I 1860 seilte en skute forbi Lesvos med to brødre om bord. Man tror de var fra Kykladene, og kanskje var de på vei dit. Sikkert er det i hvert fall at de hadde bodd rundt 20 år i Odessa, og at én av dem der hadde lært å destillere sprit. Og at sagnet forteller at skuta forliste like utenfor øya Lesvos.
Slik kom Efstathios Barbayannis hit til Hellas’ tredje største øy.
Han konstaterte snart at øya produserte anis, det han trengte til å smaksette spriten sin. Broren, som hadde jobbet i tobakksåkrene nord for Svartehavet, fant at det også fantes tobakksdyrking. Her kunne de slå seg ned.
Så forteller krøniken. Og om dens sannhetsgehalt er omstridt, har resten blitt levende historie.
Destilleriet til Efstathios, Ouzo Barbayanni, skapte Hellas’ første ouzo, og senere fulgte andre etter. I 1900 var det fire ouzodestillerier i Plomari, en liten by som klamrer seg til åssidene over havet sørvest på Lesvos.
Den dag i dag er sprit og oliven langt viktigere enn turisme på Lesvos. Halvparten av landets ouzo produseres her. Og den aller dyreste og mest eksklusive, Aphrodite, bærer etiketten til Ouzo Barbayanni.
Kretas hemmelige perle
Duftpolitiet
– Det er det eneste ouzomuseet i Hellas. Ja, i verden, forteller Andreas Varvagiannis. Han blir sjette generasjons ouzofabrikksjef når han en gang tar over etter faren. Som arvtaker viser han rundt i firmaets museum og senere selve destilleriet med synlig stolthet.
Han har ouzo i blodet. Men ikke sånn i blodet.
– Vi fikk ikke lov å drikke før vi ble 18, opplyser han raskt for å komme eventuelle misforståelser til livs.
Ouzoproduksjon er håndverk. Fagkunnskap. Vitenskap.
– Du har ikke på deg noe parfyme, noe som lukter? sjekker han før han innvilger adgang til fabrikkens aller helligste: Stedet der likøren sildrer som fra en kran ut av ett destillasjonsapparat før den renner videre inn i neste tank.
– Og hvis en viktig kunde lukter parfyme?
– Da får han ikke komme inn.
100 prosent
Like strenge er ikke reglene for å drikke dråpene. Men det fins regler. Og de aller fleste feriegjestene gjør det feil. I Hellas skal ouzoen drikkes med maten, ikke som trøstedrikk til regningen som turistrestaurantene har lært oss til.
Derfra er det ikke så vanskelig. Ouzo er ikke som whisky med geografiske forskjeller. Du bør bare passe på at flasken er merket «100 prosent», blande én del sprit og to deler vann så du får den hvite fargen, og ellers følge Andreas’ oppskrift:
– Den beste måten å drikke ouzo er i godt selskap, ved sjøkanten og med forskjellige meze (småretter). Da kommer den med latter, lykke og livsglede. Og når tallerkenene er tomme, bestiller dere mer meze.
Les også: Hellas for den historieinteresserte
Ut mot havet
Å drikke sprit med over 40 prosent alkohol – om enn utvannet – til kalamarien, føles underlig bohemsk for en nordboer som forbinder et glass vin til maten med dekadens og livsnyteri. Men den slags pietisme må du bare legge av deg på Lesvos.
Her er Andreas’ huskeregel allment akseptert; markedsføringssloganet har blitt sannhet.
– Dette er klima for ouzo. Når du er nær havet, kan du ikke drikke øl eller vin eller whisky. Bare ouzo, fastslår Anton Sinodinos (68) innimellom måltidet av stekt ost, grillede sardiner og salat – og en flaske fra Barbayanni – i Ouzeri Dimos i øyhovedstaden Mytilini.
Spisestedet ligger perfekt plassert for anislikøren: På den ene siden skvulper småbåtene ved utstikkerne, tvers over gata i motsatt retning ligger kjøkkenet, og diagonalt bak ryggen min ruver middelalderfestningen som en svart silhuett mot kveldshimmelen. Ikke rart at ouzeriaene ligger som flasker på et samlebånd bortetter steinstranda.
– Tyskerne hadde ikke ouzo, mimrer den tidligere gjestearbeideren, som etter 35 år i Tyskland ikke har vanskelig for å nyte pensjonisttilværelsen på hjemøya.
Les flere saker fra Hellas her
Fare for dans
Mytilini er ingen hvitvasket postkortby. Her er de krokete brosteingatene fylt av duften fra fiskehandlere, knatringen fra mopedmotorer, og pensjonister som vagger hjem med bugnende poser fra grønnsaksboden.
Helst bør du sette deg ned på Kalderimi. Kafeen og ouzeriaen er en institusjon i byen, og et perfekt sted å la en kopp gresk kaffe klarne hodet – sammen med gubbene som fordriver tiden med diskusjoner.
Det er forresten ikke bare det de gjør. Én av grunnene til kafeens popularitet er at beliggenheten like ved markedsgata gjør at svært mange kvinner passerer forbi, røper en av gubbene mot at jeg ikke skriver navnet hans.
– Man vet hvem som leser det, forklarer han.
For Panajotis Gianellis er formiddagene på Kalderimi en velsignelse.
– Jeg kom tilbake i 1989, etter 26 år i Melbourne. Der kan du ikke sitte slik som her, begynner han og svinger pomboloien – et slags lykkekjede – nok en runde i hånden.
– Jeg kommer hit hver dag. Om morgenen tar jeg et bad. Så handler jeg. Og klokken 10 setter jeg meg her. Kvart på tolv går jeg hjem, forklarer han.
Les om renessansen for Athen som storbymål
Så penser samtalen inn på øyas største stolthet. Naturligvis.
– Noen formiddager drikker jeg det, innrømmer Panajotis. – Jeg og, sier sidemannen Johnny Pantelelis.
– I Norge kan dere sikkert drikke hva dere vil. I Athen også. Men nær havet, i dette klimaet, må du ha ouzo, fortsetter han før Panajotis følger opp med en advarsel:
– Men hvis du får for mye, begynner du å danse.