Snart blomstrer det i Annapurna

Man blir godt kjent med turfølget på turen, og smilene satt løst hos ekteparet Gro Dalen og Heidi Hansen. Foto: Mari Bareksten

Bilen kjører forbi grønne rismarker, forbi barn som er på vei hjem fra skolen og damer som sitter langs veien og tørker korn. Foran oss kjører en fargerik buss full av turister. Vi er på vei til Pokhara, byen som ligger 950 meter over havet er et naturlig utgangspunkt for de fleste som skal gå i Annapurna-regionen.

– Se, fjellene ønsker oss velkommen, sier guiden Purushottam «Puru» Regmi da Pokhara nærmer seg.

Bak byen rager tindene opp som de reneste scenekulissene. Under ettermiddagens spasertur langs hovedgata møter jeg slitne nydusjede turgåere som akkurat har kommet tilbake fra fjellene. Men i gata går også turgåere som er fulle av forventning, og som gleder seg til de kommende dagenes natursterke opplevelser. Og fra innsjøen Phewa har jeg klar sikt til fjellene Annapurna I, Annapurna South og Fishtail; et knippe fjelltopper som jeg i de kommende dagene skal stifte nærmere bekjentskap med.

Jeg skal også bli godt kjent med turfølget: Tre andre nordmenn, samt guiden Puru, kokken Pemba Sherpa, bærerne Darma Silval og Buddi Bahadu Bhatta. Alle de fire nepalerne skulle heldigvis komme uskadd fra det store jordskjelvet som skjedde bare noen uker etter turen. Og også fjellturen vi gikk, er så å si uskadd.

 LES OGSÅ: 28 REISER FOR LIVET

De fem elementer

Ved broen i Birethanti begynner den eventyrlige vandringen til et av verdens mest kjente og vakreste fjellmassiver. Buddhistiske bønneflagg vaier velkommen i blått, hvitt, rødt, grønt og gult; fargene symboliserer de fem elementene: Himmel, vind, ild, vann og jord.

– Første etappe er som en dans, sier Puru.

Det er viktig å ta seg god tid, stoppe opp pg nyte den imponerende utsikten mot Annapurna-fjellene. Foto: Mari Bareksten

Han leder an langs en kjerrevei i tropisk skog, og forteller om Nepals flora og fauna.

– Denne roten kalles Kocheda, og mange spiser den istedenfor smertestillende, sier han og plukker noen. De kan visst komme godt med.

En rhododendron i sin fulle prakt. Foto: Mari Bareksten

– Vi bruker mye ayurvedisk medisin, eller naturlig medisin, her i Nepal, spesielt i fjellområdene.

I ett med naturen

Ayurveda – navnet betyr «kunnskap om livet» – går for å være et av de eldste medisinske systemene i verden som fortsatt er levende. Det bygger på en tradisjon som ble utviklet i Himalayas grenseområder av rishier (hellige, opplyste menn) og etter hvert nedskrevet i versform på sanskrit i de over 3000 år gamle hinduiske skriftsamlingene Vedaene. Over 2000 urter er beskrevet i versene, hvorav minst 550 er i regelmessig bruk.

– Vi bruker i stor grad naturen for å kurere sykdommer i disse områdene. Jeg er stolt over at vi fortsatt tar i bruk det naturen gir oss, sier Puru.

DET KOKER I ASIA

Tehus-hygge

– Mer te?, spør Pemba.

Vi har akkurat ankommet tehuset i Tirkhedunga. De siste kilometerne av turen regnet det, så nå gjelder det å få tilbake varmen. Vi har tatt på ullsokker og ullundertøy og gode boblejakker, og sitter i ett av fellesrommene i tehuset med hver vår gode og varme kopp te.

Tehusene har fått navnet fordi turistene gjerne varmer seg med te etter en lang dag til fots. Nepalerne hadde opprinnelig ikke denne tradisjonen.

Tehuset Hotel Panorama har heller ikke så dårlig utsikt. Foto: Mari Bareksten

– Selv om det antas at vi fikk våre første tebusker i gave fra en kinesisk keiser, kan vi takke engelskmennene for at te-industrien fikk grobunn. Ilam-området helt øst i Nepal ligger kun tre mil fra det indiske te-distriktet Darjeeling, forklarer Puru.

Retten Momo kom til Nepal fra Tibet og er i dag en stor del av det nepalske kjøkken.

– Det tok ikke lang tid før vi kjøpte hybridplanter fra Darjeeling og begynte å gro te i Ilam, og i dag har te blitt en del av kulturen vår.

Suppe og sang

Utenfor gjestehuset henger dagens turklær til tørk. Betjeningen serverer varm suppe til teen og lærer de fire nordmennene å synge en tradisjonell nepalesisk turgåersang. Den heter «Resham firiri» og handler om et silkesjal som flyr fritt i luften og ønsker å fly over åsene.

– Den fikk meg til å tenke på visen «Den glade vandrer», sier Marit Elisabeth Larssen og begynner å synge: «Den glade vandrer kalles jeg, for sorgløs går jeg på, den endeløse landevei. Der liker jeg å gå.»

Puru, Darma, Pemba og Buddi klapper med. Etter sang og suppe er det tid for senga. Jeg finner fort varmen da jeg kryper ned i soveposen.

VANDRETUR I FJELLBYEN SAPA

Sprek familie

Jeg våkner til en annen sang, den tibetanske bønnesangen «Ohm Mani Pedme Ohm». Utenfor står Asta Lerma, familien hans har drevet tehuset i 45 år.

– Hver morgen spiller vi denne sangen, for når man hører denne musikken blir man rolig, og klar for å gå 3500 trappetrinn, sier han.

Eksteparet Gro Dalen og Heidi Hansen på vei opp til vår siste stopp: Den sjarmerende landsbyen Ghandruk med spennende historie of imponerende utsikt mot Annapurna. Foto: Mari Bareksten

Familien Richter fra Australia har lenge hatt en drøm om Annapurna, og koser seg på toppen av poon Hill. Foto: Mari Bareksten

På plassen utenfor står flere og pusser tennene. Turgåere danner nye bekjentskap over varmende te- og kaffekopper. I bæremeisen til Petra Richter sitter lille Rory på fire måneder. Den spreke familien på fem fra Australia har lenge hatt en drøm om Annapurna.

– Australias «bushwalks» kan nok ikke måle seg med dette, sier hun og ler.

Noen meter bortenfor gjør en gruppe amerikanske turister seg klare til dagens etappe med et rungende heiarop.

Tripp-trapp

– Jeg gruer meg litt til de trappene, sier jeg.

3500 er mange trappetrinn. Men Puru lover at jeg har mye godt i vente på toppen. I dag skal jeg blant annet se rhododendronen blomstre for første gang. Solen varmer i ansiktet og humøret er på topp når vi begynner å gå.

– La oss synge den sangen dere lærte i går, foreslår Puru. Og fire norske damer synger på nepalsk etter beste evne mens vi sliter oss oppover.

Etter noen og tusen trappetrinn sitter to eldre herrer og tar en hvilepause på noen steinheller.

– I want your young legs, sier han ene og ler.

Veiene her er ikke lagd for oss. De er egentlig gamle transportveier. Foto: Mari Bareksten

– Jeg skulle gjerne hatt noen trente legger, svarer jeg.

Jeg fortsetter å gå, og før jeg vet ordet av det er toppen av trappene der. Det er tid for lunsj. Med utsikt over Banthanti og rhododendrontrærne setter vi oss ned og blir servert limonade og Himalayas historie.

LES OGSÅ: PARADIS PÅ BUDSJETT

Lukket land

For 40 millioner år siden støtte landmassivene fra India og Asia sammen, og resultatet ser vi klart i dag. Himalaya er det høyeste og yngste fjellsystemet i verden. Og Nepal var lenge et av verdens aller mest lukkede. Ikke før i 1949 fikk utenlandske turister mulighet til å gå i fjellheimen her. Da åpnet landet opp for sin første trekkingtillatelse. Klatretillatelsene som ble gitt, resulterte blant annet til at Annapurna I ble besteget i 1950 som den første 8000-meterstoppen i historien. Det gikk heller ikke lang tid før sherpaen Tenzing Norgay og Sir Edmund Hillary nådde verdens tak – Mount Everest – i 1953.

– Det var vendepunktet for fotturturisme til Nepal, sier Puru.

Ny energi

– Jeg blir aldri lei av å se denne varierte naturen. Rhododendronen, fossefall, fjell og tropisk skog. Det er virkelig vakkert, sier Heidi og stopper opp ved noen små blå primulaer, et godt stykke ut på på dagens siste etappe til Ghorepani. Hele følget bestemmer seg for å ta en rast og bare nyte naturen. Bærerne Dharma og Buddi lemper av seg noe av bagasjen, og tar et pust i bakken.

– Kan jeg prøve, spør jeg og peker på bagasjen.

Jeg har sett hvordan de balanserer 20 kilo med et bånd på panna, og lurt på hvor tungt det er.

Bæreren Buddi Bahadu Bhattas nakkestyrke og bæreteknikk er imponerende. Foto: Mari Bareksten

Pemba Sherpa instruerer meg, mens Dharma og Buddi sitter og ler. Pemba er fra en sherpafamilie, men jobber som kokk, ikke som bærer. For sherpakulturen er ganske misforstått. Mange tror at å være sherpa er ensbetydende med å være bærer i Himalaya. Det stemmer ikke. Sherpa er en folkegruppe, hvor mange har livnært seg som bærere.

– Det er mye Sir Edmund Hillary sin skyld, sier Puru. Da han kom hjem og fortalte om Mount Everest-ekspedisjonen, var det mange som misforsto når han snakket om Tenzing Norgay Sherpa, og siden har sherpa blitt et misforstått ord.

Det går ikke lang tid før jeg må kaste inn håndkleet. Nakken min er ikke godt nok trent til å bære 20 kilo.

SLIK REDDER DU FERIEN

Foruten flott natur, byr også turen på mange spennende menneskemøter. Foto: Mari Bareksten

Vin og varme

Ravnene flyr over oss, og det blir mer og mer rhododendron å se jo nærmere vi kommer kveldens overnattingsted i Ghorepani. På trappen foran tehuset skinner de siste solstrålene et varmende farvel før sola forsvinner bak fjellene. Vi deler en flaske vin og utbringer skåler for oss selv.

Inne i tehusets fellesrom sitter turgåere rundt den varmeovnen. Blant dem er Lorraine Roberts. Som turguide for den engelske turoperatøren Walking Women har hun gått flere av fotturene i Nepal. «Min tur», kortversjonen av Annapurna, har hun gått fem ganger.

– Det er den jeg liker aller best, mest fordi du får sett så utrolig mye på kort tid. Turen er en fin liten smakebit for folk som ikke har lyst til å legge seg i hardtrening eller har flere uker å bruke i fjellet.

Hun har også sett ruten utvikle seg og turistene strømme til.

– I dag serverer for eksempel restauranten ved siden av kinesisk mat, ikke bare nepalsk. Jeg håper det ikke endrer seg for mye i de kommende årene. Det er en del av kosen at det ikke er internettilgang, at vi kryper ned i soveposen, og at vi sitter foran varmeovnen som nå. At vi lever det enkle liv. Da blir også fokuset mer på naturen, mener hun.

Fra turens høyeste punkt, Poon Hill, er det magisk utsikt over noen av verdens høyeste fjelltopper. Utsikten er nok for oss…. Foto: Mari Bareksten

Idet middagen blir servert, ser jeg tåken sige over fjellene. Jeg håper inderlig at det klarner opp før morgendagens soloppgang.

Solen står opp over Annapurna

Morgenturen til Poon Hill er nemlig et av turens virkelige høydepunkter. Vekkerklokkene står på halv fem, og med hver vår hodelykt begynner vi å gå til et av verdens vakreste utsiktspunkt, 3210 meter over havet. På toppen har turistene allerede begynt å samle seg. Alle sammen venter på den berømte soloppgangen. Folk varmer seg på en kaffekopp, eller hopper opp og ned for å få varmen. Herfra ser vi Dhaulagiri I, Nilgiri South, Annapurna I, Annapurna South, Hiunchuli, Annapurna III og Macchapucchare – et nydelig og markant fjell med form som en fiskehale.

Da solen viser seg for første gang, begynner folk å juble, og det bryter ut applaus.

Flere steder ser vi de fargerike buddhistiske bønneflaggene vaie i vinden. Dette er utsikten som venter om man kommer seg til Poon Hill i soloppgang. Foto: Mari Bareksten

– Dette er helt magisk, sier Marit og hever glasset.

Vi har nemlig lurt med oss en flaske akevitt til toppen, og den varmer hele gjengen seg godt på.

TILBAKE I NEPAL – SE FILM HER

Det var aldri langt mellom smilene til guiden Purushottam «Puru» Regmi. Foto: Mari Bareksten

Blomstervandring

Veien ned tar like lang som turen opp. Ikke på grunn av akevitten, men fordi vi hele tiden stopper for å nyte utsikten mot fjelltoppene i horisonten. Og rhododendronen som ligger som et teppe over åssiden.

– Jeg blir aldri lei denne utsikten, sier Puru.

Ved tehuset er det tid for frokost. Deretter bærer det igjen gjennom vill og variert natur. Ved de siste steintrappetrinnene mot kveldens overnatting møter jeg Asuk Nepali, han bærer 90 kilo stein på pannen. For veiene her er ikke lagd for oss. De er gamle transportveier.

– Hva skal du bruke steinplaten til, spør jeg.

– Jeg skal lage et bord, svarer han.

– Er det ikke lettere å bære et plastikkbord?

– Et plastbord varer ikke for evig, men det gjør et steinbord, svarer han bestemt.

Indre ro

Nattens overnatting er i tehuset Hotel Panorama, hvorfra det er panoramautsikt mot fjellene. Vi deler rom to og to. Jeg og Marit, og Gro Dalen og Heidi Hansen som er gift. På sengen ligger Marit og noterer i dagboken.

– Jeg skriver at jeg får en indre ro av å gå i Himalaya, at det er en slags sjeletur. Jeg føler at vi bare lever i nuet og at jeg glemmer alt som har med tid å gjøre. Vet du hva klokka er nå? spør hun.

– Jeg aner ikke, svarer jeg.

I Ghandruk blir vi med på en lokal festival, som var til for å skremme bort onde ånder. Foto: Mari Bareksten

– Jeg vet bare at solen har gått ned at det er mørkt og at jeg er trøtt.

Vi ler og ønsker hverandre god natt.

FLERE SAKER FRA ASIA FINNER DU HER

Morgenturen til Poon Hill er et av turens virkelige høydepunkter. Foto: Mari Bareksten

Muskelmagi

Neste dag fortsetter ferden nedover, mot landsbyen Ghandruk. Da vi kommer frem henger det en lapp hvor det står «ayurvedisk massasje». Det frister. Selv om fotturen er forholdsvis lett, er musklene såre.

– Jeg tror det er en av de beste massasjene jeg noensinne har fått, sier Marit etter en halvtime på benken til massøren Ram Gurung.

Etterpå samler Puru troppene for å overvære en lokal festival.

– Alle som bor i Ghandruk vil snart komme forbi i en slags parade, sier han.

Paraden kan høres på god avstand; det er som om flere hundre mennesker slår med kjelelokk. Og snart passerer de, med instrumenter og tradisjonelle, fargerike klær. De synger sanger for å skremme bort de onde åndene, og ved til inngangsporten til landsbyen ofrer de en høne.

Senere på dagen er det tid for sang og dans. Det er fotturens siste kveld og feststemning. Pemba har bakt en kake. Vi synger den nepalske turgåersangen om og om igjen og danser i ring. Utenfor tindrer stjernene over de kritthvite fjellene. Og i morgen er det vår tur til å gå seirende over broen i Birethanti.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN