Det går en strøm av målbevisste pilegrimer inn på Via dei Tribunali i Centro Storico. Noen har staset seg opp med ekstravagante designkjoler, høye hæler og dyre vesker. Andre ser ut som de kommer rett fra stranda, men tro mot pilegrimsreisens klasseløse prinsipper er vi forenet i entusiasmen for helligdommen som venter.
sør i Italia. Foto: Runar Larsen
For mange er dette oppløpssiden på en lang reise fra fjerne himmelstrøk, og stemningen er både euforisk og kaotisk da en umiskjennelig aroma røper at den hellige gral er innenfor rekkevidde. Dette er arnestedet til verdens mest kjente matrett. Vi er ved veis ende. Velkommen til pizzaparadiset Napoli.
Røff og smakfull
Italia er full av polerte byer skreddersydd for turisme. Napoli er ikke en av dem. Og akkurat det er mye av sjarmen med den italienske metropolen, mest kjent som pizzaens vugge, mafiaens hovedsted og inngangsporten til de glamorøse badebyene langs Amalfikysten.
Skraper du i overflaten på den pulserende metropolen sør i Italia, så faller det ganske sikkert av store flak med maling. Dette er ingen jålete diva, og den rufsete storbyen er alt annet enn en turistfelle. Napoli minner mer om Marseille enn om Milan, og Comorra-mafiaens makt og diskutable politikk er høyst virkelig.
Paradoksalt nok er det mange turister i gatene. Mange virker malplasserte der de bukter seg langs trange smug hvor Vespaer suser forbi så det skvetter fra sølevannet gjemt under brosteinene. Siden Napoli er nærmeste havn til de klassiske feriefavorittene Sorrento og Amalfi, gjør cruiseskipenes landhugg at byen faktisk svermer av turister denne sommerdagen. Ekstremt mange lyder gastronomiens kall.
Det er antydning til knuffing foran døra til Pizzeria Gino Sorbillo; sulten gnager – pilegrimsreisens endestasjon og premie av den spiselige sorten er så nære!
Inn i det hellige
På dette tidspunktet er vi alle uvitende om at en forestående pandemi skal sette verden på vent på ubestemt tid. For de mest utålmodige turistene virker det det som dagens lunsj er et sakrament; det siste måltid.
– Det kan ta flere timer, men jeg har forhåndsbestilt plass for oss, sier Silvia Montieri (36).
Silvia er den perfekte veiviser i en kulinarisk lysløype som ikke alltid er like lett å forstå. Hun har italiensk pass, men anser seg selv først og fremst som en person fra Napoli, en by hvis forhold til sentrale myndigheter og verden for øvrig ikke alltid har vært like lett. Mer om det senere. Det er klart for audiens inne i den kulinariske helligdommen.
– Jeg har et åpent sinn og er med på en diskusjon om det aller meste. Men når det gjelder pizza blir det aldri noen debatt: Alt som kalles pizza andre steder, har bare navnet – ikke smaken. Bare vent, smiler Silvia mens en dørvakt vinker oss inn i de dunkle lokalene til Pizzeria Gino Sorbillo.
Vulkansk jord
På 1500-tallet var pizza fattigmannskost i Napoli, et enkelt brød solgt på gata. Det verserer en rekke legender og myter om hvordan den hellige treenighet med deig, tomat og ost etter hvert kom sammen og dannet verdens mest ikoniske matrett. Sannsynligvis skal Dronning Margherita ha en del av æren for den kulinariske nyvinningen da hun besøkte «Bella Napoli» i 1889. For å hedre dronningen skal kokken Raffaele Esposito ha fått oppdraget med å sette i stand noe helt spesielt. Resultatet ble en pizza i det italienske flaggets farger; hvit mozzarella, grønn basilikum og rød tomat.
– Vår pizza er ikke tynn og sprø. Den er faktisk ganske sølete, smiler Silvia Montieri.
Hun deler en rykende varm Margherita opp i like deler. Bøffelmozzarellaen strekker seg som lange tråder over bordet da jeg forsyner meg med første stykke.
LES OGSÅ: DEN ULTIMATE ITALIENSKE SOMMERDRIKKEN
– Du kan godt spise med kniv og gaffel. Eller brette den sammen og hive innpå med hånda, lyder oppfordringen fra eksperten.
Gino er tredjegenerasjons pizzaiolo i en av byens eldste pizzarestauranter, som til tross for enorm popularitet og rimelige prisnivå også anbefales av Michelin-guiden, gastronomenes egen bibel. Helt siden 1935 har Sorbillo-familien servert den napolitanske spesialiteten i stadig voksende lokaler i pizzagaten i hjertet av Napoli. Suksessformelen er ifølge sjefen sjøl svært enkel:
– Vi jobber bare med å få tak i de beste råvarene. Det betyr at vi benytter oss av de mange sesongbaserte råvarene som produseres utenfor byen, har han uttalt.
Den fruktbare vulkanske jorda rundt Vesuv gir utvilsomt tomatene en ekstra piff. Resultatet er uansett noe for seg selv, men muligens ikke helt det du har forestilt deg.
Det er klissete, glovarmt og ubeskrivelig godt. Et ungt par på nabobordet krangler litt om det virkelig er nødvendig å ta så mange bilder før pizzaen blir kald; dette er ikke mat for Instagram – det er et måltid for guder.
Restauranten er fylt med pizzapilegrimer, men også forretningsfolk på lunsjpause og andre med lokal tilhørighet. Ulike varianter av stekt deig med fyll inntas i andakt.
– Herregud, smatter jeg mellom munnfullene.
– Hva var det jeg sa?, nikker bordkavaleren min anerkjennende.
Vedi Napoli e poi muori!
«Se Napoli og dø» ble et klisjefylt omkved for den europeiske adelen som reiste på sine «grand tours» på 1600 og 1700-tallet og besøkte Napoli. Dannelsesreisen skulle åpne sinnet for nye kulturer, og kunstneriske byer i Italia var en naturlig del av ruten. Med en ruvende vulkan og blått hav som rammer, ble Napoli en favoritt. Her ventet luksuriøs idyll på eksklusive resorter, storstilte kunstopplevelser og godt klima. Alt annet måtte bli en nedtur etter dette – nå kunne de dø lykkelige. De siste tiårene har uttrykket mange mener stammer fra en begeistret Johann Wolfgang von Goethe fått en noe mer morbid betydning, med de problemene kriminalitet, forurensing og fattigdom fører med seg.
– Men Napoli er fortsatt en by som setter seg i ryggmargen – på godt og vondt. Dette er ikke Italia, det er Napoli. Jeg er stolt av byen min. Ikke på grunn av alt grumset som kommer fram i media, men hjertevarmen og den genuine atmosfæren vi har, illustrerer min lokale guide.
Silvia vet godt at folk flest forbinder hjembyen hennes med forsøplede gater og mafiavirksomhet, heller enn adelens idylliske reisebeskrivelser for 400 år siden.
For Napoli er noe for seg selv: Ujålete, ekte, røff og hyggelig – med en lokalbefolkning som regner seg mer som napolitanske enn italienske.
Det er en virvelvind av et sted; en bratt by hvor storslåtte festninger ruver over et sentrum nærmest uten åpne plasser. Snorer med klesvask henger tett over gatene mellom falmede fasader, taggingen på husveggene antyder at den lokale fotballklubbens jakt på trofeer er viktigere enn noen religion.
Et smil på toppen
Det går taubane opp til Castel Sant´Elmo, en festning med historie tilbake til 1300-tallet, men vi lar apostlenes hester lede an på en kalorikrevende vandring oppover mot byens beste utkikkspunkt. Fra toppen av Vomero-høyden sørger brisen fra Middelhavet at svetten tørker og sinnet roer seg. Vesuv gjemmer seg over et lag av skyer i øst, skipene med solsultne turister går i skyttel fra havna og ut til Sorrento og Capri i sør. Napoli er byen med de mange fasadene; en palett som pirrer og forvirrer.
– Jeg ser på byen som en dame som lider, men likevel står med rak rygg og smiler bredt. Det kan ikke forklares, det må oppleves. Napoli er tusen farger og inntrykk, fra soloppgang til solnedgang. Derfor er det verdens vakreste by, slår napolitaneren Silvia fast.
Vinn gratis reise til Cinque Terre! 
Ny utgave: Alternativ sommer i Europa 
Charterselskapenes sommernyheter 
Reisetrend på budsjett 
Årets første utgave i salg! 
10 på topp i Portugal 
Forelsket i Vilnius 
Vi har kåret Europas vakreste og mest undervurderte storbyer 
6 spesielle overnattinger i Norge 
10 bilfrie byer i Europa