Machu Picchus ukjente lillesøster

Det gjelder bare å komme seg dit. 

– Du kan jo bare ta nødhesten.

Han ser opp på meg. Ruydario. 9 år og uten snev av sarkasme i stemmen. 

Jeg forklarer at inne på selve Choquequirao er det faktisk ikke lov med hest eller muldyr. Han ser på meg, trekker på skuldrene og ønsker meg lykke til. Og selv om han bare mener det vel, tenker jeg «takk skal du faen meg ha». Jeg har allerede gått i tre timer, utelukkede oppover, i mørket før dagens første måltid. Nå, etter frokost med egg på 2.918 moh., plukker jeg opp gåstavene og gjenopptar mantraet mitt: 

– Såsigujawan, såsigujawan!

Det betyr sakte, sakte på quechua og skrives åpenbart på en helt annen måte. Men det var nok lurt å lære seg akkurat dette ordet til denne turen, i tillegg til takk, «sål payki», for at «Pachamama», moder jord, og de ansatte fra SAM Travel skal like meg litt bedre. 

Den andre inkabyen

Det hørtes ut som en god ide hjemme på kontorpulten; å vise leserne veien til «Det ukjente Machu Picchu», eller «Machu Picchus søster». For de to ruinbyene har mer enn beliggenheten høyt oppe i Andesfjellene i Peru til felles. Choquequirao er også en inkaby, ganske lik i struktur og utforming som mer kjente Machu Picchu. Begge ble forlatt da inkariket kollapset som en følge av spanjolenes erobringer i Peru. Det finnes skriftlige beretninger om Choquequirao allerede fra 1768 og 1710, men i moderne tider bet ingen seg egentlig merke i stedet før den amerikanske oppdageren Hiram Bingham var her på sin søken etter inkaenes siste gjemmested Willkapampa i 1909. To år senere snublet han over de gjengrodde ruinene til Machu Picchu, som han feilaktig mente var inkaenes siste bastion. Over 100 år senere er Choquequirao fortsatt en obskuritet i den store turistsammenhengen, mens Machu Picchu er et av Sør-Amerikas aller mest populære reisemål.

Ifølge Wikipedia ligger Choquequirao to dagers marsj fra Cusco. Det er en sannhet med modifikasjoner skal jeg oppdage. Men det starter bra.  

10 HØYDEPUNKT I CUSCO

Opp i Andesfjellene

Klokken fire om morgenen blir jeg hentet på hotellet av en litt for blid fyr. Jhony er guiden min. Og før vi i de hele tatt har utvekslet høfligheter som «hvor er du fra» og «hvordan er spansken din» har han klart å kalle meg en sexy lama. Jeg hater ham allerede. Lite vet jeg at jeg kommer til å fortelle han dette senere, og at han kommer til å unnskylde seg og bli min beste venn på turen. 

Men det tar litt tid før vi kommer dit. 

Jeg har «krasjet» ferien til en amerikansk familie. Hvert tredje år tar Amy Simonetti (47) ungene med på tur. Sønnen Anthony Simonetti (24) har med kjæresten Susana Munoz (24) fra Colombia. Det er første gang hun møter svigermor Amy og -søster Alyssa Simonetti (20). 

– Vi valgte denne turen for at det skulle være noe vi virkelig må jobbe for, og som ikke veldig mange kan si at de har gjort, forteller Anthony om ferievalget.  

Og så bærer det av sted. 

Det tar ikke lang tid før vi blir tatt igjen av kokken, Mario Arenas Pacco, og hans assistent og bror Hernan, og Ruy Andre Arce Quintana og Rosmel Tapia Cobarrubias, «hestemennene». Og Ruy Andres sønn Rydario, den munnrappe niåringen, som har skoleferie og bruker de bratte Andesfjellene som lekeplass.

De første kilometerne går strålende. Jeg flyr nedover fjellsiden og kjenner det blir stadig lettere å puste etter flere dager på 3400 meter over havet i Cusco. Selv om varmen er stekende og veien støvete, setter jeg pris på at den vakre utsikten lyses opp av sola. Idyllen varer ikke evig. Det viser seg at to i turfølget har fått plager med knærne etter å ha gått så langt i nedoverbakke, det er snakk om noen gamle skader, og Jhony tar en alvorsprat med oss.

– Hvis vi ikke selv tror vi klarer å fullføre turen, er dette stedet å snu, formaner han – til døve ører. 

Det viser seg at vi er en gjeng stabukker, og peiser på videre mot den tapte byen. Det vil si, de andre går ganske fort foran meg, mens jeg blir hengende etter da vi begynner stigningen nesten to kilometer oppover.  

Solen synker bak fjellene, vi er fortsatt et stykke unna campen. For fjerde gang takker jeg nei til at Jhony eller nødmuldyret Julia skal ta sekken min. Det ender i en slags ekteskapelig krangel. – Greit, du kan ta sekken, men om vi går to svinger til og jeg ikke merker noe forskjell tar jeg den tilbake.

Jhony tar meg i hånda. Avtale. To svinger senere har han fortsatt sekken. Og noen flere svinger senere er jeg endelig fremme i campen, fullstendig utmattet. Jeg vet ikke hvordan campen så ut, husker ikke hva jeg spiste, men jeg vet at jeg stupte i soveposen i teltet klokken 20:30 og forsøkte å sove gjennom lyden av høner, haner og hunder. Til klokken 04:30; vi må videre oppover i fjellet. 

Turisme som en mulighet

Da vi ankommer Marampata, den lille landsbyen på 2918 moh., hører jeg en bitteliten stemme frydefullt rope «papa!». Det er Gael, sønnen til «hestemannen» Rosmel, som holder på å utdanne seg til å bli kokk. Her oppe bor 34 familier, alle håper at Choquequirao skal bli et mer populært reisemål, og lokke flere turister vekk fra den langt mer tilgjengelige og kjente inkabyen Machu Picchu. Her vil Gael starte en restaurant, mens familien allerede har åpnet campingplassen «Inti condor campamento» for folk som velger å gå denne turen på egenhånd. 

Det er her oppe samtalen med Ruydario finner sted. Den hvor han sier at jeg kan ta nødhesten og ønsker meg lykke til. Jeg trenger all lykke som kommer min vei. Har «Pachamama» har hørt mine bønner? Veien er litt mer variert og slakere fra Marampata til Choquequirao, og været er svalt og overskyet. Alt framstår som mystisk og magisk og jeg prøver å forestille meg hvordan det var her under Inkaenes glanstid. 

Vi går gjennom en hjemmesnekret bue som ønsker «velkommen til Choquequirao» og jeg tenker vi er fremme. Og på en måte er vi jo det, men bare en liten del av Choquequirao synes herfra. Vi må nærmere. I det fjerne ser jeg noen majestetiske terrasser midt i fjellet. Det er en del av det som tidligere var en storslagen inkaby på 1500-tallet, og ble brukt til å dyrke grønnsaker og til å ha dyr på beite. Men vi skal ikke ned til dem, vi skal opp til hovedtorget. 

Skjult i naturen

Choquequirao betyr «gullkrybben» på quechua, og fikk trolig navnet sitt på grunn av de fantastiske solnedgangene. Området er mye større enn Machu Picchu, mye er fortsatt skjult i naturen, og for å utforske det hele bør man ha en hel dag eller to. Det har jeg dessverre ikke, men jeg kan ikke forlate ruinene før jeg har sett det den er mest kjent for: Lamaterrassene. For der Machu Picchu er mer helhetlig som by, har Choquequirao noe som ikke er funnet noe annet sted; dekorasjoner. Når du kommer ovenfra, ser terrassene ut som alle andre terrasser. Men vel nede og bort på den andre fjellsiden finner du lamaer på rad og rekke nedover fjellside. Helt øverst er det noen trekanter som skal representere fjellene lamaene går i. Både lamaene og fjellene er utformet med hvite steiner satt inn mellom de grå i terrasseveggene. 

– På mange måter liker jeg Machu Picchu bedre, men lamaterrassene er virkelig noe helt eksepsjonelt. Og vi vet ikke hvorfor de gjorde det sånn her og ikke andre steder. Men det er jo fordi ingenting ble skrevet ned, sier Jhony. 

Ingen vet med sikkerhet hva disse byene ble brukt til. Var det faktiske byer? Var det feriestedene til de rike inkaene? Mangelen på en historisk fasit og fraværet av turister skaper et slør av mystikk og magi.

Lyden av fortiden

Det er mer enn nok moti­vasjon til å fortsette ned til lamaene. De er et syn for guder, og på vei opp igjen går jeg utelukkende på adrenalin. Tenk at jeg har fått se dette! Plutselig begynner noen å spille fløyte et sted som kjennes veldig langt borte, og fjellene rundt sender lyden oppover til oss. Tre kondorer flyr over himmelen. Med fare for å klisse til hele denne historien: Det kjennes nesten ut som lyden av fortiden omslutter meg.

Jeg skulle hatt både mer tid og energi til å utforske Choquequirao. For den eneste veien inn og ut av Choquequirao er til fots. Det er slitsomt, og tidkrevende – noe som forklarer hvorfor det vakre stedet kun lokker 8000 besøkende i året. For noen år siden ble det lansert storstilte planer om en taubane over fjellene, slik at inkabyen skulle bli mer tilgjengelig. Prosjektet strandet på planleggingsstadiet, og enn så lenge forblir Choquequirao en skikkelig ekspedisjon forbeholdt de få. Nå er jeg en av de heldige, tenker jeg, høy på adrenalin, i det vi begynner på tilbaketuren. 

Men dramaet har knapt begynt. 

SØR-AMERIKAS FINEST FOTTURER

Slitsom vandring

 – Dette er ikke bare jobben min, det er en lidenskap. Jeg elsker å gå i disse fjellene. Og selv om du går veldig sakte så er du ganske morsom å gå med, sier Jhony. 

Adrenalinkicket har avtatt. Jeg synes synd på meg selv, har blemmer og blåmerker på føttene, er sliten og trøtt, har hatt alt for mye tid til å høre mine egne tanker, kjenner på skam for at jeg ikke nyter opplevelsen mer, nekter å komme å komme frem i mørket en dag til og har grått en gang. 

Jeg har også fortalt Jhony at jeg synes han var ganske dust da vi begynte turen, men at jeg egentlig synes han er ålreit. Han har sagt unnskyld for at han kalte meg en sexy lama, og prøver nå å motivere meg til å gå videre mens jeg tørker tårer. Han tar også sekken min. Igjen. Denne gangen protesterer jeg ikke.

Jeg ber han fortelle meg historier mens vi går som en distraksjon mot slitne bein. Det hjelper. Han forteller om sitt forhold til fjellene og Pachamama. 

– Når vi skal drikke noe for eksempel heller vi alltid en liten slant ut på bakken, det er en ofring til Pachamama for at hun skal gi oss godvilje, forteller Jhony, som tre ganger i året også holder sin egen lille seremoni for Pachamama.

– Da ber jeg om ting jeg ønsker meg i livet, sier han. 

Her i Peru, hvor de fleste nå er katolikker, går Moder Jord og Gud hånd i hånd. Inkaene hadde mange guder, så kulturelt passer det peruanerne helt fint. 

Jeg spør Jhony om han sier ønskene sine høyt. Han tenker seg om. 

– Nei, jeg sier det bare inni meg. 

Resten av etappen går vi sammen i stillhet. 

En redningsaksjon

Jeg kommer frem akkurat før kveldsmørket senker seg. Til applaus. 14-åringen i meg tenker «slutt’a», mens 6-åringen i meg synes det er kjempestas. Jeg får også en «high five» av Ruydario. Så fort egoet får roet seg, møter jeg de andre til middag. 

Dagen har vært tøff for flere. En i turfølget har fått høyde­syke. Det er egentlig ikke så luftig, men når man ikke er vant til fjellet, og beveger seg for fort, kan sånt skje. Siden det ikke blir bedre til neste dag må vi øke farten for å få den uheldige ned fra fjellet. Nede ved elven igjen står det muldyr klare for å frakte oss resten av veien så vi kan få hen til en lege. 

Den tøffe ferieturen er blitt en slags redningsaksjon. Selv om muldyret Tontin er litt temperamentsfullt og jeg må holde meg fast for det livet er verdt da han velger å hoppe forbi et av muldyrene som prøver å snike i hierarkiet, så må jeg ærlig innrømme at jeg koser meg. Kanskje litt for mye, den alvorlige situasjonen tatt i betraktning.

Solen titter frem igjen, føttene får hvile og utsikten er helt magisk. Pachamama spiller på lag, over oss ruver Padreyoc – «fjellenes far» på 5 771 meter – og foran meg rir Anthony på Hercules. 

– Jeg hadde nok gjort det igjen. Men kanskje med litt bedre tid, sier min amerikanske turkamerat, før vi takker for turen og går hvert til vårt.

Choquequirao er fortsatt gull verdt.

HØYT OG LAVT I PERU – HER ER HØYDEPUNKTENE!