bare 500 koselige meter å gå over åsryggen til naboen.

Eller du kan gå rundt odden, forbi hotellet der Henrik Ibsen ifølge en plakett satt og skrev «Et dukkehjem».

Og hvis du vil gjøre det til en virkelig tur, fortsetter du opp fjellsiden vest for Amalfi igjen, og går hele Gudenes sti, en heldags fottur med fantastisk utsikt som ender i Positano, hvorfra du kan ta bussen hjem.

Tilbake til hovedsiden