Vandretur i fjellbyen Sapa

Sapa ligger rundt 1500 meter over havet, og den klare luften river i lungene. Foto: Preben Danielsen

– Har dere ikke vært i Sapa?

Vi sitter i den slitne lobbyen til hostellet vårt. Foran oss står vår nye venn og hostellansatt, Mr. Duc. Den vietnamesiske mannen er omkring 50 år, lav, og – som de fleste andre vietnamesere, utrolig hjelpsom. Ansiktet er vanligvis utstyrt med et smil som smitter, men nå ser han lettere forvirret ut.

– Dere er i Vietnam i så mange dager, uten å dra til Sapa?, fortsetter han med gebrokken engelsk.

Den hektiske storbyen Hanoi har gjort inntrykk på oss de siste dagene, men nå føler vi oss klare for noe nytt. Vi blir nysgjerrige og vil høre mer om Sapa. Mr. Ducs blikk glir litt ut av fokus når han forteller:

– Sapa er virkelig vakkert. Turister kommer til Vietnam for Halong Bay, men Sapa er noe for seg selv. Det er landskapet, solnedgangene, den friske luften, de ulike stammefolkene.. Det går et nattog dit i kveld. Jeg kan ordne billetter!

Kanskje var det måten Mr. Duc så drømmende fortalte om Sapa på. Eller kanskje at spontane avgjørelser ofte viser seg å bli de beste opplevelsene. Mr. Duc er uansett henrykt over å få hjelpe oss en siste gang, og hans sedvanlige smil er tilbake. På vei ut døren vinker vi et siste farvel, og litt senere ligger vi på et nattog med kurs mot Sapa.

HER KAN DU LESE HVORFOR DET VAR PREBENS REPORTASJE FRA SAPA SOM VANT

En liten fjellby

Fjellbyen Sapa ligger i Lao Cai-provinsen i nordvestlige Vietnam, ikke langt unna den kinesiske grensen. Området rundt byen er kjent for sine dramatiske fjell og daler, og ikke minst sin kulturelle diversitet. Rundt Sapa ligger en mengde små landsbyer, som hver enkelt er bebodd av ulike folkestammer. Her lever de av jordbruk, og spesielt er risdyrkingen stor i området.

Risterrassene er ofte det som imponerer turistene mest når de kommer til Sapa, og det er et imponerende syn. Foto: Preben Danielsen

Etter 9 timer på nattog og en drøy times busstur oppover bratte fjellveier, er vi endelig fremme i Sapa. Den klare fjelluften river godt i lungene og er en kjærkommen forandring fra Hanoi. Det kjennes at vi er på 1500 meters høyde.  Selve byen viser seg å være av beskjeden størrelse, men samtidig veldig vakker. Det er en slags mystikk over byen i morgentåken. Etter noen få minutter til fots er byen blitt til landsbygd, og foran oss slynger veien seg ensom langs fjellsiden.

Risterrasser

Vi fortsetter nedover veien. Til høyre for oss ser vi en frodig dal, og langt der nede en elv som renner fredfullt gjennom den. Nedover fjellsidene er det noen utrolige formasjoner, platå bygget på platå – flere titalls av de, helt ned til dalbunnen. Vi stopper opp og tar inn det uvante synet.

– Risterrasser, sier plutselig en stemme bak oss.

Vi snur oss. Der står en ung jente, omkring 20 år. Hun er kledd i en svart kjole, brodert med fargerike mønster. Det kullsvarte håret glinser i solen, og er stramt satt opp med bøyler. På ryggen har hun et lite barn som hun bærer i et teppe.

– Unnskyld, jeg heter Zue. Risterrassene er ofte det som imponerer turistene mest når de kommer hit, fortsetter hun med et smil.

Zue tar oss med på en todagers vandring til sin egen landsby, underveis møter vi bare hyggelige lokale, Foto: Preben Danielsen

Vi smiler tilbake og sier oss enige. Det er et imponerende syn. Vi rusler videre langs veien med Zue, og lærer etter hvert mer om Sapa og området rundt. Hvordan terrassene bedrer dyrkingen når vannet demmes opp, og at erosjonen minkes. En tilpasning til de bratte omgivelsene. Etter en lang gåtur velger vi å sette kursen tilbake mot Sapa igjen. Før vi skilles inviterer Zue oss på en todagers tur til landsbyen hennes. Hun garanterer en fin vandretur i fjellene med seg selv som guide. Vi skal få overnatte hos Zue, og søsteren skal lage mat. Vi fortsetter i det spontane sporet, og takker selvfølgelig ja!

Hjemme hos Zue bor det også både griser, hunder, hester, vannbøfler og ender. Foto: Preben Danielsen

Vandretur i fjellene

Vi møter Zue et par dager senere utenfor hotellet vårt. Hun begynte gåturen fra landsbyen sin før solen sto opp, for å møte oss i tide i Sapa. En time senere går vi på en sti på vei opp de bratte fjellene. Vegetasjonen er tett, men her og da får vi glimt av den fantastiske utsikten. Etter hvert begynner det å flate ut, og utsikten blir bedre. Vi møter plutselig griser, høner, hunder på veien, og litt lenger opp ser vi et hus. Bak huset løper to hester på den grønneste engen du kan tenke deg.

Bak hver sving lurer et nytt syn, og samtalen går lett oss imellom. Zue forteller oss mer om de lokale stammene i området. Hun er selv en del av Svarte H’mong-stammen, en av de største folkestammene som holder til rundt Sapa. Hun viser frem samme karakteristiske sorte drakten hun hadde på dagen før. Håret er satt opp på nøyaktig samme vis. Av andre stammer i området finnes Røde Dao, Tay og Zai, alle med sine egne kjennetegn.

Guttene på vannbøffelen er for små til å jobbe i risterrassene – men ri på vannbøffel, det kan de. Foto: Preben Danielsen

Enorme vannbøfler

Vi går etter hvert forbi et hus der en kvinne står og vinker til oss. Hun har samme svarte drakt som Zue. Noen minutter senere får vi servert en nydelig risnuddel-suppe med egg og tomat. Imens vi sitter og nyter maten får vi et syn vi sjeldent kommer til å glemme. Rett foran oss kommer det plutselig en enorm vannbøffel ruslende. Og oppå vannbøffelen, to gutter i 6-årsalderen. Zue ler, og forklarer at små barn som er for unge til å jobbe i risterrassene, ofte blir satt til enklere oppgaver som å gjete vannbøfler. De sterke dyrene er gode å ha når risterrassene trenger å pløyes. Vannbøffelen og barna forsvinner ned skråningen og inn i skogen, og er borte like fort som de kom.

Vel fremme i landsbyen hilser vi på Zue’s familie. I tillegg sier vi hei til alle grisene, hundene, hestene, vannbøflene og endene som tilsynelatende også bor her. Zue geleider oss stolt inn i huset hennes. Standarden er ekstremt enkel; veggene er tynne planker, og gulvet er stein. Søsteren, Song, viser oss kjøkkenet. Det er egentlig bare et mindre rom med et bål i midten. Hun demonstrerer viftesystemet; en av veggplankene er uthullet slik at man kan lufte ut røyken. Vi går tilbake i stuen, og jeg krummer ryggen for å ikke stange i taket. Zue smiler og ber meg være forsiktig.

– Her spiser vi middag, sier hun og peker på et lite bord midt i rommet.

Hun trekker en tråd og en lyspære lyser opp det dunkle rommet.

– Vi fikk elektrisitet i fjor. Dette er den eneste lyspæren i huset, sier hun. Ansiktet hennes stråler minst like sterkt som lyspæren.

Det er utrolig hvordan de klarer å trylle fram verdens beste måltid, i så enkle omgivelser. Foto: Preben Danielsen

Overraskende nært

Det er enda er noen timer til middag og solnedgang, så vi benytter anledningen til å utforske litt på egenhånd. Vi spaserer nedover samme vei vi kom. Husene ligger alle i nærheten av veien, og dette virker å være landsbyens blodåre. Plutselig kommer vi til en åpning i vegetasjonen, og en enorm risterrasse viser seg under oss. Langt der nede ser vi folk som arbeider med risplanting, og enda lengre ned ser vi den grønne dalen vi så dagen i forveien. Vi bestemmer oss for å undersøke risterrassen nærmere, og går forsiktig nedover platåene. Halvveis inn i labyrinten rasler det i noen busker rett ved oss, og jeg frykter det verste. Plutselig står jeg ansikt til ansikt med en enorm vannbøffel. Hornene er meterlange, og jeg prøver å stå helt stille. Vannbøffelen snøfter. Det dukker det opp enda et hode, men denne gangen tilhører det heldigvis en vietnamesisk gutt. Han ser på meg og fniser. Jeg ler forsiktig tilbake, og løfter kameraet litt for å be om et bilde. Han smiler videre og trekker på skuldrene.

Etter en fem måneder lang tur jorda rundt var det ingen tvil om at det var Sapa som hadde gjort mest inntrykk på Preben og kjæresten Camilla. Foto: Preben Danielsen

Tilbake hos Zue serveres det ris, tomat- og ostesalat, og vietnamesiske vårruller med egg. Maten er fantastisk, og jeg må se en ekstra gang inn på kjøkkenet. Det er ikke lett å forstå hvordan man kan lage så god mat med så primitivt utstyr. Vi setter oss ved det lille miniatyrbordet sammen med Zue og Song. Mannen til Zue kommer så inn døren, og vi hilser også på han. Han kan ikke så mye engelsk og virker litt sjenert, men setter seg til bords. Zue er den eneste som kan engelsk, men det tas igjen av de andre ved jevnlig skåling. Glassene med risvin blir fylt opp igjen før de tømmes, og stemningen blir riktig så munter.

LES FLERE REPORTASJER FRA SKRIVEKONKURRANSEN HER

Vi blir tatt imot med åpne armer i Zues landsby, og møter bare vennlighet blant de lokale. Foto: Preben Danielsen

Store øyeblikk

Etter en drøy time takker vi pent for maten, og går ut i frisk luft igjen. Solen begynner å gå bak fjellene, og vi merker at det blir mørkere. Vi sitter og koser med en av de mange hundene når Zue kommer bort til oss igjen. Hun forklarer at når solen går ned blir det virkelig mørkt, så vi må gjøre oss klare til å gå i seng om ikke så lenge. Men først ber hun oss følge henne. Vi går på andre siden av huset, et sted vi ikke har vært før. Vannbøflene har akkurat blitt geleidet inn i hvert sitt innheng, og slikker seg nå dovent på nesen. Vi fortsetter litt nedover en bakke, til vi kommer til et gjerde. Vi kikker over, og får et fantastisk syn.

– Vakkert, ikke sant?, sier Zue svakt.

Foran oss i horisonten ser vi de mektige fjellene møte himmelen og skyene. Et sted bak de ligger Kina. Solen er på vei ned bak fjelltoppene, og dagens siste lysstråler treffer risterrassene under oss. Den gylne, grønne fargen er som tatt ut fra et maleri. Risplantene svaier rolig i vinden, og jeg tenker tilbake på Mr. Duc, og samtalen vår i lobbyen i Hanoi. Uten han ville vi nok ikke reist til dette fantastiske stedet. Det er merkelig hvordan små og ubetydelige øyeblikk noen ganger fører til store øyeblikk. For Mr. Duc hadde rett. Sapa er virkelig noe for seg selv.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN