Reisen begynner med tog fra Termini i Roma, retning nord. Du går av i Orbitello, setter deg på en benk i solveggen og venter tålmodig på bussen. Ikke vær redd: tålmodigheten kommer, snart blir det fint å bare sitte der, for du har det ikke travelt, du kan ikke det, for du er på Monte Argentario, den svære klumpen av en halvøy som bare så vidt er festet til fastlandet i Toscana med tynne tråder av vei; du har tatt skrittet inn i tidløsheten. 

LES OGSÅ: ROMANTISKE ROMA

En åpenbaring

Jeg kan aldri huske hvor lang bussturen videre fra Orbitello er, men det gjør ingen ting, bare du rekker fergen til Isola del Giglio som er dit du skal, og det gjør du – før eller siden. Havna ligger under deg, full av fiskebåter, som en åpenbaring, når bussen svinger rundt fjelltoppen. Midt på er brygga til Giglio-fergene. Før skipperen ringer for avgang er du på fisketorget og ­handler vongole, calamare og ­gamberoni til aftenens pasta con frutti del mare fra fiskerkonenes kummer – pluss en stråhatt hvis det er sommerstid, og det er det liksom alltid.

MER SOM DETTE: LANDLIG LYKKE I ROMANIA

Guddommelig vin

Båtturen til Giglio tar en time, rett vest. Øya vokser til den fyller synsfeltet når du nærmer deg; i luftlinje er det 496 meter til det som var toppen av en vulkan. Fergen senker farten, siger inn bak av en svær molo, slår revers i maskinen, og legger til i en liten havn, med rikfolks yachter til venstre og restauranter på påler til høyre. Porto del Giglio er den ene av øyas to byer fra historisk tid. Den andre ligger på ­toppen og heter Castello. Mellom dem er det endeløse rekker av ­terrasser, horisontalt, øya rundt, bygget med stein, svette og slit av et uoversiktlig antall genera­sjoner bønder gjennom mer enn tusen år. Vitsen er å holde på jord og vann i de stupbratte fjellsidene for å gi vinrankene levelige kår. «Giglio-vin er ­guddommelig», sier folk fra Giglio. Ingen andre får seg til å si det samme.  

Hverken flora eller fauna tåler stort, så det er lagt lokk på turismen – takk og pris, vil nå jeg si

En borg i fjellet

Castello er en borg, veggene fortsetter oppover i flukt med fjellveggen. Byen innenfor er like uangripelig som ubegripelig. Boligene gror som skjell på en brygge­stolpe, over og under og oppå ­hverandre, i suveren protest mot fysikkens lover, men helt i tråd med viljens prinsipp: det du vil, får du til – og må du, så kan du. Folk flettet sine skjebner ­sammen med tette borger-bånd. Fra bymuren ser du ­Montecristo og fange-øya Pianoso, pluss Napoleons eksil-øy, Elba, ute i havet. Steinbenkene ved byporten er slipt blanke som glass av grove bukserumper gjennom tusen år. Her har de sittet, de ranke og de krumme, de ­flittige og de dovne, og samtalt om verden og Gud og livets overflod av trivialiteter, og de gjør det jaggu meg ennå: alt er som alltid, bare med noen ubetydelige tematiske endringer. 

LES OGSÅ: LANDET SOM HAR ALT

Et glass hos Gino

Når middel­havsmørket smeller til uten nordisk overgang av skumring, går du til Porto, tar et glass hos Gino, og spiser i en av restaurantene som balanserer på stylter over sjøen. Isola del Giglio er en sårbar øy, det finnes ikke vann, tankbåter må fylle opp magasinene minst en gang i døgnet og det er strenge restriksjoner for hus og hoteller, veier og nesten alt annet. 

Hverken flora eller fauna tåler stort, så det er lagt lokk på turismen – takk og pris, vil nå jeg si.

LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ MAGASINET REISELYST HER!

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN