Kulturbyen Merida

Solskinnsstaten Yucatán er mer enn sol, strand og mayaruiner.

Midt på den paddeflate halvøya venter Merida som kulturelt sentrum, regionens ubestridte kulinariske hovedstad og et fargesprakende eksempel på kolonitidens arkitektur.

Klokka er åtte om morgenen i det vi vandrer ned Calle 60, for anledningen reservert for fotgjengere og syklister. På begge sidene av den brosteinsbelagte paradegaten ruver mektige bygninger fra spanjolenes storhetstid.

Merida er en av landets vakreste byer, og den beste dagen å vandre rundt mellom arkitektoniske herligheter og spiselige godbiter er søndag.

De spanske kolonistene slet lenge med å ta byen som ble til Merida, men satte raskt sitt preg på bebyggelsen. Foto: Runar Larsen

Merida en Domingo (Merida på søndag) er det ukentlige arrangementet hvor den vanligvis litt hektiske byen forvandles til et gigantisk spisebord og kulturelt samlingspunkt.

På Plaza Grande står røyken fra provisoriske restauranter høyt til værs. Det er tid for frokost.

– Quieres desayunar, señor? Hva med litt tacos al pastor?

En smilende kokk er i ferd med å steke nylagde tortillas med kylling og kjøtt. Tacovarianten passer dårlig inn i det norske bildet som hurtigmat på fredagskvelden; kjøttet er langstekt, og tortillaene myke. Og selvsagt ypperlig til frokost.

Les alt om Mexico

Kulinarisk miks

Kjøttretter, ofte servert på tynne lefser av mais, er viktige ingredienser i det yucatanske kjøkkenet. I motsetningen til resten av landet har imidlertid denne regionen et mer karibisk særpreg.

David Sterling er lokal mesterkokk, og lærer villig bort lokale kjøkkentradisjoner på kokkekurset Los Dos. Foto: Runar Larsen

Etter spanjolenes inntog åpnet det seg dessuten en naturlig link østover.

– På 1800-tallet var det enklere for bosettingene på Yucatan-halvøya å komme seg til Europa enn til Mexico City. Det forklarer mye av våre tradisjonelle retter; mayaenes oppskrifter ble påvirket av europeisk mat, forklarer David Sterling.

Den amerikanskfødte kokken driver kokkekurs på Los Dos, og har full fokus på lokale varer. Han mener at europeiske innflyttere skal ha mye av æren for at byen i dag er kjent for å være gastronomens eldorado.

– Et godt eksempel er masseimmigrasjonen av libanesere sent på 1800-tallet. De tok med seg sine egne matlagingstradisjoner, og carme al pastor og kibis (hveteboller med kjøtt) er i dag så innlemmet i det lokale kjøkken at de fleste tror de kommer herfra, påpeker Sterling.

På det lokale markedet selges klassiske tamales (maisblanding kokt i bananblad), akkurat som de har blitt lagd i flere tusen år. Enkle boder bugner over av fargerik frukt og grønt, mens hauger med tortillas pryder disken foran strikkende damer.

– Mat er kultur, og dette er selve arnestedet, mener David Sterling og guider oss gjennom utallige sorter chili og bananer.

– Der har du habanero. Den ser søt ut, men brenner skikkelig, forteller kokken og peker på en oval grønnsak på størrelse med en plomme.

Isla Mujeres – damenes øy

Haciendaer

Mette på mat er vi klare for kulturelt påfyll. Merida er oppkalt etter den spanske byen med samme navn i Extremadura, og ble etablert av Francisco de Montejo på det som var mayabyen T’ho i 1542.

Templer og pyramider ble revet ned. Materialet fikk ny rolle som deler av katedralen San Ildefonso på Plaza Grande, den eldste at sitt slag på hele kontinentet.

Denne plassen er kulturelt sentrum med gratisaktiviteter hver dag.

Inne i Palacio Governo på motsatt side av Plaza Grande, kan du gå inn i byens politiske hovedsete og se historien i kunstform.

I gangen på rådhuset henger gigantiske kunstverk hvor byens historie fortelles i bildeform. Foto: Runar Larsen

Gigantiske veggmaleri viser Meridas til tider brutale historie, hvor planten henequen har spilt hovedrollen.

For hadde det ikke vært for den fiberrike planten som ble brukt til solid tauverk, ville Merida neppe vært mer enn en ubetydelig småby.

Mayane var godt kjent med planten, men det var spanjolene som industrialiserte produksjonen på slutten av 1800-tallet – og ble steinrike.

Spektakulære haciendaer i og rundt Merida er tidløse symbol på hvor mye penger som lå i industrien, som møtte veggen i form av revolusjon og ikke minst utviklingen av nylontråden.

Da var storbyen allerede etablert; i dag bor det i underkant av en million mennesker i Merida og omegn.

Arven etter kolonistene lever videre i form av arkitektur: Haciendaene forfalt, men mange av dem er restaurert til eksklusive hotell og restauranter eller museum.

Ute på Plaza Grande er Sergio Camara Gurbiel i ferd med å gi siste instrukser til en gruppe dansere. Hver søndag får de muligheten til å utfolde seg i organiserte former, midt i byen.

Fra rot til tequila – eller fra tequila til rot

– Vi må ikke glemme hvor vi kommer fra. Selvsagt er moderne påvirkning bra, samtidig som det er viktig å minnes egen historie. Derfor har regjeringen satt av midler til slike kulturshow, forklarer mannen som i likhet med sine elever er kledd i hvitt.

Jentene har tradisjonelle kjoler med dekorasjoner, mens gutta stiller i lys elegant dress og hatt.

– Du skulle kanskje tro arrangementet er for turistene. Men faktum er at vi feirer oss selv, forklarer han.

Og lar showet begynne. Det synges, spilles og danses på plassen foran rådhuset. Når de yngste har vist fram sine kunster, er det klart for pause.

Denne artikkelen har stått på trykk i Magasinet Reiselyst. Bli abonnent du også!

Publikum strømmer til matbodene for å spise lunsj.

Det skjer noe hver kveld, men søndag er den beste dagen for å oppleve gatemarkeder med herlig mat og danseoppvisninger. Foto: Runar Larsen

Senere er det de eldre dansernes tur. Før det blir anledning for alle å svinge seg til taktfaste toner. Søndagen krones med enda mer mat og drikke.

Her vet man å nyte de kulturelle høydepunktene, både spiselige og åndelige.

For i Merida går gastronomi og kultur hånd i hånd. Vår kulinariske guide David Sterling er enig:
­– Mat er jo også kultur, avslutter han.

Tilbake til hovedsiden