Før du leser videre: Sett på musikk av Enya. For eksempel superhiten «Orinoco Flow»:
Carry me on the waves
To the lands I’ve never been,
Carry me on the waves
To the lands I’ve never seen.
Ser du det for deg? At du er med på den lille ferja som tuter farvel til Magherroarty på fastlandet. Og at du i løpet av en liten time senere har rukket både å sole deg på dekk, søke ly for regnet og blitt dynket av store bølger som uforvarende plutselig slår inn over rekka mens du speider etter delfiner.
Dette er Donegal County. I stor grad glemt av både guidebøker, og resten av Irland. Selv om det er her verdenstjernen Enya har røttene sine. Dem skal vi hilse på senere. Først møter vi Irlands siste konge.
Kongen av Tory
– Fáilte romhat, velkommen til Tory, sier den eldre mannen i skipperlue og matrosjakke. Han rekker ut høyre hånd med gull på nesten alle fingre og hjelper hver og en gjest som kommer med ferja det siste trinnet opp til kaia på Tory Island. King Patsy Dan Rodgers er den fire ganger en kilometer store øyas konge. Berømt som King Patsy, eller King of Tory.
Den 19. september i år kan den 68 år gamle bildekunstneren og musikeren markere at det er 30 år siden han av øyas beboere ble valgt til konge, som den femte i rekken.
– Jeg er glad i menneskene som bor her, sier han, om hvorfor nettopp han fikk den ærefulle, men pliktkrevende rollen.
I gjerningen setter han høyest å skape bolyst for de gjenværende 130 øyværingene. Og ikke minst gjøre øya kjent og attraktiv for turister. De to målene henger tett sammen. For de siste husdyrene forsvant ved årtusenskiftet, fiskerinæringen er så godt som nedlagt, den også. – Turismen er den eneste industrien vi har igjen, sier kongen.
Denne artikkelen har stått på trykk i Magasinet Reiselyst, bli abonnent du også!
Tøffe øyboere
Øya ble fraflyttet i hopetall på 70- og 80-tallet. Etter et stort uvær i 1974, som gjorde Tory isolert i to måneder, sa veldig mange takk for seg. Faktisk var det regjeringens plan å flytte de siste beboerne til fastlandet. Den unge kunstneren Patsy Dan Rodgers var en av dem stod opp og protesterte mot tvangsflyttingen. Politikerne i Dublin fikk det ikke som de ville.
– Vi er tøffe øyboere, sier kong Patsy om de som er igjen, mens han viser vei til øyas vakre, bratte klipper.
Kong Patsy er mer enn en gallionfigur. I hans regjeringstid har øya fått daglig ferjeforbindelse, et helsesenter, og både de yngste og de mellomste går på øyas egen, lille skole.
– Heldigvis tvinger EU regjeringen til å holde liv i utposter som dette, sier han.
Aller mest liv er det på puben, Social Club. Her tar gjerne kongen selv frem trekkspillet for å skape stemning, og de fargerike maleriene regenten med de mange talentene selv har malt, står utsilt langs veggene. I diverse Bed and Breakfast-tilbud er det plass til totalt 60 overnattingsgjester. Men når ferja blåser et klar til avgang-singnal utpå ettermiddagen reiser vi, i likhet med besøkende flest, tilbake til fastlandet. Men skulle ønske at vi skulle være natten over.
«Slán go foil», på gjensyn, hilser kong Patsy idet han sørger for at hver og en gjest geleides trygt om bord.
Sola er igjen framme og får det til å glitre i gullringen han bærer i venstre jakkeslag. Den er et symbol på at han, i likhet med omtrent 40 prosent av befolkningen her ute i Donegal, har gelisk som morsmål.
Gedigne rom
Utallige sauer, udyrkbar jord, men masse torv. Runde grønne topper i innlandet, og røff kyst hvor frådende bølger slår opp mot steile klipper preger Donegal. Den raskeste veien hit fra Dublin går gjennom Nord-Irland. For den som er på gjennomkjøring i dag er skiltingen som her er kun på engelsk, og ikke også irsk, omtrent det eneste som vitner om at man er på britisk territorium. For 15 år tilbake var grensepassering her et prosjekt.
– Dette er Irlands glemte hjørne, sier Deidre McGlone, vertskap og medeeier av hotellet Harvey’s Point, ved innsjøen Lough Eske, ikke langt fra Donegal town.
Og kanskje er det et markeringsbehov som gjenspeiler seg i hotellet som ble bygget som et gjestehus med 20 rom i 1989, men som i dag er blitt Nordvest-Irlands mest renommerte destinasjonshotell. Servicen, kjøkkenet og beliggenheten er alt utsøkt. Men det mest imponerende er kvadratmeterne som vies hver enkelt gjest. Vi får tildelt nøkkel til nest minste romstørrelse. Og teller 29 skritt fra døra til vinduet i motsatt ende av rommet. Ennå har vi ikke kikket inn på badet …
Med 81 kvadratmeters boltreplass kan man savne en fotball blant fasilitetene. Men like utenfor døra er Donegal full av andre aktivitetsmuligheter. Her er golfbaner, noen av den europeiske Atlanterhavskystens beste surfestrender, utmerket sykkelterreng og stadig flere merkede stier for fotturer. – Foreløpig er det bare en steinsti, men hele runden som tar tre-fire timer blir snart merket, forteller Paddy Clark ved Slieve Liag Centre.
Ut på tur
Slieve Liag sør i Donegal skal være Europas høyeste marine klipper. Følger man stien til toppen, står man 600 meter over havet – med flott utsikt over Sligo Mountains og Donegal Bay. Men det er ingen garanti for at man ser veldig langt. Været er gjerne grått, men ikke sagt at det dermed er trist. For man er aldri langt unna et sted hvor man får servert nybakte scones og en stor kopp te. Eller et tradisjonelt måltid og en Guinnes, om det frister mer.
Hjemme hos Enya
I et hvitmalt murhus i Crolly, som ikke virker å bestå av mye mer enn dette ene huset, ligger «Leo’s Tavern». Leo Brennan er folkemusikeren som startet pub for å samle folk til sang og dans.
Flere av barna viste seg å være vel så dyktige musikere, og familebandet Clannad ble viden kjent. Og det var med dem datteren Eithne – Enya – ble oppdaget. Hennes karakteristiske stemmebruk og eklektiske sjanger, gjerne beskrevet som en kombinasjon av keltisk, folkemusikk og new age, har solgt over 75 millioner album. Nå ruller musikkvideoene hennes over skjermen på «Leo’s» før den virkelige moroa begynner: Kveldens liveband stemmer instrumentene, og i løpet av de neste par timene har serveringsdama holdt oppvisning i stepping, servitøren har sunget alle øyne våte, og grunnkurs i riverdance er holdt for kveldens nybegynnere – til glede for stamgjestene. Og for Enyas lillebror Bartley.
– Jeg arvet ikke de samme musikalske genene som mine søsken, smiler han som i stedet arvet puben, og tapper nok en Guinnes.
Aldri fremstår Donegal så folksomt som akkurat her. Og Leo? Ja, det hender han spiller fortsatt. Enya? Ser til familien en gang i blant. Og Bono? Visstnok. Når han har vil stikke seg bort, høre god musikk og drikke en Guinnes uten at noen bryr seg. Enn så lenge, i alle fall. Mens Donegal fremdeles er Irlands utemmede hjørne.