Grethe Brox-Nilsen (36), risøring bosatt i Oslo, vant sølv i skrivekonkurransen 2016 for sin reportasje fra Turkmenistan. Foto: Privat

Grethe Brox-Nilsen (36), risøring bosatt i Oslo, vant sølv i skrivekonkurransen 2016 for sin reportasje fra Turkmenistan. Foto: Privat

Han har sorte, spisse boots, sorte jeans, sort, ettersittende t-skjorte, sorte solbriller og sort hår. Han er en militant guide til Turkmenistan. Han stiller seg opp foran oss:

– Jeg er Max, guiden deres gjennom Turkmenistan.

Han kunne lagt til: Dere kommer dere ikke gjennom landet uten meg, diktatoren stoler ikke på dere. Han gjør det klart at alle restauranter, åpne plasser, kjøpesentre, hotellrom og andre steder vi måtte befinne oss i den siviliserte delen av landet, er avlyttet. Ergo: Ikke snakk stygt om presidenten. Han liker det ikke. Og selvfølgelig: Ikke gjør noe dumt mens dere er i Turkmenistan. Det er ikke lurt.

LES OGSÅ: VINNER-REPORTASJEN FRA SKRIVEKONKURRANSEN 2016

Lureri i grenseland

Allerede ved inngangen til den turkmenske grensen fra Usbekistan skjønte vi at vi var i ferd med å reise inn i et umake rike. I det porten går opp løper de mest ivrige mot passkontrollen noen hundre meter ut i grenseland. Flankert av bevæpnede vakter kommer vi rolig etter, og stiller oss i den kaotiske køen. Smilende, runde damer med små barn på slep tar oss turister lett i armen og mumler noe.

Andreas Fadum Haugstad tilbereder dagens fangst fra markedet, mens vi venter på mørket for å se gasskrateret i Darvaza. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Andreas Fadum Haugstad tilbereder dagens fangst fra markedet, mens vi venter på mørket for å se gasskrateret i Darvaza. Foto: Grethe Brox-Nilsen

De ler, peker på noe lenger fremme, passerer oss, og gjør det samme med neste turist. Plutselig slår det oss at de sniker. De søte, gamle, tannløse damene lurer seg smilende gjennom køen. Og vi smiler tilbake. Helt til den ellevte bestemoren prøver seg.

Det som skjedde, skjedde ikke

Vertskapet har altså full kontroll over sine gjester. Mobilen er død fra inntog til avmarsj, og hotellets datamaskiner måtte vi selvfølgelig regne med var overvåket. Vi gikk for det meste klar av overvåkingen, men én hendelse som skjedde på turen har ikke skjedd: Noen tok en norsk 100-lapp fra kofferten min.

Fasilitetene er noe enklere enn det vi er vant med når vi fyller tanken ute i ørkenen. Vi betaler med en bærepose kontanter. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Fasilitetene er noe enklere enn det vi er vant med når vi fyller tanken ute i ørkenen. Vi betaler med en bærepose kontanter. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Jeg tenkte jeg hadde mistet den, men da flere hotellgjester fortalte om ødelagte koffertlåser, gav vi beskjed til resepsjonen. Gjesten som sa ifra er hviterusser, så beskjeden kom frem. Men tilbakemeldingen var klar: Det vi fortalte om, hadde aldri funnet sted.

Beryktet diktator

Turkmenistan er et land de færreste nordmenn vet noe om. Eller bryr seg om. Det grenser til andre land vi ikke vet noe om. Eller bryr oss om.

Ekspresident Niyazov fikk reist dette gullforgylte monumentet av seg selv. Etter hans død ble denne tatt ned og erstattet av en sort okse som bærer en engel, som igjen holder en baby – som representerer dagens president. Foto: iStock

Ekspresident Niyazov fikk reist dette gullforgylte monumentet av seg selv. Etter hans død ble denne tatt ned og erstattet av en sort okse som bærer en engel, som igjen holder en baby – som representerer dagens president. Foto: iStock

Innimellom trekkes det frem underholdende fakta om presidenten og hans forgjenger. Ekspresident Niyazov oppkalte for eksempel ukedager og måneder etter slektningene sine. Han fikk oppføre en roterende statue forgylt i rent gull, slik at ansiktet hans alltid var vendt mot solen. Skolefag som humaniora og realfag ble erstattet med studie av boken han selv skrev. Boken var så viktig, at presidenten fikk sendt den ut i verdensrommet, hvor den sannsynligvis fortsatt går i bane rundt jorden. Og ifølge blant annet Wikipedia, beordret han en hel landsby i «turisttråkket» oppløst, slik at ingen skulle se fattigdommen.

Kunya-Urgench er på UNESCOs verdensarvliste, og med blant annet moské og en 60 meter høy minaret er det et populært område å bringe sine bønner. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Kunya-Urgench er på UNESCOs verdensarvliste, og med blant annet moské og en 60 meter høy minaret er det et populært område å bringe sine bønner. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Dagens president, Berdimuhammedov, er en mildere versjon, men Turkmenistan er fortsatt et av verdens strengeste diktaturer. Det finnes mye kritikk av landet, men for en turist – en gjest i landet – er landet rikt. På opplevelser.

Fertilitetsrituale

En av de største opplevelsene fikk vi nord i landet, i Kunya-Urgench. Her ligger ruinene av en by som lå langs den tidligere Silkeveien; middelalderens svar på kamelmotorvei mellom Østen og Vesten.

– Djengis Khan ødela byen i den mongolske invasjonen på 1200-tallet, men det var Timur den halte som så å si jevnet byen med jorden, forteller guiden Max.

Dette er farkosten vår, en ombygd lastebil, og det blir noen timer på veien. Men på denne reisen er veien målet. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Dette er farkosten vår, en ombygd lastebil, og det blir noen timer på veien. Men på denne reisen er veien målet. Foto: Grethe Brox-Nilsen

I dag valfarter turkmenerne til ruinene med sine bønner til høyere makter. Et stort område er viet dem som har et ønske om barn. De håpefulle må først komme med en liten vugge, som de har laget. Hvordan den ser ut, er varierende: Noen er laget av tre og malt, andre blinker av metall. Oppi vuggen ligger et ensfarget lommetørkle om man ønsker seg gutt, og flerfarget om man håper på jente.

Og etter dette begynner den fysiske moroa: Konerulling. En skråning er satt av til nevnte aktivitet, og der ruller de turkmenske jentene ned, én etter én.

Konerulling på gang. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Konerulling på gang. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Dette skal nemlig øke mulighetene for å bli gravid. For oss en merkelig tradisjon, men dødsens alvor for dem det gjelder.

Undervurdert

Landet har gass og olje. Det går så det suser de fleste steder. Men midt i ørkenen finnes et annerledes gassreservoar. Selv Gunnar Garfors, nordmannen som er kjent for å ha besøkt alle verdens land, trekker frem gasskrateret i Darvaza som et høydepunkt. På nettsiden sin skriver han at dette er «den mest undervurderte turistattraksjonen som finnes».

I Kunya-Urgench kommer turkmenerne med sine ønsker om barn. De setter ned små vugger, noen er svært forseggjorte. Foto: Grethe Brox-Nilsen

I Kunya-Urgench kommer turkmenerne med sine ønsker om barn. De setter ned små vugger, noen er svært forseggjorte. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Så vi er spente når vi setter opp telt i ørkensanden midt i ingenmannsland, tenner bål og steker kylling og grønnsaker. Og så venter vi. Venter på mørket, for det er da denne attraksjonen kommer til sin rett. Max snur seg mot meg.

– Spennende kjøp Rosenborg har gjort i år. Det høyner mulighetene i Europacupen.

Vi er langt unna kaffebarene, men det er det ingen som savner. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Vi er langt unna kaffebarene, men det er det ingen som savner. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Til dette har jeg ingenting å si. Vår turkmenske guide kan mer om norsk fotball enn meg.

Velkommen til helvete

I skumringen gjør vi som kveget, og stuer oss sammen på lasteplanet til en bil. Etter ti minutter stopper sjåføren. Han snur seg mot oss:

– Welcome to Hell, sier han med lav stemme.

Og nærmere sannheten kommer man nok ikke. Vi er ved porten til Helvete.

Vi hører ilden. Vi ser ilden. Vi lukter den.  Og vi lar oss trekke mot den som fluer trekkes mot lyset.

Det var egentlig olje sovjeterne boret etter her i 1971. Men så støtte de på gass, og hele oljeriggen kollapset. Igjen stod et krater så stort som kortsiden av en fotballbane i diameter, og 20 meter dypt. Ingeniørene var bekymret for at giftig gass skulle spre seg til nærliggende landsbyer, så de bestemte seg for å tenne på. De regnet med at gassen skulle være oppbrent i løpet av et par uker. Det brenner ennå.

Vi går mot krateret.

– Dere kan bare stå på nordsiden, befaler Max.

Du har ikke smakt ordentlig vannmelon før du har satt tennene i en turkmensk versjon. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Du har ikke smakt ordentlig vannmelon før du har satt tennene i en turkmensk versjon. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Vinden gjør svovelinnholdet i luften på andre siden så høy at vi ikke kan oppholde oss der. Dessuten ville varmen alene gjøre det umulig å nærme seg krateret. Når vi kommer oss over det første sjokket, og tar inn over oss hva vi faktisk ser, tar kameraene over. Men ikke for nærme. Tråkker vi for nærme? Hva består egentlig kraterkanten av foruten sand? Absolutt ingenting.

Luftslott i marmor

– Til sentrum, sier vi.

I hovedstaden Asjkhabad klarer vi å finte ut turistbarnevakten med åtte års militærbakgrunn, og setter oss i en taxi.

Selv om denne bussholdeplassen tilsynelatende ikke er i bruk, er det en påkostet versjon som finnes i Asjkhabad. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Selv om denne bussholdeplassen tilsynelatende ikke er i bruk, er det en påkostet versjon som finnes i Asjkhabad. Foto: Grethe Brox-Nilsen

– Til sentrum, gjentar vi.

Sjåføren forstår ikke. Han forstår rett og slett ikke hvor «sentrum» er, og kart har han ikke kjennskap til. Dessuten endrer presidenten stadig gatenavnene, slik at ingen nøyaktig vet hva de heter. Men «sentrum» pleier å være et begrep de fleste er enige om; et sted med liv, butikker og serveringssteder. I Asjkhabad er det ikke slik.

Den digre rundkjøringen er storslått og presentabel – men det er ikke mange som får det med seg, for menneskene er et annet sted. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Den digre rundkjøringen er storslått og presentabel – men det er ikke mange som får det med seg, for menneskene er et annet sted. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Etter litt nøling satser vi på at vi er i sentrum, og forlater taxien. Det er nærmere 50 grader i skyggen, og det første vi vil gjøre er å kjøpe et par flasker vann.

Foran oss ligger en diger rundkjøring. Gullbelagte gatelykter omkranser de åtte-ti fontenene, som igjen omkranser den enorme søylen i midten. I alle fire himmelretninger fører seks felt inn eller ut, men det er ingen biler. Det er helt tomt.

Landet har stor gass– og oljeproduksjon, og energi er sterkt subsidiert for befolkningen. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Landet har stor gass– og oljeproduksjon, og energi er sterkt subsidiert for befolkningen. Foto: Grethe Brox-Nilsen

– Dette er som å gå rundt i et dataspill, sier jeg til reisefølget.

ALT OM VÅRE SKRIVEKONKURRANSER

Surrealisme

Etter noen timers vandring i enorme gaterom, har antall sivile mennesker vi har sett vært konstant: Null. Derimot har vi sett flere palasser, gullkupler, marmorbygninger og fontener enn vi tidligere har sett i én og samme by. Dette er ren show-off fra presidentens side. Ifølge BBC er byen i Guinness Rekordbok for å ha den høyeste konsentrasjonen av hvit, italiensk marmor – som til sammen dekker 4,5 millioner kubikkmeter. Shopping, restaurantbesøk og folkemengder må vi altså lenger ut på landet for.

Langs ruten vår fra nord til sør møter vi frittgående dromedarer. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Langs ruten vår fra nord til sør møter vi frittgående dromedarer. Foto: Grethe Brox-Nilsen

Vi tråkker gjennom de tomme gatene, med kun uniformerte menn og noen passerende biler som tegn på liv. Tre timer senere har vi bilder på kameraet, men er fortsatt uten vann. Endelig troner et digert kjøpesenter foran oss. Eller er det kun luftspeiling? Et stykke forbi kjøpesenteret ser vi ørkenen, og vi må styrte en cola før vi stoler på øynene igjen.

Det er en brå overgang fra det nakne, golde ørkenlandskapet til overdådig, moderne storby – det går fra luftspeiling til luftslott i marmor på et øyeblikk. Og selv om kontrasten virker stor når vi står der, er ikke forskjellen mellom den øde ørkenen og Asjkhabad så stor likevel. Det er like tomt begge steder, men det er først i ettertenksomhetens lys at surrealismen blir tydelig: Én person har sagt «jeg vil ha», og ønskene har blitt oppfylt i denne vulgariteten av en by.

I Turkmenistan får vi altså uforglemmelige minner, men rettferdighet, det må vi ut av landet for å få.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN