Med lavbremmet kaps og gullfargede pilotbriller tar den tidligere anti-krypskytteren TK oss med på et eventyr i Afrikas villmark. villhun er et høydepunkt. Foto: Ronny Frimann

– Ok, planen nå er å se om vi kan finne villhund, og så titte litt rundt etter roan og sabel?

Med stramme kjevemuskler, gullkantede pilotbriller og en kaps godt ned over panna, har vår kjentmann og guide Tiso «TK» Teko akkurat invitert oss inn i himmelriket for erfarne safariturister.

Vi har sett utallige løver, altfor mange elefanter, sykt mange flodhester og til og med ganske mange leoparder opp gjennom årene. Men villhund, det er sjelden vare.

Linyanti har en av de høyeste populasjonene av villhund i hele Afrika, og er hovedgrunnen til at mange kommer hit.

Afrikas ulver

Linyanti er et av de beste stedene i hele Afrika for å se villhund. Foto: Ronny Frimann

Vi har knapt steget av flyet og slengt fra oss bagene, før aktivitetene er i gang.

– Villhunder er aktive om natten. Akkurat nå er de i ferd med å våkne, så vi må finne dem før de våkner og løper av gårde, forteller han.

Godt planet bak rattet på en Toyota Landcruiser, som Afrikas versjon av Daniel Craig i 007 krysset med Tom Cruises´ figur i Top Gun, leder TK oss rolig men målrettet mot kveldens høydepunkt. En stor gruppe villhunder med elleve voksne og 14 søte unger, som akkurat nå ligger og sover i skyggen av et stort tre.

Ungene ligger hulter til bulter, pote på pote, snuter og haler i en stor, uryddig haug. Noen løfter dovent på hodet, andre ligger langflate. Og inne i stammen til en mopane har en av dem funnet sin egen, lille hule.

Helledussen så søte!

Villhundenes sosiale karakter, spesielle språk og forhold mellom foreldre og barn gjør dem til et av de mest fascinerende og underholdende dyrene på savannen. Foto: Ronny Frimann

Solen dupper snart bak horisonten, og sakte våkner de til liv. Et par av de voksne vandrer rundt, sjekker forholdene, og setter kveldens kurs. Når tiden er moden for å stå opp, hilser alle på hverandre med små hyl, snute mot snute, og logrer lykkelige av gårde bortover sletta. Villhund er sosiale flokkdyr, med et intrikat språk og spesielt forhold mellom foreldre og barn, noe som gjør dem underholdene å se på. Dessuten er de gode jegere, og sammenlignes av mange med våre ulver.

LES OGSÅ: SAFARIENS ROLLS ROYCE

Mange fiender

Om geparden er sprinteren, er villhundene maratonløpere. De kan løpe og løpe og jager byttet sitt i mange kilometer. Så de brenner masse kalorier. Akkurat som hyenene. De kan også løpe i mange kilometer. Men hyenene er så late, at de stort sett er åtseletere.

Foto: Ronny Frimann

– Villhund er de aller beste jegerne, de har 80 prosent sjanse for suksess, forteller TK.

– Og de deler, så alle får. Det er jo bra, men også en av grunnene til at de er truet. For om de spiser noe dårlig, som et forgiftet kadaver, så får alle det i seg og dør. Og det skjer. For eksempel forgifter ofte snikskyttere elefantlevninger for å unngå at det kommer masse gribber og de blir oppdaget. Og alle som spiser av det dyret da, dør.

Hva er sjansen for at disse ungene overlever?

TK rister på hodet.

– Villhunden har mange fiender, sier han lakonisk, og ramser opp:

– Løve, leopard, hyene, til og med bavian. Selv en voksen villhund kan bli tatt av løve. I 2016 hadde vi 12 unger her, men bare fem overlevde. Så jeg vil si maks 50/50. Livet er hardt, sier han og ser seg omkring.

Mini-okavango

Bakken er en tørr, en hard blanding av løs rød sand og stivna jord. De uttørkede mopanetrærne er spinkle skjeletter uten blader eller liv. Noen få høye trær står hele igjen, men langt de fleste er snaukuttet til små stumper av elefanter. Landskapet er øde, tomt og livløst, som et Mad Max med rødfilter.

Foto: Ronny Frimann

Fra flyet så det ut som en atombombe hadde revet vekk alt liv.

Nærmere elven er det mer frodig. Og minner mer om Okavango; papyrus-kantede vannveier, fuglerike våtmarker og øyer med høye elveskoger – bare mye mindre. For mens Okavango er et endeløst område der elven til slutt bare synker ned i Kalahariørkenen, er Linyanti et 20 ganger mindre område sentrert rundt elven med samme navn.

På andre siden av elven ligger Namibia; på denne siden ligger campen Kings Pool – oppkalt etter svenskekongen!

Kongens basseng

– Kong Carl Gustaf var her på jakt på 60-tallet, og satte opp teltet sitt akkurat her. Så da ble campen oppkalt etter ham, forteller managerne Anton og Laura Geyer over en solnedgangsdrink på terrassen.

Managere Anton og Laura Geyer tar en pustepause i baren. Foto: Ronny Frimann

Kings Pool har akkurat gjennomgått en stor oppussing, og fra den nye, store terrassen har vi panoramautsikt over Linyanti-elven og solnedgangen som sprenger himmelen som et bål. På andre siden av den for tiden lille elven, vandrer en flokk elefanter. Og alle som har vært i nærheten av vann i Afrika før, vet at det under overflaten venter raske overraskelser med store tenner.

Campen har fått en helt ny front, nytt basseng og et nytt og mye høyere tak.

LES OM HVORDAN DU KAN SKAPE SAFARIFØLELSEN HJEMME

– Gamle King´s Pool var veldig annerledes, den så ut som en stall, med flatt tak, forklarer Anton.

King´s Pool ble totalrenovert rett før korona, og den nye campen er høy under taket med lekre interiørdetaljer. Foto: Ronny Frimann

– Dette er en stor forbedring! Særlig restauranten. Den var helt åpen, så når det var vind og regn ble det både vått og surt. 

Det er fortsatt åpent, med god utsikt over elven og savannen. Men regnet når ikke inn, og varme og tørre kan vi nyte våre måltider med god utsikt over dyrelivet på savannen. I harmoni med Wilderness sin økoprofil er mye av materialene gjenbrukt. Slik har de gamle mørke gulvene endt som veggpynt ispedd litt kobber bak peisen, og hele campen er drevet av et stort solcelleanlegg.

Foto: Ronny Frimann

Nedenfor campen pleier det å ligge en båt, oppkalt etter svenskekongens vakre kone Silvia. Vanligvis tar hun gjester med på tur på elven. Men tørken har sørget for å strande Queen Silvia for en liten stund.

Den som venter på noe godt…

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Tørken gjør også at dyrene blir nødt til å trekke ned mot de få vannhullene som finnes, noe som gjør det mye lettere å finne dem. Attpåtil har Wilderness satt opp et lite gjemmested ved et av vannhullene, der det ofte kommer både sabel og roan-antiloper for å drikke.

TK rigger oss til med kaffe, kaker og litt snacks, og så er det bare å vente. Dette er «slow safari» på sitt beste!

Godt gjemt i en nedgravd bunker har vi perfekt utsikt mot livet som utspiller seg ved vannhullet. Foto: Torild Moland

Vente er han god på: Tidligere jobbet han for anti-poaching-gruppen i området, som primært prøver å hindre tjuvjegere å komme over grensen fra Namibia. For mens Botswana mer eller mindre har fått bukt med tjuvskytingen, er både elefanter og neshorn fortsatt utsatt i deler av Namibia.

– De er litt sure, elefantene våre. For vi er så nærme Namibia, og dyrene vandrer jo fritt. Så de drar dit og blir skutt, kommer hit hvor det ikke er vann, forteller TK mens vi sitter og venter på at det skal skje noe. 

FINN SAFARIEN SOM PASSER FOR DEG HER

Elefantene holder seg unna i dag, men en stor flokk sebra kommer innom. Fra vårt gjemmested har vi utmerket utsikt over livets gang, og en rekke med stripete, skvetne dyr.

En nydelig roan-hun leder an, fulgt av en litt mer tilbakeholden han. Foto: Ronny Frimann

Og så kommer de omsider, kongen og dronningen. En nydelig roan-hun leder an, fulgt av en litt mer tilbakeholden han. Roan er Afrikas vakreste antilope, med sine ikoniske sorte og hvite ansiktstrekk og spisse, tofargede horn.

Senere ser vi snurten av en sabelantilope i buskene, akkurat kort nok til at vi ikke fanger den på kamera. Det er helt greit, for da har vi grunn til å komme igjen.

For som de sier:

Du kan dra hjem, men Afrika blir alltid i hjertet. Og roper deg tilbake.

LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ MAGASINET REISELYST HER!

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN