Turkise Tyrkia

Er dette Tyrkias vakreste hemmelighet? Kaleköy har ingen veiforbindelse, noe som forklarer den avslappende atmosfæren på det lille stedet. Foto: Runar Larsen

Vi har mønstret på Sea Angel II, en tomasters trebåt som for anledningen seiler ut på sjøen drevet av dieselmotoren. Foruten kaptein Ali, består besetningen av kokken Ghökan og dekksgutt Mustafa. Til sammen 12 solhungrige turister fra så forskjellige plasser som Sør-Afrika, Nederland, Australia og Norge er samlet på dekk for å få instruksene om hva som skal skje de neste dagene.

Våre eneste bekymringer de neste fire dager og tre netter være om boka blir lest ferdig for fort, eller om sola varmer for mye. Og å komme i rett tid til måltidene, selvsagt:

– Når kokken ringer i klokka, da er det mat. Den vil dere ikke gå glipp av, lover kapteinen.

Han er ulastelig antrukket i en turkis grilldress som tatt ut av 80-tallet, mens båtens utseende er på den andre siden av moteskalaen: Røde fløyelsputer ligger som deilige åsted for seriøs avslapping over hele skuta, og treverket er av solid mahogni. Sea Angel II er i det hele tatt et mektig skue. På et av bordene ligger ei kokebok på nederlandsk. Det er kokken som har forfattet den sammen med båtens nederlandske eier. Dette lover bra!

LES OGSÅ: EVENTYRLIGE KAPPADOKIA

Blue voyage

En reise langs Tyrkias kyst på de karakteristiske trebåtene, er kjent som Mavi Yolculuk (Blue Voyage), og har opprinnelse fra tiden hvor Bodrum i vest hadde status som straffekoloni. De mest høyrøyste kritikerne av regimet i starten på 1900-tallet ble sendt i eksil ut til halvøya, deriblant poeten Cevat Sakir – Fiskeren fra Halicarnassus – som likte seg så godt at han like greit ble boende. Da han fikk besøk av sine poetiske disipler fra Istanbul på 60-tallet, ble reiser på sjøen med svampdykkeres båter, kalt gulet, en tradisjon blant vennegjengen. I dag er guletcruise en av de aller beste måtene å oppdage kysten på, og det blå eventyret er både avslappende og innholdsrikt.

– Jeg dro på mitt første guletcruise i 2005. Siden har jeg vært med to ganger i året, alltid på denne båten. Det er den beste ferieformen for meg, røper nederlandske Danielle Oskam mens hun ligger på de deilige sakkosekkene på dekk av skipet og leser en bok.

Kokken Gökhan har skrevet kokebok, og disker stadig opp med nye herligheter. De lekreste retter serveres både til frokost, lunsj og middag – alltid om bord på båten. Foto: Runar Larsen

– Det er noe nytt hver dag, samtidig er det mulig å trekke seg fullstendig tilbake på en ensom plass på båten. Selv foretrekker jeg å sole meg hele tiden, flirer hun.

Deilig luksus

Dersom målet med ferien er å få mest mulig sol på kroppen og slappe av i behagelige omgivelser, er det lett å satse på at et luksuriøst hotell er beste alternativ. Men faktum er at Sea Angel II, og de fleste andre skipene som seiler i samme farvann og med samme formål, har alle fasilitetene du trenger. Hver lugar er utstyrt med enkelt, men praktisk bad.

Gületcruise er perfekt for avslapping. Foto: Runar Larsen

Måltidene serveres på et massivt mahognibord akterut, mens plommerøde madrasser innbyr til soling og avslapping på dekk lenger fram. Selv valgte vi til og med å overnatte oppe på baugen – i deilig sjøbris med usedvanlig stjerneklar himmel, og soloppgang som vekkerklokke. Snakk om idyll!

Men glem skuten for en stakket stund. Fra utgangspunktet i Fethiye seiler båten østover. Et par delfiner leker i bølgene bak båten når vi er ute på dypt vann. Bare et par timer etter avreise, ankrer vi opp utenfor Butterfly Valley, en vakker dal med skjermet strand og usedvanlig klart vann. Over oss svever et titalls paraglidere, som har hoppet ut fra klippen Baba Dag, 1960 meter over havoverflaten.

St. Nicholas Island skal ha vært hjemmet til helgenen som ble inspirasjonen for selveste julenissen. Like ved øya dukker det opp en gavmild pannekakeselger. Tilfeldig? Neppe! Foto: Runar Larsen

Selv om det er sent i mai, er fjellet dekket av snø. Som fargerike sommerfugler pryder de himmelen med alle regnbuens farger, før adrenalinjegerne går inn for landing ved nærliggende Oludeniz, Tyrkias flotteste strand og en vidunderlig lagune.

VERDENS VAKRESTE FOTTUR

Nissens pannekaker

Etter en forfriskende badetur under himmelens paraglidere og foran sommerfuglenes dal, går kursen mot øya St. Nicholas. Her skal Santa Claus, seilernes helgen og inspirasjonsfiguren bak selveste julenissen, ha bodd. I dag står ruiner av kirker og tunneler tilbake som synlige bevis på helligheten, alt sammen bygget så tidlig som på 400-tallet. Som et pussig sammentreff dukker et gammelt ektepar opp i en gammel trebåt med det samme vi slipper anker for kvelden.

– Pannekaker! Skal det være pannekaker? Med sjokolade og banan? Eller spinat og ost?

Mens mannen ror det han er kar om, steker kona pannekaker på en tekke fyrt opp av et lite gassapparat– midt ute på sjøen. Det koster en tier, og bakverket smaker som en guddommelig gave og er for øvrig perfekt selskap til solgangsdrinken. Ekteparet har visstnok holdt det gående i 20 år i samme båt og med samme salgstriks. Er det skjebnens ironi som vil ha det til at Middelhavets beste pannekaker finnes ved foten av St. Nicholas’ øy – den gavmilde helgenen?

FLERE SAKER FRA TYRKIA

Historisk sus

Fire dager går alt for fort på sjøen. Fiskelandsbyen Kas – med sitt imponerende amfi og avslappende sentrum – vies en hel ettermiddag, før vi jakter på en ny, rolig havn uten lys eller larm. Fersk fisk grilles på dekk: Dette er kapteinens middag!

– Noen ganger fanger vi krabber og hummer. Men det er ikke sesong nå, så det blir fisk fra markedet, sier Ali.

Elegante Sea Angel II har god plass, så det blir aldri trangt på soldekket. Foto: Runar Larsen

Ny natt. Ny stjernehimmel som tak. Og nok en soloppgang med gull i munn. Akk, hvorfor kan vi ikke seile for evig? En annen evighet er forseglet under havets teppe litt lenger øst som et Middelhavets Atlantis. Kekova, eller Den sunkne by, forsvant under havoverflaten etter et voldsomt jordskjelv i det andre århundre.

Lite har forandret seg i den klassiske fiskelandsbyen Kaleköy, bortsett fra at dagsturistene er blitt litt flere i tallet. Stemningen er fortsatt litt som den må ha vært før i tiden. Foto: Runar Larsen

I dag seiler vi sakte over ruinene som ligger flere meter under vann, mens vi fortsatt kan se konturene av murvegger og husstruktur. Øya er ubebodd, men får besøk av skuelystne turister hver dag, mange av dem på dagstur fra Demra. Det er ikke lov å dykke eller snorkle over ruinene, men på grunn av det klare vannet er det greit å se fra båten. Vårt skip legger inn en stopp i Kaleköy, en tradisjonell fiskelandsby bare noen hundre meter unna ruinbyen under vann. Her har lite forandret seg de siste århundrene, og den mektige festningen ruver majestetisk over den lille bosetningen mens lykiske gravkammer pryder sletten nedenfor.

Hit kommer du kun med båt eller til fots, så frykt ikke folkemassene. Fiskerne tøffer forbi i sine fargerike trejoller, mens en gammel dame selger håndbroderte sjal og pyntegjenstander.  Evert Taubes legendariske vise dukker opp i hodet – med en liten vri:

Og skulle hyra ta slutt, dra til sjøs om igjen – med Middelhavets passatvind om stavnen.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN