– Warm clothes, si! Eso no es Rio de Janeiro!
Simba, guiden vår, ler så han blotter alle tennene og slår ut med armene. Dette er ikke Rio! Han har definitivt rett, for vi møter ham 3400 meter over havet, i bakgården på hostellet vårt i Cuzco, en by i en dal i Andesfjellene i det sørøstlige Peru.
Cuzco betyr «navle», og var Inkarikets hovedsete og kulturelle sentrum mellom år 1100 og 1533. Den Unesco-vernede byen har i dag 300 000 innbyggere, og er ingen landsby. Men for oss, som har tilbrakt ti dager i nettopp Rio de Janeiro, har den en avslappet atmosfære.
Smale, brosteinsbelagte gater snor seg rundt lave murhus. Volkswagen Beetles står parkert overalt, og på hvert hjørne står en fargerikt kledd dame med lange, mørke fletter og bowlerhatt klar til å servere en porsjon ceviche. Det tradisjonelle står i sterk kontrast til de utallige reiseselskapsbodene og fjellutstyrsjappene.
LES MER OM KONKURRANSEVINNEREN HER
Klær for kulde
Det er selvfølgelig derfor Simba sitter i bakgården på hostellet vårt og knasker tørkede bananchips: Vi vil også til Machu Picchu! Stedet som troner på listene over verdens «must see»-severdigheter. Vi har allerede vært i Cuzco et par dager for å venne oss til høyden.
– Dere har for lite klær, slår Simba fast.
Dagen etter står vi klare med nye alpakkasokker, luer, skjerf, votter, gensere og regnponchoer. Etter 10 måneder på reisefot er vi litt betenkte til organiserte gruppeturer, og har bevisst valgt bort den klassiske inkastien til fordel for Lares trek, som er en mindre populær rute. Begeistringen er stor når vi skjønner at vår gruppe kun består av oss tre venninnene fra Norge, Simba, «the horseman» José (som skal bære bagasjen vår) og kokken Victor.
LES OGSÅ REPORTASJEN TIL SØLVVINNEREN
Med staver
En skranglete minivan fører oss gjennom små landsbyer. Vi stopper på et marked med så mye spennende å se, lukte og smake på at vi nesten glemmer at vi må komme oss videre oppover i fjellene, til Lares, som er startpunktet for turen.
Ute av bilen rir José og Viktor snart avgårde på hver sin hest, oppover den bratte fjellheimen. Simba, som kun lar være å smile når han skal si noe veldig viktig, får en alvorlig mine før vi begynner å gå.
– Dere må si ifra hvis høydesyken sniker seg innpå, formaner han, og insisterer på at vi skal gå med staver, selv om vi sier at i Norge bruker vi kun staver når vi går på ski.
– Nå er vi ikke i Norge. Vi er i Peru, slår Simba fast.
Pulsen stiger relativt raskt, og vi må minne hverandre på at høyden helt sikkert har mye av skylden. Vi er jo tross alt spreke nordmenn.
Den øde veien
Landskapet er vakkert, vegetasjonen er sparsom. Vi er omringet av dype daler og grønne og brune gressmarker med alpakkaer på alle kanter. Følget stopper ved et lite steinhus, og en tradisjonelt antrukket dame kommer ut mens hun roper noe til Simba på quechua, det offisielle språket i Peru. Hun gir ham en liten bunke grønne blader.
– Cocablader. Hjelper mot høydesyke. Vanligvis brukes disse til å fremstille kokain, men når dere bare tygger dem hjelper de derimot «against the high».
Simba ler av ordspillet sitt, krøller noen blader sammen til en liten ball, stapper den i munnen og gir hver av oss en tilsvarende. Bladene er bitre, og jeg tenker at en stripe Kvikk Lunsj ville vært bedre, men etter å ha tygd på bladballen en stund merker jeg at det lille trykket i hodet er borte.
– Dere er sprekere enn jeg forventet, gliser Simba oppmuntrende. Og solen skinner.
BRONSEREPORTASJEN FRA BOLIVIA
Kald natt
Plutselig har vi gått i mange timer og blitt venner med både stavene og en alpakka. Vi skal slå leir i en liten landsby kalt Wakawasi, i bunnen av en dal. Her er små steinhus og jorder med lamaer, alpakkaer, hester og griser. Kokken Victor er på plass før oss, og er klar med en treretters fra stormkjøkkenet sitt: Quinoa og grønnsakssuppe, stekt fisk i saus med ris og grønnsaker, og sjokoladepudding til dessert!
Vi kryper inn i teltet og ned i soveposene allerede klokken åtte. Fire timer senere våkner vi. Tykk sovepose, lakenpose, superundertøy og ullgenser holder ikke kulden unna. Utenfor teltet gnistrer den klareste stjernehimmelen vi noen gang har sett, men vi er så kalde at vi klamrer oss til hverandre som en liten pingvingjeng.
Gleden er stor når Simba vekker oss halv seks med en kopp varm coca-te. Før frokosten vandrer jeg litt mellom de små husene og tar følge med en gutt som balanserer på et steingjerde. Han har på seg tradisjonelle klær som poncho og hatt, og ser hele tiden på meg med store øyne. Selv om det er grytidlig, er familien hans og naboene godt i gang med dagens arbeid på markene.
Mye vær
I løpet av et par timers vandring er vi gjennom hele den meteorologiske skalaen, fra stekende sol og sports-bh, til flere lag med bukser, lue og regnponcho. Vi tygger ekstra hardt på cocabladene når vi passerer Ipsaycocha-passet og turens høyeste punkt på 4500 moh.
– Kan vi få søke ly her en stund?
Da vi begynner på nedstigningen er vinden og regnet så kraftig, at Simba må spørre en mann om vi kan låne det lille steinhuset hans. Vi er likevel ved godt mot, spiller kort og slapper av før regnet letter og vi kan hoppe nedover fjellheimen med stavene våre – som om vi hadde Andesfjellene helt for oss selv.
Turistfritt
Også i natt skal vi telte i en gammel quechua-by, Patacancha, hvor livet fortoner seg på samme måte som det har gjort i flere århundrer. Her snakker ingen spansk, men gjennom regnponchoene smiler vi til menneskene vi får øye på. Og innser at vi ikke har møtt en eneste turist siden vi la ut på tur for to dager siden. Vi har delt fjellet med alpakkaer, lamaer og det lokale, fargerike fjellfolket.
Victor tryller frem maissuppe, ceviche og pannekaker med sjokoladesaus, mens vi mentalt har begynt å forberede oss på nok en kald natt.
Til Machu Picchu-byen
Etter den varme og velkomne coca-teen ved morgengry tar vi stavene fatt, og i stekende sol leder fjellstien oss til en skole. Tre blonde jenter er tydeligvis ikke dagligkost for barna, som smiler, peker, ler og snakker i vei til oss på quechua. En mann sitter på et gjerde og hører på radio mens han drikker chicha de jora, en gjæret ølaktig drikk, laget av en spesiell type gul mais som heter jora.
– Vil dere smake, gestikulerer han.
– Ja, takk, svarer vi. Men smaksløkene er ikke videre begeistret.
Turen tar oss videre gjennom fjellandskap, og deretter på grusvei, før vi etter fire timer hopper på et tog til byen Aguas Calientes, som betyr «varme vann», og også er kjent som Machu Picchu-byen. Hit kommer det rundt 1500 tilreisende med tog hver dag, men de fleste bruker byen kun som springbrett før de skal krysse Machu Picchu av bucket-listen.
Vi feirer dagens tilbakelagte kilometere med en pisco sour, en drink basert på Perus nasjonalbrennevin, før vi får oss en varm natts søvn på et av byens mange hosteller.
Overveldende
Klokken fem er vi klare for Machu Picchu, turistattraksjonen som av TripAdvisor er kåret til verdens viktigste og fineste landemerke. Machu Picchu er quechua og betyr «det gamle fjellet». Det er en gammel inkaby, plassert på en fjellkam 2430 moh., med utsikt utover Urumbambadalen. Byen ble grunnlagt på 1400-tallet av Inkaene som forsvarsmur mot jungelområdene, men ble senere glemt før den ble gjenoppdaget i 1911. Det er altså ikke uten grunn at Machu Picchu også omtales som Inkaenes tapte by.
Området er enormt. Det er vakkert og overveldende. Tenk at Inkaene bygde dette eventyraktige, absurde, unike stedet for så lenge siden!
Machu Picchu bader i morgensol, og kombinasjonen av ruiner og mektige fjell skaper et majestetisk syn. Lamaer og alpakkaer beiter fredelig, uvitende om at de inntar frokosten i ekstraordinære omgivelser.
MER FRA SKRIVEKONKURRANSER
Veien er målet
Vi kom tidlig, og knipser de obligatoriske bildene før vi merker at kontrasten til de siste dagenes øde vandring er i ferd med å bli stor. Snart kryr det av turister: Backpackere som oss, europeere med solbrem og sokker i sandalene, parfymeduftende damer med veske, og store grupper asiater med kamera og fingre formet i «peace-tegn».
Mylderet setter klart en liten demper for magien.
Machu Picchu er en utrolig flott, kul og unik opplevelse, men for oss var veien både målet og høydepunktet denne gangen.