Norge på tvers

Andre saker fra boka Unike opplevelser i Nord-Norge:
ARKTISKE SMAKER
DEN EVENTYRLIGE ØYA
VINDU MOT VERDEN

«Rallarveien» fra Riksgränsen i Sverige til Rombaksbotn i Norge er en historisk ­vandring langs Ofotbanen rallarne – ­omflakkende anleggsarbeidere – bygget for over hundre år siden. Banen skulle frakte dyrebar jernmalm fra Lappland i Sverige og ut til skipene ved kysten. Jernmalmen var et av tyskernes hovedmål da de angrep Norge 9. april 1940. Sporene etter både rallarne og de tyske okkupantene er mange under hele turen, som ender med å klatre på et tysk skipsvrak ute i Narvikfjorden. Men mest er dette en vandring i et idyllisk og vakkert område med uendelig utsikt og en helt spesiell historie både store og små blir fascinert av. 

Krigshistorie

Jeg har gått denne turen en gang før, da med små barn på under ti år. De hadde mange spørsmål, som hvorfor ­tyskerne ville ta Norge, hvorfor ble veien vi går på bygget, og hvordan klarte de å lage de rare tunnelene vi kjørte gjennom med Ofot­banen på vei opp fra Narvik. 

Herfra dreier historien seg om jernbanen og de som bygget den

Helt legitime spørsmål også vi voksne lurer på, der vi har steget av toget og vandrer forbi ruinene av den gamle lokomotiv-stallen på fjellet og Riksgränse-skiltet inn i et område hvor tyskerne hadde base under andre verdens­krig.  

– Det bodde flere tusen tyskere her oppe. De hadde et helt samfunn med kaserne, sykestue og kommunikasjonssentral, forteller pensjonist og guide Steingrim Sneve. 

Han har for anledningen ikledd seg tids­riktig vandretøy med hvit skjorte, sort vest og en klassisk rallarhatt. 

FÅ MED DEG FORFATTERNES 11 FAVORITTER FRA BOKA

Sneve lukker opp luker til bomberom og bunk­erser, peker ut hvor tyskerne hadde sine baser og rester etter hus, og tar oss med inn i krigens mørke hjørner, alt mens vi sakte ­beveger oss bortover vidda og nærmere kysten.

Naturen her oppe på 600 meter over havet er avslepent arktisk høyfjellsterreng, med lav buskvekst og en og annen «rallarros», svensk for geitrams. De første tre kilometerne går forbi små vann og fjellhytter lags toglinja mot den nedlagte stasjonen på Bjørnfjell.

Herfra dreier historien seg om jernbanen og de som bygget den.  

Fortsatt fraktes det nærmere 20 ­millioner tonn malm med Ofotbanen i året

Hardt arbeid

Rallarveien snirkler seg fra Bjørnfjell 514 moh., nedover Norddalen, forbi tunneler som klamrer seg til fjellsiden, gjennom gamle boligplasser og kraftstasjoner og helt ned til havet i bunnen av bratte fjellsider. Dette er virkelig et sted der ingen skulle tru at nokon kunne … bygge. 

Så gikk det da også hardt for seg. 

– 5000 menn og kvinner var med på å bygge verdens første jernbane i arktiske strøk. 

Ingen hadde støtt på så store utfordringer før, med kort sommer, ekstrem kulde og tøft vær. Likevel jobbet de hele året, og mange av dem døde, forteller den tidligere ingeniøren Sneve. 

Det svarte gullet

Den første malmtransporten gikk 15. november 1902, og offisielt ble banen åpnet av unionskongen Oscar II i 1903. Allerede da så de potensialet i turisttrafikk. Men primært drives banen fortsatt for å frakte jernmalm, eller rettere sagt jernpellets, små runde jernkuler. 

– Man visste jo at det fantes malm i Norrbotten allerede på 1600-tallet. Problemet var transport fra de lapplandske vidder til resten av verden. Man prøvde både reinsdyr og luftballonger, men om du har kjent tyngden av en malmkule, så skjønner du hvorfor det ikke ble noe volum over transporten. Det var ikke før George Stephenson fant opp damplokomotivet at det ble fart i sakene, forteller Sneve. 

Europa skrek etter malm, særlig til vevemaskiner, som innledet den industrielle revolusjon. Så i 1884 begynte et selskap med stort sett engelsk kapital å bygge, men de gikk konkurs i 1889. Ikke før i 1898 bestemte det norske Storting at Ofotbanen skulle bygges.

Fortsatt fraktes det nærmere 20 millioner tonn malm med Ofotbanen i året. De dundrer forbi oss underveis, minst ett tog i timen, en lang slange med 68 vogner med jernpellets. Malmen fraktes videre på skip fra Narvik. For lokal­samfunnet var Ofotbanen en hjørnesteinsbedrift.

– Hele byen er tuftet på malmtransport og Ofotbanen. Men den er ikke like viktig nå siden andre bedrifter også er kommet til, konstaterer Sneve.

Rester etter rallare

Vi har passert den berømte Norddalsbrua, som i dag er erstattet av en ny og mindre bro, og går inn i den ville, vakre Norddalen. Høyfjellet er gått over i lys, lett bjørke­skog, med frodig skogbunn full av bregner og blomster. 

– Dette er havrerug, forteller Steingrim Sneve og plukker opp en blomst som likner på ja, havre. 

– Den er rik på stivelse, og ble brukt som mat i nødstider. Og dette er kvann, som ­vikingene brukte som en grønnsak, forteller den allsidige guiden. 

Sporene etter rallarene er mange. Øverst i Norddalen står rester etter et heissystem som de brukte for å frakte tunge varer oppover fjellsiden, og gir et inntrykk av hvor tøft ­arbeidet var. De hang i fjellveggen og hakket løs, transportveien måtte bygges først. I Hunndalen står fortsatt huset etter et av Nord-Norges første kraftverk, som ga ­elektrisitet til å drive trykkluftborene. 

Vi har kommet oss inn i den ville, vakre Norddalen

I nedre Hunndalen og ­Rombaksbotn bodde de fleste rallarene, så her var det sykestue, stall, hus og smed. For et romantisert inntrykk av rallarlivet er det bare å finne et bind av serien Sølvbåndet, som forteller om kjærlighet, familiebånd, dødsfall og intriger. 

En av de mer verifiserte historiene handler om Konjakk-Nisse, en kremmer som visste å omgå tidens alkoholforbud og tok betalt i både gifteringer og lommeur. Steingrim Sneve fisker frem en flaske edle dråper fra innerlomma og tilbyr en knert til kaffetåren han har kokt på bålet. Konjakk-Nisses gamle boplass nederst i Hundalen er i dag et fint sted for å innta både nistepakke og en ekstra tår. 

Tom for ammo

Etter åtte timers marsj er vi omsider fremme i Rombaksbotn, turens endepunkt, hvor vi blir hentet med båt. På vei ut fjorden ligger et gammelt krigsskip halvveis på land og venter på å bli utforsket. Skipet er den tyske jageren Georg Thiele, som etter harde kamper i Narvikfjorden gikk tom for ammunisjon og til slutt ble kjørt på grunn med vilje av eget mannskap. De flyktet over fjellet til tyske besetninger i Narvik. Vraket ligger på maksdybde 60 meter og er et populært sted å snorkle eller utforske fra land. 

Etter 10 timer på farta er vi også ganske tomme for ammunisjon, og besvimer i sengene, et godt stykke Norge rikere.

Mer info: Turen starter med å ta Ofotbanen fra Narvik om morgenen, ca. en times togtur opp til Riksgränsen. Derfra er det 16 kilometer å gå ned igjen langs den historiske Rallar­veien. Avsluttes i Rombaksbotn der man må hentes i båt. 

Nett: nordnorge.com  

Andre saker fra boka Unike opplevelser i Nord-Norge:
ARKTISKE SMAKER
DEN EVENTYRLIGE ØYA
VINDU MOT VERDEN

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN