Gøy på landet i Makedonia

Kan det virkelig ligge en landsby oppi her?

Nikola Pavleski er skeptisk, men han svinger likevel bilen videre. Veien er så smal at vi kan strekke ut armene og ta på løvverket. Alt vi kan se er skog og en dal som blir smalere og smalere. Etter noen kilometer begynner veien å stige, i store serpentiner. Nikola tviler. Men han fortsetter.

Få kjenner Makedonias fjellandsbyer bedre enn ham. De siste åtte-ti årene har den 50 år gamle hobbyfotografen streifet landsbygdas småveier for å finne dem, i håp om å dokumentere livet der før det dør ut for godt. 

Stojan Najdovski (49) har kone og unger i byen, men uten jobb blir han her, på familiens gård i Malo Ilino der han produserer kull og sanker nøtter og sopp i fjellet.– Jeg skulle gjerne hatt jobb i staten. Men akkurat nå tror ikke jeg finner det, sier han og losser fôr av hesten. Foto: Gjermund Glesnes

Men her har han aldri kjørt. Ikke før birøkteren Done nedi dalen fortalte at det skal ligge enda en grend lenger oppe i fjellet. Og landskapet lover godt, nå når vi først har lagt dalbunnens tette skog under oss. Noen må jo ha ryddet disse engene.

Og der, rundt nok en krok, ligger Zashle: En neve hus bygd av stein, grov mur og umalt tre, strødd omkring på en bratt hellende blomstereng.

HER FERIERER DU BILLIGST AKKURAT NÅ

Den gule sportskupeen

På 1960-tallet bodde det 400 mennesker her. Nå er de kanskje 30, ifølge Zora Tomcheski (73), som sitter på trammen utenfor et av husene sammen med fetteren Vlado (60). Fjelluften er klar og husveggen gir skygge. Biene surrer, og blomstene strutter av farge. Livet er godt å leve. Selv om barndommens dag har forsvunnet familie for familie.

– Det var mye bedre før. Sauer, kuer, bjeller. Barnegråt. Nå har det blitt så stille, konstaterer Zora.

– Bestefaren min spilte fløyte. Hvis han var her nå, hadde han spilt for oss, repliserer Vlado, og så er vi i gang. Zora minnes landsbyfestene fra ungdommen så hun nesten blir våt i blikket.

– Det var så vakkert! 2. august feiret vi de nyfødte med levende musikk og dans, og alle tok på nasjonale drakter, mimrer hun.

– Da jeg gikk på skolen her, var vi 40 elever, skyter Vlado inn.

Minnene flyter som vin, varme og gode som påskesol der de sitter, han på en krakk og hun på en stol fra kjøkkenet. Men de må innrømme det: De flyttet de også, den gang de var unge og tenkte fremtid og muligheter.

– Jeg kjøpte en leilighet i Ohrid for pengene jeg hadde tjent på å gjete kyr i fjellet. Der jobbet jeg med tobakk, og sparte nok til å kjøpe bil. En gul sportskupé, forteller Zora med drøm i stemmen.

Ordet «sportskupé» lyder som en magisk formular, som Lam- borghini, Ferrari, som Aston Martin. – Det sto om det i avisa da jeg kjøpte den. Da jeg kjørte hit til landsbyen, var det første gang det var en bil her. Jeg har bilde av alle som kom for å se, smiler hun.

Da Vasko N. (71) ble pensjonist, begynte han å samle skiferstein fra fjellet til bruk på husfasader. Heldigvis er det mest nedoverbakke hjem. Foto: Gjermund Glesnes

Ellevte time

Zashle betyr «De som gikk seg vill», bemerker Nikola da vi snegler oss nedover dalen igjen etter landsbybesøket. Det føles som den berømte spikeren på hodet. Det er en bosetning på stø kurs mot glemselen, et lån fra naturen der utlånstiden er i ferd med å løpe ut. Over Zashle er det ingenting. Bare skog og fjell. Og snart vil også Zashle være det samme.

Skog og fjell, og et og annet sammenrast teglsteinstak. Det er felles for mange av stedene på min to dagers ferd sammen med Nikola Pavleski. Fødsel og død, oppgang og nedgang er gjengs for menneskenes historie. Og nå er Europas minste lokalsamfunn i ferd med å gli ut av tiden. I Italia, i Spania, i Skandinavia, og her på Balkan. 450 av Makedonias landsbyer vil dø ut i løpet av de 20 neste årene, hvis landets egne demografer har rett. 

Olga Gramosli (79) gjorde som de fleste naboene i Maloviste og flyttet til byen Bitola da ungene skulle gå på skole. Men hver sommer bytter hun leir, og nyter frisk luft og hagestell. Foto: Gjermund Glesnes

Nikola har sett det selv. Hvordan skodder lukkes og dører spikres igjen. Hvordan eslene og verkstedene og butikkene forsvinner og sted etter sted må strykes av lista. Han nevner ett av bildene han har vist meg: Et herlig foto av en salmaker i en landsbygate.

– Det tok jeg i august 2006. I april 2007 jobbet han ikke lenger. To år senere var også sykkelbutikken ved siden av stengt, forteller han.

36-37-38

Vårt lille landsbytokt er likevel ingen melankolsk reise. Det er en ferd i livskraft og glede, latter og vennlighet. Og små, pussige episoder. I Malo Ilino saler Goce Ristanoski eselet og leier det ut i gata hvor han poserer for oss stolt som en hane.

Langs fjellveien vestover fra Zashle huker Liliana Naumoski seg ned ved siden av bilen og koker kaffe til oss, et beksvart brygg av grut og vann, mens ektemannen Vasko lemper skifer opp på tilhengeren.

Og på en av engene ned mot neste dal veiver Fikret Djakerokovski til oss at vi må stoppe. Han har gjeterkjepp, regnskydd og taske og et ansikt brunsvidd av tusen soler, og han har behov for en tjeneste.

– Kan dere hjelpe meg og telle om jeg har 38 kyr?

Det er en nær innpå umulig oppgave. Svarte og hvite flekker går i ett, de forsvinner og dukker opp fra trærne, men til slutt har telling og kontrolltelling gitt samme resultat; de er 38.

LES OGSÅ: KULTURBYEN MERIDA

Klesvask på gamle måten

Aller mest løye får vi i Rechica, en husklynge kastet ned i et grønt villnis av en bekkedal, der Zoran Stavreski (51) driver det ene av landsbyens to sommervaskerier.

Vaskeriene i Rechica er nevnt allerede i 1516, og Zorans innretning bygger på en teknikk som trolig er minst så gammel: Et bekkestryk er ledet gjennom en uthulet stamme og ned i to enorme, runde stamper av stokker. Der sørger tilløpet for at vannet virvler rundt og rundt, så legger du bare tøyet oppi og vips: Vaskeautomat. Her regjerer Zoran med gummipæler, avklippet bukse og et ubendig flir av svarte og hvite tangenter.

– Jeg har jobbet her siden jeg ble født, sier han og henter vannslange og en plastbøtte fra rønna der han også har en brisk til å hvile på mellom kundene.

– Minifabrikk, gliser han mens han spyler sin egen pikéskjorte i virvel med slangen. Han har ånden full av rakija og et utøyelig humør; etter en kjapp vask fra bøttevannet ber han oss alle være klare. Så tar han springfart og sats, og jumper oppi det store trevaskeriet så spruten står.

– Ahh, herlig, roper han da han er tilbake i det tørre element.

– Vil du prøve?

FLERE SAKER FRA EUROPA

Nasjonalparkliv

Hovedkløvveien gjennom Maloviste dufter av kumøkk, gress og engblomster; et par høns piler i sikkerhet bak et hushjørne; en ku står feilparkert langs en mur.

Vårt lille landsbytokt er likevel ingen melankolsk reise. Det er en ferd i livskraft og glede, latter og vennlighet. Foto: Gjermund Glesnes

Ifølge Nikola er denne landsbyen unik fordi den ligger inne i nasjonalparken Pelister. Men for meg ser den ut som de fleste andre. Jeg hører fuglesang, elvebrus og kubjeller fra lia. Noen hus har gardiner i vinduene, andre har greiner som vokser ut av sprekker i muren. 

Men velkomsten er den samme. Hjertelig. Alle smilene, kaffekoppene, hagene – det er lett å glemme hvorfor Nikola har tatt meg med på denne turen. Fordi det haster.

Violeta Machoska serverer bringebærkompott og fjellfiken fra glass på benken utenfor huset øverst i byen. Hun har valgt å bli. Hun og mannen samler bær og planter i fjellet, de hugger ved og tar ned på kløv. De holder kyr og kanin og gris og duer. De trives.

– Det var bedre før. Da så vi lys i husene. Du føler deg bedre da, sier hun.

– Da folk flyttet herfra for 40 år siden, kastet de stein over høyre skulder og sa: «Jeg vil aldri komme tilbake». Men nå vender de tilbake på grunn av turistene, fastslår hun.

Vangel Gramosli som står på en stige lenger nede i veien, er mindre optimistisk. Selv har han bodd i Australia siden 1965. Ni år senere dro han hjem og prøvde å finne en jobb, men ga opp. Etter det har han kun vært tilbake på ferie.

– Det er ingen fremtid her, mate. Da jeg var her i 1974, hadde Maloviste 100-150 familier. Men hvert år har det blitt færre, mate, sier han.

Siden han ble pensjonist har han tilbragt hver sommer i barndomsbyen. Han synes det er et godt liv. Men nå tror 82-åringen at det er slutt.

– Dette blir siste gang jeg drar hjem. Ikke fordi jeg er for gammel. Det er bare nok, mener han.

Så klyver han opp på stigen igjen. Han skal reparere en vinduskarm. Jeg stiller ingen spørsmål. Men hammerslagene tyder ikke på han har kastet stein over høyre skulder helt ennå. Og hvem vet? Kanskje demografene tar feil, kanskje landsbylivet vil overleve både år 2034 og 2134. Det er lov å håpe. Og drømme om å komme kjørende i en gul sportskupé.  

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN