Første gangen jeg så en turist var i 2000. Jeg var 15 år og jobbet i en liten butikk i en av landsbyene i Sapa. Et par overvektige, gråhårede engelskmenn kom inn i butikken med store kameraer rundt halsen, sier Hang Thi Chau (33).
Turismen var i sin spede begynnelse nord i Vietnam, og for en ung jente som Chau var møter med utenlandske gjester uvant kost.
– Jeg begynte å gråte. De så så fremmede ut, sier hun.
LES OGSÅ: VANDRING I SAPA
Blant rismarkene
Det gikk ikke lang tid før en bølge av tilreisende skylte over Sapa. Chau så hvordan guidene fulgte den samme «ruta» og at alle turistene havnet på samme spor.
– Dette kan jeg gjøre så mye bedre, tenkte hun og ble selv guide – men med mål om å gi et innblikk i det virkelige Sapa litt utenfor turisttråkket.
Chau og venninnen L’y Mui Sang (33) møter meg på bussholdeplassen. Etter å ha handlet inn nødvendig turproviant tar vi fatt på et to dagers Sapa-eventyr. Vår plan er å gå utenfor allfarvei i den grønne og skjønne regionen.
Vi går ikke langt før vi blir møtt av en mektig utsikt over uendelige rismarker, med ruvende fjell på alle kanter. Her ligger også gåtefulle og 3143 meter høye Phan Xi Pang (Fansipan), Vietnams høyeste fjelltopp.
– Se, de andre turistene følger stien til høyre der nede, peker Chau.
Som en forklaring på hvorfor vi fortsetter rett frem.
For hvert minutt som går kommer vi lenger unna strømmen av turister. En halvtime senere er det kun Chau, Sang og meg – alene blant det grønne.
I et fremmed landskap
Vi lager egne stier, klyver ned rismarker, passerer små bosetninger og hilser på lokale som stadig dukker opp langs veien. For hvert lille barn som begynner å gråte av synet av meg blir det tydelig at vi har kommet et stykke unna turistenes tråkk. Her er jeg en fremmed.
– De synes du ser skummel ut, ler Chau mens jeg iherdig men mislykket forsøker å gjøre et godt inntrykk på de små sjarmørene.
Chau og Sang har vært venner hele livet. De forteller hvordan de har stilt opp for hverandre i tykt og tynt. Sang bor i Lao Chai, en landsby cirka seks kilometer fra Sapa by. Her bor hun sammen med ektemannen og sine to barn.
Hver morgen går hun inn til byen for å selge håndverk til turister. Etter omlag tre timers vandring ankommer vi Lao Chai, hvor Sing må avslutte turen for å være i hus til barna kommer hjem fra skolen. Men først inviterer hun på lunsj. Sang disker opp med en håndfull ulike småretter. Kokte bønner, ris, svinekjøtt og suppe.
MEKONG PÅ FØRSTE KLASSE
Et fargerikt folk
Vi kunne sittet med lunsjen helt til middag, men har fremdeles et stykke igjen på dagsetappen. Chaus entusiasme og fortellerglede holder meg engasjert de neste timene. Hun forteller at det er 17 landsbyer i Sapa, rundt 150 000 innbyggere og åtte etniske minoritetsgrupper. Da vi var i Sapa by trodde jeg alle de folkedraktkledde damene hadde pyntet seg for turister. Men dette er intet spill for galleriet.
– I Sapa har alle på tradisjonelle drakter. Vi går med disse draktene på jobb og til fritid, forteller hun.
Draktene viser hvilken etnisk gruppe man tilhører. I tillegg varmer den godt, for her oppe i fjellet er det ofte kjølig. Chau forteller om franskmennene som erobret Sapa på slutten av 1880-tallet. Selv om den franske arkitekturen fremdeles er fremtredene i Sapa by, er mange av fortidens minner i ferd med å forsvinne gjennom modernisering.
Varme møter
Ta Van Village er hjem til omlag 1000 mennesker, inkludert hele Chau sin familie; 11 søsken, et dusin nieser og nevøer, en mor og en far. Så fort vi trer inn i det lille samfunnet, kommer barn som voksne løpende for å ønske Chau velkommen. Det er ekte gjensynsglede. Etter at Chau flyttet til Hanoi for fire år siden, får hun ikke besøkt landsbyen mer enn et par ganger i året. Jeg blir høflig introdusert til alle, og møtt med spørsmål, smil og en overveldende varme – før det er klart for nok et festmåltid.
Natten tilbringes et steinkast unna, i gjestehuset til Hang A Dung, broren til Chau. Selv om huset er utstyrt med både toalett, dusj, sovemadrasser og myggnetting, er det ellers lite som vitner om luksus.
Morgensola skinner gjennom noen plankesprekker og gir klarsignal for en ny dag. Et tårn av rykende ferske bananpannekaker samt krus med svart kaffe er plassert på bordet fremfor oss. På plastikkrakker sitter vi samlet og nyter av morgenstillheten og synet av tåkelaget som er i ferd med å sprekke opp over rismarkene.
GØY PÅ LANDET I MAKEDONIA
Gikk for drømmen
Chau og jeg tilbringer dagen i landsbyen. Vi sitter i timevis og konverserer med de lokale, hekler, danser, lager mat og går til ulike utsiktspunkt. Uansett hvor vi går blir vi møtt med smil og vennlighet. Men slik har det ikke alltid vært. På grunn av noen valg hun tok som ungdom, hadde Chau lenge et anspent forhold til mange av beboerne i landsbyen. Som 15-åring flyttet hun inn til Sapa by. Drømmen var å lære engelsk, slik at hun kunne jobbe som turguide.
I tre år slet hun som vaskehjelp og servitør på et av hotellene i byen. Dermed kom hun også i kontakt med turister, og sakte med sikkert begynte hun å utvikle språkferdighetene. Men familien støttet ikke valget om å flytte fra landsbyen.
– De kom flere ganger til byen for å ta meg med hjem, forteller hun.
Men Chau nektet. Hun var fast bestemt på å realisere drømmen sin.
– Pappa slo mamma flere ganger fordi hun ikke fikk meg til å bli hjemme. Jeg ble lenge sett på som familiens sorte får og en sviker for hele landsbyen. Jeg skulle jo være hjemme og passe på familien på lik linje med de andre jentene.
Heldigvis har situasjonen endret seg og i dag er familien først og fremst veldig stolt av alt Chau har oppnådd.
To verdener
Chaus historie sier mye om hvordan det har vært å vokse opp i Sapa. Om kulturen og tradisjonene, som hun på så mange måter har utfordret. Chau fikk aldri gå på skole. Hun ønsket ikke å bli giftet bort, men gikk likevel med på det i en alder av 22 – med en mann hun ikke elsket – for ikke å skuffe familien. Da ektemannen omkom i en bilulykke noen år senere, bestemte hun seg for å forbli enslig. Hun ville ikke tilbringe resten av livet som hjemmeværende, og maktet ikke å innfinne seg med at verden som ventet utenfor Sapa skulle forbli et ukjent sted.
– Jeg måtte følge minne drømmer for å få et godt liv, sier hun.
Og da hadde Sapa sine begrensninger. Her er det strenge forventninger om hvordan livet skal leves.
– Mye har forandret seg de siste 30-40 årene. Men kulturen og tradisjonene er fremdeles på mange måter slik de alltid har vært, sier hun.
Det er først og fremst gutter som går på skole. Kvinnen skal være hjemme med barna, sy, veve, lage mat og jobbe i rismarkene. Å bære frem barn er en av deres sentrale oppgaver. Gutter regnes som det sterke kjønn, så den som ikke har fått en gutt må fortsette – selv om barneflokken allerede teller fem jenter. Likevel er det ikke uten grunn at Chau planlegger å flytte tilbake til landsbyen.
– Jeg har bodd i storbyen Hanoi i fire år, men vet fortsatt ingenting om naboene mine. Alle er så opptatte av sine egne liv der, forteller hun og trekker frem det samholdet og de trygge forholdene på landsbygda.
– Uten penger er det vanskelig å overleve i en storby. Det dilemmaet finnes ikke her.
FLERE SAKER FRA VIETNAM
Et hjem for alle
Sammen skuer vi utover rismarkene Sapa er berømt for. Et godt stykke der nede kan vi se landsbyens sentrum, hvor blant annet skolen, samfunnshuset og det største markedet ligger. Chau skal bygge sitt eget gjestehus. Foreldrene har gitt henne land til å bygge på, og planen er å gi noe tilbake til samfunnet samtidig som hun kan tilby en seng til turister på vandring i Vietnams vakreste landskap.
– Derfor skal bygget ha en liten skole hvor barna i landsbyen skal få engelskundervisning, forklarer hun.
Hun vet at uten evnen til å snakke engelsk vil det bli vanskelig å forholde seg til den stadig økende turismen. Og det er ikke nok land i Sapa til at alle kan leve av jordbruk.
Tiden går så altfor fort de gangene man skulle ønske den sto stille. To dager senere er jeg tilbake i Sapa by. Sekken er fullastet med broderte avskjedsgaver, hodet overfylt av inntrykk.
Synet av fasjonable restauranter og massasjestudioer, og lyden av konstant hamring og graving forsterker følelsen jeg sitter igjen med: At snart er det kanskje dette som vil være sannheten om Sapa.
På toget tilbake til Hanoi tenker jeg på Chau. På hvor heldig hun har vært, som på så mange måter har fått føle på det beste fra to verdener.