Eventyr i saltørkenen

Helene Iversen (33) fra Oslo fikk tredjeplass i skrivekonkurransen 2016 med sin reportasje fra Bolivia. Foto: Privat

Det begynner med en advarsel.

– Jeg vil bare gjøre det helt klart: Ting er ikke like pålitelig eller komfortabelt som vi skulle ønske på disse turene. Standarden på fasiliteter og service er ikke så høy i disse avsidesliggende områdene.

– Jeg skjønner.

– Det blir enkle måltider og overnatting. Og på grunn av det tøffe terrenget er det vanlig at bilene får problemer. Derfor kan jeg ikke love at du får mer enn det du betaler for.

– Ok.

– Fortsatt interessert?

Jeg nikker.

– Bra! Det kommer du ikke til å angre på, litt tålmodighet er alt som trengs for en positiv opplevelse, smiler jenta på turkontoret i Uyuni. Hvert år finner 60 000 turister veien til den lille byen på høysletten sørvest i Bolivia, 3670 meter over havet, som fungerer som inngangsport til saltflatene.

LES OGSÅ: VINNER-REPORTASJEN FRA SKRIVEKONKURRANSEN 2016

Legenden om Salar de Uyuni

Neste dag står jeg midt ute på saltflatene Salar de Uyuni. Sola skinner varmt, men vinden blåser kaldt. Det er en sånn dag hvor det er sommer i sola og vinter skyggen. Det er oktober, og vår i Bolivia.

Vakre omgivelser. Foto: Helene Iversen

Guiden Jaime skal ta oss, en gruppe på 15 eventyrlystne fra hele verden, gjennom Bolivias altiplano i tre dager. Det halvlange, svarte håret hans er satt opp i en moderne «manbun», og han er kledd i en tradisjonell poncho med lamamønster.

Han myser med øynene for ikke å bli blendet av det hvite landskapet. Jaime er halvt aymara og halvt quechua. Dette er de etniske gruppene som utgjør størsteparten av urbefolkningen i Bolivia, og deres språk er offisielle i tillegg til spansk. Jaime snakker alle tre, og han har mange historier å fortelle.

For eksempel legenden som sier at vulkanene som omringer saltflaten en gang for lenge, lenge siden var menn og kvinner.

Lamaen er god å ha. Foto: Helene Iversen

– De het Tunupa, Kusku og Kusina. Tunupa giftet seg med Kusku, men etter at hun hadde født barnet deres, fikk hun vite at mannen var utro med Kusina. Tunupas hjerte knuste, og hun gråt ustoppelig. Tårene blandet seg med brystmelken, og slik ble dette enorme området av tristhet og skjønnhet skapt, forteller Jaime.

Vitenskapen hevder på sin side at den puslespillmønstrede saltørkenen ble skapt da den førhistoriske saltinnsjøen Minchin tørket ut for over 40 000 år siden.

Perspektiv er alt

Iallfall er det sikkert at Salar de Uyuni er verdens største saltslette, som måler 10 582 kvadratkilometer (det er til sammenligning litt større enn hele Rogaland fylke). Vi tilbringer de neste timene ute på saltflatene, hvor vi utfolder oss for å ta kreative bilder i forskjellige perspektiv, og for å leke med den optiske illusjonen ørkenen skaper. Det er bare fantasien som setter grenser!

Jeepene er fylt opp med mat, vann, soveposer, bord og stoler – og sykler. Snart spinner vi avgårde med vind og salt i håret, før det er tid for lunsj, og de sammenleggbare bordene og stolene danner basen for litt av et selskap ute på saltflaten. På menyen står kjøtt og quinoa. Ikke fordi quinoa er trendy: Frøene som helsebevisste nordmenn nå har oppdaget har vært viktig i Andesbefolkningens mat helt siden Inka-tiden.

Bilen er fullpakket med det vi trenger for turen – soveposer, mat, vann, bord, stoler og sykler. Foto: Helene Iversen

– Hva slags kjøtt er det, spør jeg.

– Lama. Lamaen er vår beste venn, forteller Jaime entusiastisk, og forklarer at den kan brukes til så mye.

– Vi får kjøtt, melk og ull, og den hjelper oss med å bære tungt. Også lever de i harem med opptil syv hunner til én hann, smiler Jaime.

Toggravplass

Topografien og landskapet er langt fra kjedelig og ensformig. Foto: Helene Iversen

Sannsynligvis er det 10 milliarder tonn med salt ute i ørkenen, men utvinningen er forholdsvis liten. Det eneste stedet produksjon foregår er ved Colchani, et tettsted helt i utkanten av saltflatene. Ute på slettene samles saltet i pyramideformede hauger og tørkes i sola, før det fraktes hit for å tørkes ytterligere i ovner. Det tilsettes jod, og porsjoneres i kilosposer før det havner som bordsalt her i Bolivia og i Brasil.

Ut over dette er det ikke mye aktivitet på saltslettene. På 1890-tallet lagde britiske ingeniører en jernbane hvor mineraler skulle transporteres til stillehavskysten.

– Men de innfødte aymaragruppene så dette som en trussel og saboterte hele prosjektet, forteller Jaime.

Hele mineindustrien kollapset i 1940, og togene ble forlatt. Om ikke annet, er den rustne gravplassen en fantastisk kulisse for fotoglade turister.

HER ER SØLVVINNEREN FRA SKRIVEKONKURRANSEN 2016

Kaktusøyen

Men vi må spare plass på minnebrikken. Isla Incahuasi, en øy i ørkenen full av høyreiste og piggete trichoreus-kaktuser, må selvfølgelig også foreviges. Plantene har blitt brukt i årtusener av de innfødte som medisin og til spirituelle ritualer.

De skal nemlig inneholde et stoff som gir en rus med forsterkede sanseinntrykk og hallusinasjoner. Men vi trenger ikke den slags stimuli for å bli svimle. For nå i regntiden forvandles saltflatene rundt denne øya til et gigantisk speil: Vi ser ikke hvor saltet slutter og skyene starter. Himmel og jord blir til ett!

Romantikk i solnedgangen

Når vi trodde vi aldri skulle se noe vakrere, begynner sola å takke for i dag. Saltet gir en fin ramme til fargene som dekorerer himmelen, som skifter farge fra gul til oransje, så til rosa, rød og lilla. Sukkerspinnskyene danser med. Stemningen kan ikke beskrives som annet enn magisk. Eller ekstremt romantisk.

– Vi du gifte deg med meg?

Lucas fra Nederland blir så revet med av øyeblikket at han frir til kjæresten. Hun svarer ja, og jublende kjører vi videre i natten mens månen lyser opp veien foran oss, hvor saltet glitrer som stjerner.

Et hyggelig reiseselskap med andre eventyrlystne gjør opplevelsen komplett. Foto: Helene Iversen

Malerisk

Vi overnatter i et enkelt gjestehus med køyesenger, uten varme. Det er iskaldt, men vi er heldigvis utstyrt med soveposer og  varmeflasker.

Vi våkner tidlig og kjører gjennom Siloli-ørkenen, som består av et landskap så surrealistisk at det er som å reise i et maleri. Så sies det også at det var her Salvador Dalí fikk inspirasjon til det kjente maleriet «The Enigma of Desire».

Eller er det som å kjøre gjennom et videospill? For hvert nivå vi kommer til endrer topografien seg. Fra månelandskap til steinformasjoner, ørken og laguner.

Flamingoer

Inngangsbilletten til dette fascinerende landskapet er et flamingostempel i passet. Laguna Colorada er en rødfarget innsjø i nasjonalreservatet Eduardo Avaroa. Fargen skapes av en spesiell alge og plankton som trives i det mineralrike vannet, som altså er samlingssted for de søramerikanske flamingoene. Om natten fryser innsjøen, så de frosne flamingobeina kan ikke bevege seg før morgensola igjen smelter isen.

Vulkaner sørger for putring og varme kilder. Foto: Helene Iversen

– I kveld blir det flamingo til middag sier Jaime, og blunker lurt.

Saltørkenen har flere innsjøer. Som grønne Laguna Verde. Temperaturen i innsjøen kan bli så lav som minus 56 grader, men på grunn av den kjemiske sammensetningen fryser den ikke til is. Fargen varierer alt ettersom hvordan vinden blåser og aktiverer partiklene. I dag er det stiv kuling, og det er så vidt jeg får lukket bildøren bak meg når jeg går ut for å ta bilde av dette vakre fenomenet. Med vinden i ryggen ser vi en intens turkis innsjø som flyter ved føttene til vulkanen Lincancabur.

LES MER OM VÅRE SKRIVEKONKURRANSER

Varme kilder

På reisens siste dag er det fortsatt mørkt ute når Jaime går runden fra rom til rom for å vekke oss. Formen  min er dårlig, og jeg har mistanke om at det kan skyldes høydesyke.

– Ikke tenk på det, sier Jaime.

En tredagers tur i Bolivias ørken er ingen luksustur, men med opplevelsene og omgivelsene blir det en reise for livet. Foto: Helene Iversen

– Her, drikk litt cocablad-te.

Bladene er ikke avhengighetsskapende og gir ingen rus, men har en mild stimulerende effekt som blant annet hjelper mot kvalme og andre symptomer på høydesyke.

Snart er jeg klar, og vi kjører kappløp med soloppgangen til geysiren Sol de Mañana, som er mest aktiv akkurat på denne tid av døgnet.

Vann og damp blir kastet høyt opp i luften. Sansene får et skikkelig rush av vissheten om at jeg befinner meg på nesten 5000 meters høyde, i kombinasjon med synet og lyden av en aktiv geysir, den intense lukten av svovel, kulde, kvalme og smaken av cocablader.

Jeg puster derfor lettet ut når vi kan slappe av og reflektere i naturens eget termalbasseng, Termas de polques.

Vi synker ned i det deilige kildevannet, mens inntrykkene får synke inn.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN