Sør-Polen som fjellparadis

Det er lett å la seg blende av et postkort. Strømmen av glade vandrere er formidabel. Har jeg reist helt til Sør-Polen for å gå i flokk?
– Vi dreier straks mot høyre og setter kursen oppover i fjellet. Så får hordene gå i kø til Morskie Oko, sier Helena Cieslar (39) da hun skjønner at jeg er i ferd med å bli bekymret.
Hestekortesjer fyker forbi og slitne familier med barnevogn spaserer langsomt på vei tilbake langs veien. 
– Men ikke stress. Dette blir en lang og bratt tur, påpeker min veiviser i fjellområdet på grensen mellom Polen og Slovakia.

Som et lerret

Morskie Oko er selve skrytebildet av Tatrafjellene. Siden det går asfaltert vei ni kilometer fra en enorm parkeringsplass et stykke utenfor turistbyen Zakopane er det også den desidert mest populære dagsturen, og nærmest som et pilegrimsmål for alle polakker som eier et par sko denne dagen. Men jeg har misforstått; vi skal til andre innsjøer, vel så fine, men langt mer krevende å komme seg til. Etter et par kilometer tar vi en 90-graders sving opp en liten kløvsti, inn i furuskogen og … opp, opp og opp. Målet for dagen er fjellhytta Murowaniec, som egentlig ikke er langt unna i luftlinje, men 1672 vertikalmeter og nesten to mil langs stier. 

– Nasjonalparken er ikke spesielt stor. Men på grunn av de dype dalene og bratte fjellene er det alltid mulig å gå varierte turer, forklarer Helena i det vi klyver stadig høyere.

Elven av turister har tørket inn til en sildrende bekk. Du får ikke fjellheimen alene, men tilgjengeligheten tatt i betraktning er det god plass. Landskapet er stadig i variasjon. Det samme er været. Mørke skyer feier inn mot taggete topper for så å løses opp i varme solstråler som avdekker klorofyll og kalkstein. 

– Det er som et lerret. Men maleriet er alltid i endring. Dette er nok denne dynamikken som gjør at jeg aldri blir lei, reflekterer Helena som har trådt dette terrenget siden barnsbein.

– Jeg bodde på Maldivene en periode. Men fjellene lokket meg hjem igjen, sier hun.

Trendy i toppen

Det var også fjellene som lokket da turismen her så sin spede begynnelse tidlig på 1900-tallet. I en tid hvor tuberkulose fortsatt var et folkeproblem sørget frisk fjelluft og kurbad for fin avveksling fra byens forurensede sentrum, særlig for de bemidlede.
– Akkurat som i Alpene. Tatrafjellene ble et trendy feriested, og de fleste turisthyttene vi har er fra denne tiden. Derfor er byggestil og standard langt høyre enn man kanskje vil forvente på så avsidesliggende steder, bemerker den polske guiden.

Et palass av en steinhytte med digert tak i tre åpenbarer seg plutselig foran oss etter en lang serpentinsti opp fjellsiden. Five Lakes Shelter er den høyeste (1670 moh.) av de åtte turisthyttene i den polske delen av nasjonalparken, men bare en mellomstasjon på vår etappe. Noen går dagstur til hytta, andre har booket overnatting. Det er rift om plassene, og denne dagen er det smekkfullt. Vi skal uansett videre. Etter lunsj med zurec (fermentert rugmelsuppe med svinepølse), eplepai og en halvliter med Zywiec i le av hytteveggen er vi klare for nye høydemeter. 

Ikke for pyser

Vi krysser dalen til brattere terrenget. For å verne den skjøre naturen mot menneskeskapt erosjon er det strenge regler for ferdsel i Tatrafjellene. Hunder har ikke adgang. Her er både rådyr, fjellgeit, bjørn, ulv og gaupe en del av den lokale faunaen. Det er ikke tillatt å bade eller fiske i innsjøene, og tobeinte må følge tilrettelagte stier til enhver tid og overnatting kan kun skje i de få hyttene.

– Det er fint å sove i en av turisthyttene og fortsette fra samme sted dagen etter. Men det er heller ikke noe problem å gå dagsturer og så returnere til Zakopane om kvelden. Det er alltid en snarvei ned fra fjellet, forteller Helena.

Samtidig er det mange som undervurderer Sør-Polens skiftende vær og geografi. Mens vi klyver forsiktig i en blanding av tåke, yr og solskinn den siste etappen ned steinrøysa fra fjellpasset Krzyzne på 2112 til turisthytta Murowaniec hører vi lyden av helikopter et sted over oss. 
– Noen trenger hjelp, kommenterer Helena.
Mens de fleste rutene i fjellet er en miks av steintrapper og stier, er det flere stier som er sikret med wire og krever både utstyr og kompetanse for å forseres på forsvarlig vis. Det er heller ikke anbefalt å gå etter mørkets frambrudd. Vi skynder oss sakte. Det skumrer da vi ankommer Murowaniec, forberedt for spartansk losji og enkelt kost. Men sovesalene er fulle.
– Er det plass på gulvet? spør jeg – vel vitende om at det kan være en løsning på disse stedene. Samtidig skriker ryggen etter en skikkelig seng.
– Dere får ta den nyoppussede loftsleiligheten som akkurat er klar til utleie, er beskjeden fra resepsjonisten som legger til at middagsserveringen stenger om tre kvarter.

EKSPEDISJON NORD-POLEN
– Sykkel, sjø og strand.

Fjellvett

Det duger i massevis. Vi skåler i kald øl og spiser pizza og kommer i prat med Tomek Nodsynski fra det lokale redningsselskapet. Den 64-årige fjellveteranen forklarer hvorfor helikopteret ble rekvirert tidligere på dagen.
– En gruppe hadde kommet seg opp, men slet med å gå ned igjen. Typisk på denne tiden av årer, forklarer Tomek som synes det er fascinerende hvor godtroende folk blir så fort det meste av snøen har smeltet.
– Men så er det et lite parti som er ekstra utfordrende. Redningshelikopteret fikk heist ned hjelp, så det gikk bra. Det er verre når tåka er så tjukk at vi ikke kan fly. Da kan det ta mange timer å komme seg opp til fots, sier Tomek.

LES OM FLERE AKTIVE REISER HER!

Bjørneland

Murowaniec framstår som en malplassert borg, og loftsleiligheten er komfortabel som et hotellrom. Hytte-til-hytte-livet i Polen er alt annet enn primitivt. Det er ikke mer enn halvannen time ned til de moderne spahotellene i Zakopane, men den ensomme «hytta» kunne like gjerne vært på en annen planet. Det er dette som er toppen av Tatrafjellene. Jeg sover som en bjørn i hi. Svart kaffe og rugbrød med syltetøy vekker meg fra dvalen. Sola skinner, fjellstøvelene har nesten tørket.

– Er du klar?
Helena står med sekken på ryggen.
– Det blir vel en del oppover? spør jeg retorisk.
– Korrekt! Med kake på toppen.

Vi går fra 1500 meter opp til Beskid på 2012 meter. Toppen av gondolen i skianlegget Kasprowy Wierch skimtes gjennom tåka, men så er lerretet igjen blankt. To turister i sandaler dukker opp; de er ikke på langtur.

– Den som ikke gidder eller makter å gå opp, kan alltid ta heisen. Det tar vel ti minutter, smiler Helena.

Vi spiser ostekake og ser en video som er delt på sosiale medier samme dag. Klippet viser en bjørnemor og hennes to unger som leker i snøen, 50 meter fra turisthytta hvor vi spiste lunsj dagen før.

– Det gjelder å holde utkikk, sier Helena og forteller om en bjørnestamme på rundt 80.

Siden den største og minst folksomme delen av Tatrafjellene er på slovakisk side, holder de fleste bjørnene til der. Men 10-12 av dem blir jevnlig observert i Polen. Vi ser stadig spor i form av bjørnebæsj, men det nærmeste vi kommer fjellenes ville fauna er tre fjellgeiter som sprinter opp fjellveggen.

Spa til slutt

Alle ekspedisjoner til Sør-Polen ender i Zakopane. På vei ut av nasjonalparken kjøper jeg en klump med oscypek fra en sauebonde. Delikatessen av sauemelk blir varmrøkt til perfeksjon inne i en tømmerkoie, og minner mye om kypriotisk halloumi. Det er en smak av fjellet, og et spiselig stykke av Tatrafjellenes stolte tradisjoner.

På luksushotellet Bachleda Resort nede i sentrum er det min tur til å varmebehandles. Jeg slenger svette fjellstøvler ut på verandaen, tar en varm dusj, hiver på meg badeshorts og slåbrok og tar heisen rett ned i hotellets indre gemakker hvor badstue og steambad venter. Fjellvettreglene gjelder også i Zakopane.
Det gjelder å spa seg ned i tide.

LES FLERE SAKER FRA POLEN HER!