Lava livet

Vi har ikke gått mange timene dra Landmannalaugar før vi kommer til de første svoveldampende hullene i bakken. Kate McBride fra Fife i Skottland har aldri sett noe lignende. Foto: Gjermund Glesnes

– Du, det bildet på nettsiden deres. Vet du hvilket jeg mener?

– Nei, egentlig ikke, svarer Svavar Helgi Ólafsson, guiden vår. Vi står og gomler brødskiver med gulost og agurkskiver inne mellom husene på Landmannalaugar. Nå skal vi lage matpakker og så begynner vi. Fire dager på Laugavegur venter. Det er yr i lufta, Svavar har dobbelt sett goretexjakker på seg.

– Det viser et bølgende, utrolig fargerikt landskap, og en rekke mennesker som går opp en av ryggene, beskriver jeg. Flere andre i gruppa samtykker, de husker også fotografiet, men guiden gjør det ikke.

– Det bildet er så flott. Jeg vil gjerne ta det til reportasjen min. Så da må jeg la dere gå i forveien og heller ta dere igjen etterpå, sier jeg.

– Det får vi nok til, svarer Svavar, som fortsatt ikke aner hvilket motiv jeg snakker om.

DEN BLÅ LAGUNE: ALT DU MÅ VITE

Lavabassenget

Noen minutter senere får jeg det første varselet om at Laugavegur ikke er en tur hvor du trenger å bekymre deg for fotomotivene. Vi går rett inn i en verden av lavagalskap. Stien tråkler seg gjennom lavafeltet Laugahraun, det er som en skog av forsteinede troll, vilter og svart som håret til Jimi Hendrix. Og ennå har vi bare så vidt lagt de brunbeisede veggene til Landmannalaugar ut av syne.

I det ene øyeblikket var utsikten storslått, i det neste dekker skyer alt rundt oss. Været sifter fort på Island så her må du være forberedt på alt. Foto: Gjermund Glesnes

– I vinter var det så mye snø her at vi kjørte rett over lavaen med snøskuter. Det humpet ikke engang, forteller Svavar da vi står på flat mark igjen.

Sletta er bare en kort pause for sansene. I den andre enden av det svarte båndet av fotspor venter neste naturunder: en høy åsrekke av pastellfarget ryolitt og rykende svovelhull.

Noe for seg selv

Slik er Laugavegur. I løpet av de fire dagene fra hytte til hytte langs stien, skal jeg oppleve igjen og igjen at naturen på Island alltid er i stand til å forbløffe.

Utemmede elver og enslige sauer på beite er bare noe av det man opplever underveis. Foto: Gjermund Glesnes

Geologisk er øya midt i Atlanteren noe helt for seg selv. Hele Island er skapt slik lille Surtsey ble i 1963 og den gang skapte sensasjon: det vellet ut av undersjøiske vulkaner for 20 millioner år siden, og har altså aldri vært del av Pangea – superkontinentet som for 250 millioner år siden samlet alle dagens kontinenter.

Et utslag av den spesielle tilblivelsen er at polarrev er det eneste landpattedyret som hører naturlig hjemme på Island – den har kommet vandrende over isen en gang. Alle andre er brakt hit av mennesker.

Dyreliv er altså ikke det du kommer hit for. I stedet føles Laugavegur som en reise inn i geologien. Her går vi gjennom landskaper hvor ryolitten spiller i bølger av rosa, grått, beige og nesten hvitt nedover ryggene og liene, og over flater hvor en annen form for lavastein, obsidian, funkler som svart glass på bakken.

KROATIAS 9 BESTE NATURPARKER

Landemerker

Vi har ikke engang gått to timer da jeg nok en gang småspringer opp en kneik; jeg har et motiv i tankene. Vel oppe er synet enda mer magisk enn jeg våget å håpe: Et bånd av fargerike turklær passerer gjennom et fortryllet landskap av buktende fargespill og eiendommelige formasjoner i lavaberg.

Det er ikke vanskelig å se hvor grusen kommer fra på Mælifellssandur. Foto: Gjermund Glesnes

Hvis disse traktene hadde vært nærmere folk, ville kallenavnene ha vært overalt: Enhjørninghornet, Salamanderen, Kjerringa ved brønnen – de er overalt. Men det er for mange. Og for få mennesker har gått her og gitt dem navn.

Området har riktignok vært i bruk. Kildene i Landmannalaugar har vært kjent blant gjetere i hundrevis av år, kanskje helt siden landnåmstida. Men det rykende badevannet var et stopp på veien mellom øst og vest – sauedriverne gikk i bakkant av isbreene for å slippe å passere alle elvene med smeltevann som krysser kystsletta. Laugavegur, som går nord-sør fra Landmannalaugar til Þórsmörk, ble først organisert som fottur i 1979.

– Fordi den går innom så mye flott og variert natur på kort tid, forklarer Svavar.

Et hardt land

Den relativt korte dagsturen fra Álfavatn var ikke langt nok for Giles Roberts. Og utsikten fra Bratthals var absolutt verdt den ekstra turen. Foto: Gjermund Glesnes

På platået Hrafntinnusker, etter den svovelrykende dalen ved Stórihver, blir verden hardere. Vinden, regnet, kulda, det svir i fingrene. Og her ser vi den første varden etter Laugavegurs ofre, en israelsk turist som frøs i hjel her i 2001 – bare én kilometer fra hytta.

Slik er også Island. Nådeløst. Været kan bli ekstremt, og det skifter kontinuerlig. Derfor krever den stadig sine ofre, selv om de fleste som går seg vil blir reddet.

– Jeg vet stort sett hvor jeg skal lete når noen ikke kommer frem, sier Frimann Ingvarsson, som er hyttevakt på Höskuldsskáli hvor vi har vår første overnatting.

LES OGSÅ OM ‹‹VERDENS FARLIGSTE FOTTUR››

Islendingenes sjel

Sammen med Svavar og turens siste hyttevakt, Heiða, gir han nok en dimensjon til turen: Den blir en introduksjon til den islandske folkesjela, og viser hvordan den uberegnelige naturen gjør islendingene i stand til å bevare roen gjennom det meste.

Det aller beste eksempelet gir Svavar dagen etter. Da forteller han om en kamerat og hans bestefar da vulkanen Hekla hadde utbrudd i 1970.

Kameraten, den gang en liten gutt, så røyk stige opp fra fjellet og løp til bestefaren for å varsle. Han så bare kort opp, sa «ja» og fortsatte å slå som før. Noen år senere spurte han bestefaren om hvorfor han ikke stanset arbeidet.

«Hekla kan ta gården min hvilken dag som helst, og det er ingen ting jeg kan gjøre med det. Men hvis dette ikke var den dagen, ville jeg trenge høyet til dyra til vinteren,» svarte den gamle mannen.

– Jeg tror det er sånn vi islendinger er, konstaterer Svavar.

Ett enslig menneske blir lite i forhold til den veldige canyonen Markarfljótsgljúfur. Foto: Gjermund Glesnes

Nytt for alle

Det er ikke bare islendingene vi kommer tett innpå. Også turfølget utvikler seg etter hvert til en gruppe. Slik må det nesten bli. Hyttene langs stien er altfor små til å sitte for seg selv; hver kveld sitter vi med hodelykter og spiller kort og prater.

– Jeg kan ikke vente til jeg kommer hjem og forteller om denne ferien. Jeg sov med masse fremmede menn, gliser kanadiske Tracy Watson etter en av nettene i køyeseng på 16-mannsrom.

Vi er fra 18 til 72 år, med alt fra pilot til skoleelev i gruppa, og hjemmeadresser i både Israel, Hellas og Canada.

I møte med geologiens undre er vi alle like fremmede. De fleste har tross alt aldri tidligere stått på huk foran et forvokst kunesebor i grått, grønt og bronse hvorfra dampen står opp som fra en røykmaskin.

Og vi har ikke spist matpakka i et dalsøkk hvor svovellukta fyller nesa, eller vasket hendene i varmt bekkevann enda været er guffent nok til å kreve lue.

Det gjør Laugavegur enda mer spesiell. Ikke bare er naturen storslått. Den er også svovelputrende uforståelig.

LES OGSÅ OM FOTTUR I RHINDALEN

Álftavatn

Kan dag to overgå en slik pangåpning? Jeg er forberedt på et tre dager langt antiklimaks da vi neste dag igjen aksler dagstursekkene. Skylaget ligger som et grytelokk over hodene våre.

Svavar Helgi Olafsson har alltid smilet parat. Foto: Gjermund Glesnes

Bekymringen viser seg å være grunnløs. Det er snarere omvendt. Vi strever oss over gule og røde raviner og kjenner isen fra Kaldaklofsjökull perle seg i hendene, og er allerede godt fornøyde da vi kommer til toppen av Jökultungur.

Der er utsikten som et eventyr. Bak søyler av damp og mørke åsbølger strekker et panorama av mosegrønne fjelltopper i pyramideform seg ut som et hav i kuling rundt Álftavatn og kveldens hytte.

Bare to hindringer skiller oss. Først den bratte nedstigningen. Deretter elva Grashagakvísl. Den må vi vade over, gjennom vann som holder 5-6 grader. De fire elvepasseringene på Laugavegur er grunnen til at Trek Iceland anbefaler gjestene å ha med vadesko – huden under føttene sprekker lett i så kaldt vann.

– Det er ikke så ille, trøster Svavar mens vi trekker av oss sokkene. Han har som alltid et bredt smil fullt av tannkjøtt og turglede.

– Og når dere får på dere sokkene igjen, er det nesten som å ha vært på spa, legger han til.

Det er et spa som vil lokke få besøkende. Men vi kommer oss over uten klager.

Island og alt det bærer med seg – det er Heida Meldals verden. Foto: Gjermund Glesnes

Feilbarlige guder

– Jeg er sint på Odin noen ganger. Fordi han er egoistisk, en idiot.

Heiða Meldal kunne ha tent lyset i hyttevaktstua på Emstrur, min tredje og siste overnatting på turen – vaktenes hytter har elektrisk lys – men hun liker ikke lyset. Derfor sitter hun i det gule skjæret fra parafinlampa og forteller om liv og tro som hedning. I sofaen ligger hunden Bronco og snorksover.

Vi har krysset ytterligere to elver og kjempet oss gjennom motvind og piskende regn over endeløs, svart lavaørken for å komme hit, men Heiða tar likevel kaka.

Hun går i designerklær av ull fra topp til tå, og har drikkehorn og kniv i skinnbeltet. Kort sagt ser hun ut som rene vikingen, og det er på en måte ikke så langt fra sannheten. Som voksen konverterte hun fra kristendommen til åsatro, den norrøne gudetroen. Da begynte hun også å be.

– Jeg liker troen. De er mer menneskelige enn den kristne Gud. De gjør feil. Og jeg kaller faktisk på dem når jeg trenger hjelp, den av gudene som passer til det jeg trenger. Det gjorde jeg aldri før, forteller hun.

Heiða har vært hyttevert siden 2004, og elsker fortsatt somrene i ødemarka.

På Emstrur er du langt unna naboer. Foto: Gjermund Glesnes

– Jeg møter masse folk. Forskjellige folk. Og enda bedre: Etter noen timer er de borte. Og nye folk kommer, sier hun og ler litt, før hun slår beina av inntrykket som asosial særing:

– Det beste er fjellivet, lufta, og samholdet med guidene og sjåførene. De kommer jo igjen og igjen hele sesongen. Vi blir kjent. Det er et spesielt og godt forhold. Vi stoler på hverandre, beskriver hun.

Det passer vel bra da, at Svavar og sjåføren Eiður slutter seg til selskapet. Heiða fyller mer vann over teposen i kruset, Eiður klapper Bronco på hodet, mens Svavar tar av røret på intercomen og kaller opp Frimann på Höskuldsskáli.

– Fjúka regnhlíf á hvolf ekki þök að fjúka faldinum sló eller noe; jeg aner ikke hva de babler om selv om Eiður av og til prøver å oversette. Det har ikke noe å si, brøllatteren smitter som en sommerhit. Enda mer ler vi da Heiða tar frem munnspillet. Bronco har det nemlig med å synge med.

Det blir spesielt å se skiltet som viser at omverdenen nærmer seg. Foto: Gjermund Glesnes

Igjen og igjen spiller mobiltelefonen hennes videoen av blues-ulende hund og får oss til å hikste av latter. Men i kveld er Bronco stille.

– Han er for trøtt, fastslår matmor.

– Eller kanskje han syns jeg spiller for dårlig.

MER FRA ISLAND FINNER DU HER

Howling dog

Neste morgen får hun oppreisning, og Bronco får vist sitt talent. Med hele turfølget som publikum uler han som den reneste Howling Wolf til matmors munnspilltoner. Det er den perfekte avskjed, og nok et prov på Laugavegurs evne til å overraske.

Turfølget finner lett tonen. Og benytter virkelig ingen tussmørket til å jukse litt i kortspillet? Foto: Gjermund Glesnes

Og siste etappe? Den byr nok en gang på høydepunkter som selv duskregn og iskalde fingre, og turens lengste elvekryssing ikke kan begrave. Men i dag er det ingen nåde.

Etter seks timers marsj og en velfortjent halvliter i hytta i Þórsmörk, venter bussen til Reykjavik. Laugavegur er historie, den du har lest her.

Så hva med fotografiet fra nettsiden, fikk jeg tatt det? For å være ærlig så aner jeg ikke. Det er bare sånn landskapet langs turen er. Og jeg vet at en del av mine motiver var minst like underlig fantastiske.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN