Kigali byr på mange godbiter, som mojito i solnedgang. Foto: Torild Moland

– Velkommen. Føl dere som hjemme, sier Patric Ngeli (38) og veiver armen mot en liten stue med skinnmøbler, et spisebord med plass til en stor familie og et romslig kjøkken.

Ute på terrassen er det både sofabord og spisekrok for den som foretrekker å innta maten i frisk luft. Her er det ikke vanskelig å føle seg hjemme. Det er jo som hjemme.

Yambi gjestehus er vår base for noen hektiske dager i Rwandas hovedstad. Gjestehuset topper TripAdvisors liste som det mest populære stedet å bo i Kigali, ikke minst takket være allerede nevnte Patrik. Han er eier, vert, venn, historieforteller og guide. Og i dag har vi en date!

LES OGSÅ: SAFARI FRA A TIL Å 
DRØMMEN OM AFRIKA

Kunst finner du over hele byen. Foto: Ronny Frimann

En romantisk melkebart

Kigali har noe ingen av byer har – romantiske dater med melkebart. Foto: Ronny Frimann

– Du vet, melk er veldig viktig her i Rwanda, forteller Patric mens han senere på dagen manøvrerer bilen mellom mennesker og motorsykler nede i byen.

For melken kommer fra kua, og kua, den er hellig. Rwanderes besettelse med kveg stammer fra tiden da man kun målte velstand i hvor mange kuer man eide. Kua var medgift, gave, penger. Og romantisk, skal det vise seg.

Kigali er ingen godt organisert storby. Her bor over en million mennesker fordelt over 50 åser med gater på kryss og tvers, tutende biler og sinnssyke motorsykkeltaxier.

Det bygges i rekordfart i Kigali. Foto: Ronny Frimann

Patrik loser meg inn i en liten bakgate i gamlebyen, til et hull i veggen med fire pinnestoler utenfor. Hullet i veggen inneholder en stor hvit og blå melketank. Patric bestiller to glass melk, med tilhørende bananer og en hjerteformet sukkerkake.

Sukkerkake, bananer og melk – en tradisjonell første date i Kigali. Foto: Torild Moland

– Dette er sånn vi dater, sier han og løfter glasset.

– Tradisjonelt, på første date, tar vi alltid med damen på et glass melk. Sånn er det faktisk fortsatt, selv i byen.

– Skål. Velkommen til Rwanda.

Vi ser hverandre inn i øynene og skåler i et stort glass melk. Om det ikke er en ordentlig date, så føles det sånn, med melkebart og det hele.

Men den hjerteformede kaken, den gir vi til en sulten mann på utsiden.

LES OGSÅ: DEILIG DETOX

Kvinner på egenhånd

Motorsykkeltaxier, masse folk og støvete gater – Kigali er en typisk afrikansk storby. Foto: Ronny Frimann

Nyamirambo Womens Center (NWC) har gitt kvinner en mulighet til å klare seg selv. Foto: Ronny Frimann

Gamlebyen er vibrerende og fargerik, med enkle butikker, små gater og masse folk. Dette er Kigalis eneste muslimske område (de aller fleste rwandere er katolikker), og fredag er beste dag for et besøk – det er jo muslimenes søndag. Her finner du også et av byens mest suksessrike kvinneprosjekter.

Afrikanske varer bærer preg av godt håndverk. Foto: Ronny Frimann

Nyamirambo Womens Center (NWC) startet i 2008 med en ide om at kvinner kunne lære seg en ferdighet, tjene litt penger og dermed bidra til familiens økonomi. Prosjektet har utviklet seg, og de tilbyr nå guida turer i området, kokkekurs og veveklasser for turister. Resultatet er at det også har gitt kvinner mulighet til å stå på egne bein.

– Før fikk vi ikke lov til å jobbe. Men når mennene våre ser at vi bidrar til familieøkonomien, så får vi lov likevel, forteller Bernadette Kamuguiera (62) som har jobbet der siden 2013.

NWC produserer det vi gjerne ser på som «typiske» afrikanske varer; fargerike kjoler, bastvesker, bordbrikker og krimskrams.

LES OGSÅ: AFRIKAS DRØMMESTRENDER
SAFARI FOR FREMTIDEN

Finfin fashion

Men Kigali har også en hippere side, med designere som mikser afrikanske tradisjoner med vestlig form og farge. Moteindustrien vokser, og Rwanda har til og med fått sitt eget Luis Vuitton. Produkter fra eksklusive Gahaya Links selges for en formue på amerikanske Macy´s. Flere av de beste merkene, som Inzuki design og Sonia Mugabo, er en del av Collective Rwanda og stiller ut på Kigali Convention Center. Det er også her de fleste moteshowene holdes.

Kunstneren Innocent Nkuruziza driver Inema Art Center og er en av mange spennende kunstnere i Rwanda. Foto: Ronny Frimann

Moteindustrien i Kigali vokser stadig. Foto: Ronny Frimann

Jeg forelsker meg i en lyseblå kjole med puffermer signert Sonia Mugabo. Selv om hun i 2017 ble kåret til en av de 30 mest lovende unge entreprenørene i Afrika av Forbes.com, er ikke Kigali større enn at vi ringer henne for en intervjuavtale.

– Gjerne, så koselig, hva med i morgen kl. 12 i mitt studio, foreslår Mugabo (28).

Studio er også butikk og utsalgssted. Men da vi møter opp dagen derpå, må en slukkøret butikkansatt si at hun ikke har sett snurten av Miss Mugabo. Ikke tar hun telefonen heller.

To uker etterpå ringer Sonia meg, og lurer på om vi kan møtes. Jeg sitter da begravd i snø til låret hjemme i Norge. Ha, ha. Afrika. Neste gang, Sonia. Om du syr en sånn blå kjole til meg.

LES OGSÅ: SEIL DIN EGEN SJØ PÅ SEYCHELLENE

Kunst finnes over hele byen. Foto: Ronny Frimann

Ny kunst

Selv terrassen til Heaven restaurant er fylt opp av kunst. Foto: Ronny Frimann

Jeg skulle også gjerne tatt med meg det fargesprakende hovedverket til Innocent Nkuruziza (32) som henger på veggen i Inema Art Center. Med ansikter og former, i alle regnbuens farge. Innocent er en av Rwandas mest innflytelsesrike kunstnere, og verket vi ser på skal han ha 100.000 norske kroner for.

– Vi har bare moderne kunst, det er en ny bevegelse i Kigali hvor vi bruker farger inspirert av natur, musikk og folk. Kunstscenen i Rwanda er utrolig levende, og de fleste kunstnerne i denne bevegelsen er under 35 år og er selvlærte, forteller Innocent som selv kanskje er det beste eksempelet.

Inema er mer enn et galleri, det er en institusjon hvis oppdrag er å heles gjennom kunst. Her er en rekke events, med vinsmaking og «art-jam» hver søndag og livemusikk torsdag kveld med DJ-talenter fra Kigali og gjesteartister fra Tyskland, Senegal og Japan.

Kigali er frodig og eksotisk. Foto: Ronny Frimann

Tradisjonell helgrillet tilapia – en fest for smaksløkene! Foto: Ronny Frimann

Kunst preger hele byen; det henger i resepsjonen på Hotel de Milles Collines, på businesskontorer og på restauranter – de fleste kunstverkene til salgs. Da vi senere spiser lunsj på himmelske Heaven, nyter vi moderne, rwandisk-europeisk mat i lokaler pyntet med moderne, rwandisk kunst.

Men den beste maten, den får vi på en liten, lokal restaurant med hvite plaststoler som Patric drar oss med til. Der får vi servert en tradisjonell, helgrilla tilapia, som bare skal ha en dæsj fersk sitron og så spises med fingrene. Fiskemåltidet skylles ned med en lokal Primus, til utsikt over byen i solnedgang. Enklere, og bedre, kan det ikke bli.

LES OGSÅ: BRØLER IGJEN
SOMMERENS HOTTESTE REISEMÅL

Kigali vokser og vokser. Foto: Ronny Frimann

Stigende stjerne

I det varme klimaet er det godt med et avkjølende bad. Foto: Ronny Frimann

– Mesteparten dere ser her, er under fem år gammelt, forteller Patric.

Vi har forlatt gamlebyen og kjører forbi byens «skyskrapere», de fine hotellene og forretningssentrumet «downtown».

– Det bygges i rekordfart. Rwanda har den nest raskest voksende økonomien i Afrika etter Etiopia. Kigali er også den mest populære byen for store forretningsmøter og conventions. Fordi det er trygt. Kigali er Afrikas tryggeste storby. Her er det ingen områder du ikke kan gå, hevder Patrik.

Som jo er bemerkelsesverdig, tatt i betraktning at det langt i fra er et rikt land. Rwanda har 12 millioner innbyggere, og mangler både kystlinje og naturlige ressurser. Jordbruket er hovedsakelig til eget bruk, og består i hovedsak av bønner, bananer, soya og potet. Så hvordan har de klart å bli et av Afrikas tryggeste og roligste land, med disse forutsetningene?

Inema Art Center er definitivt verdt et besøk. Foto: Ronny Frimann

Kigali er Afrikas tryggeste storby. Foto: Ronny Frimann

– Rwanda er fortsatt et fattig land, hvor halvparten lever under fattigdomsgrensen. Så eneste måte å holde orden på, er ved hjelp av samfunnspoliti. Myndighetene leier inn unge, lokale menn for å hjelpe til. De kjenner folk i distriktet og vet hvem som har vært hvor. I tillegg har vi en samfunnsdag i måneden, Umuganda. Alle, inkludert presidenten, må da ut og gjøre noe for samfunnet, rydde søppel eller hjelpe naboen med bygging. Da er det også lokale møter der lokalsamfunnet diskuterer sikkerhet og helse, introduserer nye naboer, og rapporterer om familievold. Det knytter folk sammen og reduserer volden betraktelig, mener Patric.

Mange mener også at det er Umuganda og denne evnen til å samles som har gjort at landet har kommet så langt og forsonet seg etter folkemordet i 1994.

LES OGSÅ: FARGERIKE FORT LAUDERDALE

Fælt, og fantastisk

For du kommer ikke utenom. Folkemordet i 1994 var en av verdenshistoriens verste.  Nærmere en million tutsier og moderate hutuer ble regelrett slaktet ned i løpet av bare tre måneder våren 1994. Naboer drepte naboer, venner var ikke venner. Folk gjemte seg i kirker, og prestene anga dem. Alt mens verdenssamfunnet lamslåtte sto og så på, og FN evakuerte vestlige folk – og hunder. Kigali Memorial Center (Folkemordmuseet) forteller hele historien, på en hjerteskjærende, men edruelig måte.

Folkemordet i Rwanda i 1994 var et av de verste verden har sett. Kigali Memorial Centre foreteller historien. Foto: Ronny Frimann

Hele vegger er dekorert med bilder av barn som ble borte, gale menn på jakt etter ofre, ineffektive FN-ambassadører og ubrukelige politikere. Daværende generalsekretær i FN Kofi Annan har i ettertid sagt at det eneste han angrer på i livet sitt, var at han ikke gjorde mer for å stoppe folkemordet i Rwanda.

Kigali Memorial Center er et tvingende nødvendig stopp. Ikke bare fordi det forteller historien om det som skjedde, men også fokuserer på årsakene som lå bak – og hvordan man kan unngå at det samme skjer igjen. Ikke bare i Rwanda, men i hele verden. At noe kan være så fælt, og så fantastisk.

LES OGSÅ: DRØMMEFABRIKKEN BAHAMAS
DEN GLEMTE PERLEN

Selv for luksusdyr byr Kigali på mye bra, som et dupp i bassenget på «Hotel Rwanda». Foto: Ronny Frimann

Min afrikanske drøm

Jeg vet ikke om det er passende eller ikke, men etter det utmattende besøket på Folkemordmuseet, tilbringer vi ettermiddagen ved bassenget til Hotel de Milles Collines, også kjent som Hotel Rwanda fra filmen med samme navn. Hotellets eier, hutuen Paul Rusesabagina, blir kalt Afrikas Schindler fordi han reddet minst like mange mennesker under folkemordet som Oscar Schindler gjorde under andre verdenskrig.

Der, i ly av et palmetre og til bassengets dyssende lyder, kan vi la dagens inntrykk virkelig synke inn. Og det trengs. Kigali er et sammensurium av sterke følelser og inntrykk.

Mojito i ekte afrikansk solnedgang. Foto: Ronny Frimann

Jeg vil starte samfunnsdager, få melkebart med kjæresten og spise helgrilla fisk i solnedgang. Og kjøpe den kjolen til Sonia Mugabo.

LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ MAGASINET REISELYST HER!
TILBAKE TIL HOVEDSIDEN