Hvis du gikk inn på nettstedet TripAdvisor, ville du lenge se at Røros’ aller beste attraksjon hverken var Olavsgruva, slagghaugene, Flanderborg der Pippi Langstrømpe rullet sin gigantiske snøball, eller «Bergstadens Ziir», Røros kirke – men butikken til keramiker Per Lysgaard.
– Det forteller at folk vil bli overrasket. Kjerka er selvfølgelig mye flottere enn dette. Men den er som de forventer, analyserer 57-åringen.
Han har nettopp hatt en keramikkvisning ganske utenom det vanlige i butikken nederst i Kjerkgata.
Han har stirret opp i svalgangtaket av speil og vist frem puppefontenen, stått i dørkarmene med Gaudí-blå fliser og forklart om den ene kreasjonen mer underlig enn den andre.
Og han har vist hatter. Keramiske hatter. En hjerneformet tenkehatt, en slags tentakkelhatt – Lady Gaga hadde kanskje vært en mulighet, mener han – og en… ja si det… de er ikke som andre hatter, hodeprydene til Per Lysgaard.
Men morsomme å se på er de, og morsomme å lage.
– Keramikk egner seg ikke for hatter, det gjør ikke det. Men det går an lell, konstaterer han med et lurt smil.
LES OGSÅ: DEN NYE SMAKEN AV SKOTTLAND
Nattens brød
Lysgaard er en av mange kunsthåndverkere i Røros; de mange turistene gir kundegrunnlag til å drive med mer enn A4 kjedebutikker.
På en spasertur opp Kjerkgata eller Bergmanngata kan du svinge innom keramikere, sølvsmeder, gallerier, strikkebutikk og skulptør, i tillegg til delikatessebutikk, restauranter, kafeer og mikrobryggeri.
Men det var ikke utforskning av personlige, kreative årer som skapte den vakre Bergstaden, som siden 1981 har stått på UNESCOs verdensarvliste.
FISKELYKKE PÅ SUNNMØRE
Christianus Sextus
I over 300 år var det kobberårene i berget som gjaldt. Ifølge tradisjonen startet eventyret da jegerbonden Hans Olsen Aasen en dag var på jakt i Storvola øst for Røros. Der skjøt han en reinsbukk.
I dødskampen sparket bukken vekk mose og lyng på bakken, og Hans fikk øye på en stein som skinte så fint med gullets farge.
I 1645 åpnet Storwartz gruve i Storvola, senere fulgte blant annet Kongens gruve, Olavsgruva og Christianus Sextus.
Og innenfor circumferensen – en sirkel med 44 kilometers radius rundt Storwartz – begynte et nytt og strabasiøst liv.
Røros ble et klassedelt samfunn, med skarpe skiller mellom småfolk og storfolk.
Når Bergmanngata er bred nederst og smalner som en flaske oppover bakken, skyldes det en bevisst optisk illusjon for å få gata til å se lenger ut fra Directeurens Huus, som troner i den nedre enden.
Og da Norge i 1905 hadde folkeavstemming om republikk eller monarki, stemte 72,5 prosent av rørosingene nei til den kommende Kong Haakon VII.
På landsbasis var forholdet stikk motsatt: 78,9 prosent stemte for.
LES OGSÅ OM HUNDEKJØRING PÅ BEITOSTØLEN
Den fjerde nattevakt
Et av de aller mest dramatiske øyeblikkene i klassekampen skjedde i huset som nå står i bakgården til Per Sverre Dahl (65).
Mørkstuggu ble brukt som fengsel, og der satte de Spell-Ola for å hindre at han dro til København for å klage til kongen om arbeidsforholdene.
– Døra var stengt med kongens segl, og det kunne ingen av arbeiderne få seg til å bryte. Så de presset husveggene fra hverandre og befridde Spell-Ola, forklarer Dahl, etter at han har vist rundt i butikken sin:
På og foran grove tømmervegger henger og står fantastiske keramikkskulpturer av alt fra The Rolling
Stones og Cornelis Vreeswijk til OL-Kanelsa, Jamt-Ola og andre figurer fra Johan Falkbergets «Den fjerde nattevakt».
Det er kanskje mer «rørosk» enn Per Lysgaards fargesprakende formleker, men akkurat like oppfinnsomt. Like typisk Røros, altså.