Nytt blikk på Masai Mara

Nelson Ole Reiyia peker mot krattet.

– Ser du? De har allerede spist frokost, sier 48-åringen fra Masai Mara – og ber sjåføren flytte jeepen til en mer bildevennlig vinkel.

Jeg setter pekefingeren på ­kameraets utløser. De store kattene løfter knapt hodet, men åpner søvndrukne øyne lenge nok til at det blir personlig. Nærkontakten med savannenes mektigste dyr foreviges.

We coexist

– Hun er så ufattelig verdifull, sier Nelson – og sikter til løven som symbol på safari­turisme. Turisme er big business i Kenya, og en løve skal visstnok representere 75 millioner dollar i ­inntekter fra turisme. Men i et land hvor mange lever i relativ fattigdom er det ikke sånn at internasjonale gjester nødvendigvis bidrar til å heve levestandarden. Derfor har den lokale masaien viet livet sitt til å sørge for at det drypper mer på de som trenger det.

Dette er det første masai-eide verne­området i Kenya

– Dette er det første masaieide verneområdet i Kenya, og det første hvor dyr og mennesker skal leve i harmoni. Målet er å koble dyrevern og kulturbevaring – og ­samtidig redusere fattigdom, forklarer han, og snur ryggen til for å vise budskapet på hettegenseren sin.

«We coexist!»

– Det handler om balanse og stolthet. Når vi blir værende på vårt land, styrkes følelsen av verdiskapning. Dersom masaiene må flytte og stedet overlates til forskere, investorer og parkvakter, blir det som en militarisering av dyrevern. De opprinnelige landeierne blir fjernet fra sin egen historie, mener den driftige masaien.

LES OGSÅ: GEPARDENS KAPPLØP MOT TIDEN

Nelson er overbevist om at sameksistens er nøkkelen til suksess. 100 meter unna løvene spretter gasellene rundt i morgensola, lykkelig uvitende om de fem stappmette løvinnene i buskene. Vi kjører videre inn i det private verneområdet og stopper ved en flokk giraffer som beiter i høyden. To nysgjerrige sjakaler løper forbi, et vortesvin skvetter opp fra buskene. 

Går nye veier

Historien til Nashulai Maasai Conservancy startet med etableringen av Oldarpoi Mara Camp i 2008. Nashulai Maasai Conservancy ble opprettet et par år senere, og har hele tiden handlet om å endre tankesettet bak safariturisme. Området ligger helt inntil Masai Mara nasjonalpark, og grenser til flere private verneområder hvor grunneiere har leaset ut land til utenlandske turistaktører, slik at de i praksis fungerer som private viltområder. Norskeide Basecamp Explorer i Naboisho Conservancy har for eksempel langvarige leieavtaler med masaier, noe som sikrer lokalbefolkningen inntekt og gir optimale forhold for dyreliv. Mens mange mener dette er et godt eksempel på at dyrevern og turisme går hånd i hånd, er andre mer skeptiske til hva de lokale faktisk får ut av det hele.

– Det er et skjevt maktforhold mellom investorene som bestemmer betingelsene og masaiene som er faktiske jordeiere, slår Tor A. Benjaminsen fast.

Etter flere feltstudier blant annet til Masai Mara er professoren ved Norges miljø- og biovitenskaplige universitet godt kjent med problemstillingene rundt private viltreservater. 

– Jeg besøkte blant annet Olare Motorogi Conservancy, hvor den britiske forretningsmogulen Richard Branson har en spektakulær camp – som koster 1700 dollar hver natt. Det er enorme verdier. Da kan du ikke si noe annet enn at masaiene er blitt lurt, sier professoren og sikter til det han mener er småpenger de lokale får i forhold til det Branson får via sitt eksklusive turistkonsept. Benjaminsen anslår at landeiere med mest eiendom får rundt 250 dollar i måneden. 

LES MER: SAN OG SAFARI I KALAHARIØRKENEN

Han er ikke kategorisk negativ til ideen om private viltområder, og berømmer særlig verdiskapning ­gjennom arbeidsplasser. 

– Men jeg har forhåpninger om at konsepter som Nashulai vil komme med noe mer, hvor grunneierne i større grad får sette betingelsene selv. På sikt kan det til og med føre til et mer attraktivt tilbud for turister, med reell økoturisme, hvor nytteverdien for lokalsamfunnet er større, og hvor de besøkende får genuine historier fra en levende kultur, håper Benjaminsen.

En mulighet

Nettopp dette er kjernen i prosjektet til Nelson Ole Reiyia. Tilbake i Nashulai Maasai Conservancy møter vi Fiona Njapit. Hun marsjerer taktfast sammen med et kobbel av aspirerende park­voktere foran Nashulai Cultural Training Institute. Tøff trening og hard disiplin i stekende varme er en del av forberedelsene på en karriere som savannens beskyttere. Fiona er fra en landsby noen kilometer unna, og som tidligere gjeter vet 18-åringen godt hva som kan lure i busker og kratt. Nå drømmer hun om å bli viltvokter, og dermed kunne hjelpe familien sin økonomisk. 

Alle parkvokterne i Nashulai Maasai Conser­vancy kommer fra lokalsamfunnet. Flere av dem har ­tidligere drevet med ulovlig jakt på ville dyr, men selv om konflikten mellom husdyr og savannens truede arter er reell, innser stadig flere verdien av en sameksistens. Et av de viktigste tiltakene i Nashulai Maasai Conservancy er at store gjerder fjernes, og den naturlige korridoren for nomadiske dyr åpnes. Da gjelder det å passe på både folk og fe.

LES OGSÅ: BOTSWANAS UKJENTE MINI-OKAVANGO

– Jeg vet at Masai Mara bare kan fungere om dyr og økosystem beskyttes. Derfor vil jeg bidra på min måte, slik at den neste generasjonen ser at vi har gjort noe, sier Fiona som er en av få jenter på kurset. 

Inne på Nashulai Cultural Training Institute holdes i tillegg opplæring i turstirelevante fag som hotell­drift, catering og regnskap, og mange av elevene vil få jobb i Oldarpoi Mara Camp et par steinkast utenfor verneområdet.

Safari i særklasse

Oldarpoi Mara Camp er ­navet for det hele. Jeg er innlosjert i et komfortabelt safaritelt med utsikt over dalen som leder inn til ­Masai Mara. Dette er en stor og åpen camp i rand­sonen til verneområdet, komplett med evighetsbasseng formet som Afrika, solsenger, restaurant og bar.

Jeg er innlosjert i et komfortabelt safaritelt med utsikt over dalen

De fleste gjestene kommer først og fremst for å besøke den sagnomsuste nasjonalparken fem minutter unna, meg selv inkludert. Neste dag blir jeg med på en klassisk gamedrive, hvor morgengry har løvebrøl i det fjerne, luftballonger som stiger mot himmelen og giraffer som bryter horisonten. Jeg har selskap av Nelsons 22-årige sønn og fotoentusiast Ryan og suser inn i en jeep mot et av verdens best steder for å komme tett på ville dyr. Ryan har vokst opp i disse omgivelsene, men er fortsatt heftig begeistret.

– Jeg blir aldri lei. Det er alltid noe nytt, sier Ryan optimistisk.

Det blir en parademarsj av høydepunkter. Nasjonal­parken er mest kjent for den årlige migrasjonen hvor to millioner med gnu, sebra og gaseller flytter seg mellom Serengeti i Tanzania og til Kenya, og i tiden fra juni til oktober kan du følge dramaet fra orkesterplass i safaribilen når dyrene krysser Maraelven. Denne dagen er det stille før stormen, men opplevelsen er fortsatt stor og turistene færre. ­Leoparden glimrer med sitt fravær, men vi kommer tett på løver og geparder, det er dansende fugler og freidige hyener, ja, til og med et enslig spissneshorn. 

– Wow! Du aner ikke hvor sjelden vi ser neshorn. Dette var vilt, sier min veiviser i Masai Maras ­vidunderlige verden.

Fødsel i solnedgang

Vi rekker tilbake til Oldarpoi for en sundowner med pappa Nelson.

– Mange flyr rett fra Nairobi og inn til nasjonal­parken, hvor de overnatter på en luksuslodge og spiser og drikker godt. Så skal de krysse av for de mest berømte dyrene, før de flyr hjem igjen. Har de da egentlig opplevd noe av Afrika? spør Nelson retorisk.

Noen tar det et lite skritt videre og besøker en «boma» med hendig beliggenhet rett ved inngangen til Masai Mara, hvor masaier varter opp med sang og dans for en neve dollar som for andre enn førstegangsbesøkende framstår som en turistfelle. Ja, det er en demonstrasjon av kultur og tradisjoner, men i stor grad en fasade.

Jeg ønsker å vise mer, og la gjestene bli med hjem til en levende landsby

– Så jeg ønsker å vise mer, og blant annet la gjestene bli med hjem til en levende landsby langt utenfor turisttråkket, kombinert med gamedrives. Da kan de med egne øyne se denne sameksistensen i praksis, håper Nelson og byr på en Tusker.

SAFARI? HER ER AFRIKAS BESTE

Før vi rekker å sette oss ned ved bålplassen kommer en av masaivaktene løpende: Det er fødsel på gang!

Sebraflokken som gresser foran det ene teltet har økt i antall. Et lite føll tar sine første prøvende skritt rett foran oss.  Savannen gir og tar, det er alltid en kamp for tilværelsen. Selv de hardhudede masaiene, som ikke lar seg skremme av en løve, virker berørt.

– Ser du hva jeg mener? We coexist, smiler Nelson.

FÅ REISEINSPIRASJON RETT I POSTKASSA VED Å ABONNERE PÅ MAGASINET REISELYST HER!

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN