Caminito del Grei

Noen steder ligger murhylla støtt der nede, en snau halvmeter under glipene i plankegangen. Noen

Mye av den opprinnelige stien, samt kjettinger og andre fester fra den, er beholdt for å minnes opprinnelsen. Foto: Gjermund Glesnes

steder har sementen smuldret og åpnet digre hull, og her og der er ingenting igjen annet enn to rustrøde jernbaneskinner – eller ikke engang dem.

I årevis var det Caminito del Rey. Stien ble laget fra 1901 til 1905 da de bygde kraftverk ved fossene El Chorro og Gaitancio, fordi arbeiderne trengte en måte å komme inn med materialer og for vedlikehold senere.

I 1921 gikk Spanias kong Alfonso XIII stien da han åpnet demningen. Dermed fikk murhylla en times kjøring nordvest for Málaga navnet sitt, Caminito del Rey, kongens sti.

Den var spektakulær. En én meter bred hylle lagt utenpå vertikale stup, 80 til 100 meter over bunnen av canyonen.

Men så begynte forfallet. Biter begynte å falle. Og Caminito del Rey ble en magnet for våghalser.

Noen kalte den «verdens farligste fottur» mens mer moderate stemmer sa «en av de farligste».

I 1999 og 2000 omkom fem mennesker her. Etter den siste ulykken, i august 2000, som kostet tre unge menn livet, sa myndighetene stopp.

Caminito del Rey ble stengt, og boten for likevel å gå den ble satt til inntil 6000 euro (kr 51 000).

Severdigheter og aktiviteter i Falun

Trygt å gå

Nå er alt det historie. Stien er åpen igjen, etter en oppussing som har kostet 23 millioner for selve stien. Med parkeringsplasser, tilkomstveier og så videre, lyder prislappen på omtrent det dobbelte.

– Nå er den trygg. Helt trygg, forsikrer Luis Machuca Santa-Cruz, arkitekten som fikk det ærefulle oppdraget med å utforme den nye ruta.

Han forteller at han så til Kina og plankestien opp Huashan-fjellet for inspirasjon – men kun inspirasjon. Også den kinesiske stien er nemlig regnet som en dødsfelle.

– Vi måtte ha en helt annen sikkerhet her i Spania enn i Kina, sier han, og antar at de aller fleste som går «hans» kongesti vil føle seg trygge.

– Men det vil være noen som ikke liker seg, spår han.

Klatresele

En trang tunnel leder inn til stien fra bilveien. Den er uten lys, kun svart berg og en lys prikk i enden.

Alicia Torres bedyrer at hun følte seg trygg overalt under arbeidet med stien. Foto: Gjermund Glesnes

Det føles litt som galskap å gå der uten hodelykt, men det er kanskje også meningen. Hele stien skal jo være det, en sunn dose galskap.

På den andre siden av tunnelen venter andalusisk sol og elvedalen som Guadalhorce har gravd ut. Etter et kvarters gange langs grusvei stopper vi.

– Her må du ta på deg hjelm, sier Alicia Torres, som har tatt på seg oppgaven å guide langs de 7,7 kilometerne fra Ardales til El Chorro.

Som produksjonssjef for restaureringen har hun gått caminitoen to ganger hver dag i nesten et år. Uten å være redd, bedyrer hun, og opplyser at arbeiderne hele tida har vært sikret med klatresele.

Les om trendy sightseeing i København

Høyt henger vi

Det er lett å forstå. Fra Gaitanejo-demningen hvor vi fikk hjelmene, smalner canyonen Desfiladero del los Gaitanes inn og ligner mest av alt på et smug mellom to skyskrapere.

Her starter etappen som før var så fryktet, til sammen 2,9 kilometer hvor livet ditt hvilte på en én meter bred, svært porøs murhylle.

Nå har Torres og inntil 11 arbeidere forvandlet den til en stødig, tillitskapende plankegang med gjerde av solide stålvaiere på siden. Hadde det ikke vært for enkelte trapper, kunne du faktisk ha gått her med barnevogn.

Men omgivelsene er like dramatiske som alltid, og kanskje lettere å nyte nå som vi ikke ser dem gjennom et tykt lag av adrenalin og dødsangst.

Under oss bruser elva, over oss råder ekkoet og fuglene. Og i midten er altså vi. På en sti av planker som stikker som en balkong ut fra fjellveggen.

Framover, bakover, uansett ser vi ingenting annet enn denne kilen av loddrette stup som skjærer seg gjennom det sandfargede fjellet.

Fjellets katedral

– Se her. Se opp. Skjønner du hva jeg mener med at det føles som å gå i en gotisk katedral, spør arkiktekt Santa-Cruz, som har tatt turen selv – i skinnjakke og lilla skjerf – og tatt meg igjen her godt over halvveis på ruta.

Han har rett. Elva er orgelbruset, klippene de himmelstrebende murveggene, og himmelen er et glassmaleri av blått med hvite dotter i stadig bevegelse.

Ikke hele Caminito del Rey ligger like høyt i fjellveggen. Foto: Gjermund Glesnes

Jeg mangler følelsen av gjennomborende frykt som middelalderens kirkegjengere hadde – den forsvant med oppussingen – men opplever katedralen som dagens turister gjør, med bankende hjerte men sinnsro nok til å sette pris på kunsten i kapellene.

Og jeg lar meg imponere av ingeniørkunsten. Dagens arbeidere er én ting, mennene som laget den opprinnelige stien gjøv løs på bare berget og hadde ingenting til å hjelpe seg annet enn tau og kilene de selv hamret inn.

5 gode grunner til å bli i Màlaga

En pilot

– De brukte folk som jobbet på skip. Dermed var de vant til å henge i masta, forteller Francisco Vázquez, sjefsingeniøren i selskapet som utførte restaureringen, Sando.

– Var de un poco loco?

– Ja, un poco loco. Eller nei, mucho! svarer han og gliser før han igjen blir alvorlig.

– Mange menn døde, men vi vet ikke hvor mange. I datidas Spania ble ikke sånt tatt så nøye, sier han.

Vázquez mener at hengebroa mot sørenden av caminitoen, hvor den krysser kløfta rundt 100 meter over bunnen, er det vanskeligste firmaet hans noensinne har gjort.

Den aller største utfordringen var likevel noe annet: Det var å finne noen som var villige til å frakte materialene inn i den trange sjakta.

– Vindkastene her er er voldsomme. Så det var bare én helikopterpilot på hele den iberiske halvøy som var villig til å gjøre jobben. Men vi fant ham. På fire dager fløy han inn 600 tonn og vi fikk laget stien, sier han.

Mer fra Spania finner du HER

Tur for alle

Den nye Caminito del Rey er finansiert av de regionale myndighetene i Málaga. De håper at stien skal bli enda en attraksjon i et område som allerede får 12 millioner turister i året.

Starten virker lovende. Med en begrensning på 600 turister per dag – 50 hver halve time – er stien fulltegnet helt fram til juni.

I dag kan du gå trygt i juvet nord for Màlaga. Foto: Gjermund Glesnes

Og det til tross for at den offisielle hjemmesiden faktisk råder folk til å vente; siden hverken parkeringsplasser eller adkomstveien er ferdig, blir jo logistikken mildt sagt vanskelig.

Pjotr Drozdz i det polske utendørsmagasinet Gory tror at stien vil forbli en suksess, også etter at nyhetens interesse har lagt seg.

– Nå er det en tur for alle. Den er ikke ekstremsport lenger, men du kan nyte landskapet.

Tilbake til hovedsiden