Det store blå

Jeg fører hånda over det glattpolerte taket inne i grotta. Det stivfrosne vannet bukter seg bortover, lik omvendte krusninger på havet. Isen er så klar at man kan se luftboblene som brer seg mange meter innover og skaper et levende fargespill i de kalde massene. 

Den er kjølig, men myk. Det er nesten som å ta på en slange. 

Tanken på at denne vakre skapningen er en av jordas sterkeste krefter og kan flytte både fjell og hav, er overveldende

Europas største isbre

Jostedalsbreen er den største isbreen på det europeiske fastlandet, og har hele 28 navngitte armer. Nigardsbreen er både en av de flotteste og enkleste å komme seg til og derfor en av de mest populære, spesielt om sommeren når det er mulig å kjøre bil og parkere ved vannet nedenfor brearmen. Om vinteren er det en litt lengre tur. 

Så vår opplevelse startet for fem kilometer siden – omtrent der hvor breen endte for 300 år siden. 

MER SOM DETTE: TOPP NEDTUR

200 meter i året

– Under den lille istiden fra rundt 1600–1750, da Jostedalsbreen var på sitt største, gikk breen helt ned til der bilene står, forklarer brefører og guide Bjørnar Bjørhusdal og peker tilbake dit vi kommer fra.

Det er hele 5 kilometer fra iskanten og ned til der bilen er parkert ved Breheimsenteret.

– På sitt meste gitt isen fram 200 meter i året, og brearmen var 200–300 meter tykk. Men siden 2001 har den gått tilbake, med rundt 30 meter i året, forteller den lokale breeksperten. 

I dag er det en langt mer beskjeden iskant vi skal besøke, men den er like vakker. Og videre opp­over er breen fortsatt mange hundre meter tykk – faktisk opptil 600 meter på det kraftigste.

Nede ved Bresenteret tok vi på ski og staver og labbet av gårde på det som om sommeren er en bilvei inn til Nigardbrevatnet. Nå er vannet stivfrossent og dekket av et tykt lag med snø, og fra fjelltoppene siger en luftig tåke ned i dalen. 

LES OGSÅ: VINTERENS MEST UNIKE OVERNATTINGER

En hvit kjempe

På andre siden av det islagte vannet kan vi skimte noe blått i det hvite. Det er dit vi skal, enden av brearmen. Men vi ser bare en liten flik av den store kroppen. Fra toppen av breplatået 1946 moh. siger breen nedover en trang dal mot Jostedalen og ender her, rundt 354 moh. Totalt er Nigardsbreen nesten 10 kilometer lang. 

– Den minner om et fjell, men er så ­sinnssykt mye mer dynamisk. En bre er som en elv som fosser fram og former landskapet, men isen bruker bare mye lengre tid, filosoferer breguiden. 

Ved enden av vannet tar vi av oss skiene og går siste biten til fots. 

– Du vet, om sommeren er det tjukt av folk her. Da parkerer de her, ved enden av vannet. Men breen i vinterdrakt er ukjent for de fleste. Men det er jo da den er finest! For når bevegelsene i isen minker utpå senhøsten, åpner det seg helt nye muligheter for å se grotter og ganger under selve isen, forteller guiden engasjert. 

Hvert år skaper bevegelser i isen en ny og vakker grotte. Ingen er lik. De er bare like fine. 

FIKK DU MED DEG DENNE? ARTISK SEILAS

Havets katedral

Vi stavrer oss oppover lia, i to meter jomfruelig snø. Og så, plutselig, ser vi en dyp blå åpning i fjellet med istapper som henger ned, omtrent som i kjeften på en nedsnødd blåhval. En grotte!

Vi stavrer gjennom tanngarden. På inn­siden åpner grotten seg som en katedral, med bølgete tak. 

– Bølgene i isen kommer av at snøen ­presses. Det er jo sånn isen dannes – snøen presses, og det tar tre år fra snø til is, for­klarer Bjørnar mens vi vandrer rundt inne i katedralen. 

På Grønland og Antarktis kan deler av isen leve tilnærmet evig, men her i Norge ­finner man ikke is som er eldre enn et par tusen år, fordi det snør mye hvert år og ismassene siger ned i dalene der de smelter. 

– Isen her er kanskje rundt 700 år, anslår Bjørnar. – Jeg liker å tenke på at isen er på slutten av livet nå, etter 700 år her er dette det siste den gjør før den blir vann igjen. 

Det drypper fra istappene. Ringen er sluttet.  

LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ MAGASINET REISELYST HER!

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN