Forfatter Erika Fatland (37) er aktuell med reiseskildringen «Høyt. En reise i Himalaya», utgitt på Kagge forlag. I teksten under skriver hun om et annet reisemål som står hennes hjerte nært: Georgia i Kaukasus.

– Nylig hørte jeg om en forfatterkollega som var på reise i Georgia da pandemien rammet og verden stengte. I hele seks måneder var han strandet i Tbilisi.

Erika Fatland (37) er forfatter og sosialantropolog. Aktuell med reiseskildringen «Høyt. En reise i Himalaya», utgitt på Kagge forlag. Foto: Tine Poppe/ Kagge Forlag

Heldige ham!

Helt siden jeg besøkte Georgia for første gang for snart ti år siden, har det, ved siden av Italia, vært mitt absolutte favorittland. Georgia har alt. Et vidunderlig kjøkken – også for en vegetarianer – og vin som nå er i verdensklasse. Europas høyeste fjell kan dette lille landet også varte opp med, i tillegg til langstrakte strender ved Svartehavet, for dem som foretrekker slikt. Tbilisi er en akkurat passe stor og passe sjarmerende hovedstad, passe forfallen, passe oversiktlig. Georgisk er ikke beslektet med noe annet språk, og alfabetet minner om kniplinger. I tillegg kan landet by på hele to utbryterrepublikker, dertil Stalins fødeby og middelalderlandsbyer med selvskreven plass på UNESCOs verdensarvliste.

Og så er det naturligvis georgierne selv, selve hovedgrunnen til at Georgia rager i tet på listen min. Georgiere er som italienere i tiende potens. Hvor ellers begynner grensevaktene å forhøre deg om din kunnskap om georgisk bakst før de slipper deg inn i landet, og hvor ellers må man krangle med taxisjåførene for i det hele tatt å få lov til å betale? Hvilket annet sted kan man oppleve å smette innom i en liten matbutikk sent om kvelden for å kjøpe brød og smør, og ikke få lov til gå ut igjen før man har smakt tre-fire glass av eierens hjemmelagde vin?

LES OGSÅ: REISETIPS FRA LEVI HENRIKSEN

I løpet av min reisekarriere har jeg hatt mange rare og eksentriske guider, men ingen slår russisk-georgiske Julia, som vartet opp med egenkomponerte kjærlighetsdikt til lunsjen og fransk visesang utpå kvelden.

Selv om hun bare var tjueåtte år gammel, var hun allerede i gang med den tredje ektemannen og drømte om den fjerde. Iført fjong hatt og miniskjørt forserte hun ufortrødent både snøfonner og fjellsider, og ga seg ikke før vi nådde frem til det avsidesliggende klosteret som var dagens mål. Vel innenfor klosterveggene ble hun så rørt at hun brast i gråt.

Senere på kvelden ga Julia meg en grundig innføring i georgisk skåltalekultur, og på hjemveien toppet hun det hele med en flaske chacha, georgiernes svar på grappa, som hun egenhendig gjorde kål på. Det gikk som det måtte gå. Da vi langt på natt rullet inn i Tbilisis gater, snorket Julia tungt over dashbordet, og jeg fikk derfor aldri sagt ordentlig adjø til henne.

Når verden åpner opp igjen, skal jeg dra tilbake til Georgia. Kanskje møter jeg Julia igjen, dersom hun da ikke har gjort alvor av drømmene og flyttet til Paris.

Min drøm er å strande i Georgia et halvt års tid. Minst.

LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ VAGABOND REISELYST HER!
TILBAKE TIL HOVEDSIDEN