Som et alter, eller en prekestol, henger den 25 ganger 25 meter flate klippen ut fra fjellet, 604 meter over Lysefjorden. Fra fjorden ser den ut som en trekantet sukkerbit som balanserer på kanten av et stup. Ovenfra ligner den et litt for bredt stupebrett, der små maur samler seg ytterst på kanten og titter ned i avgrunnen langt der nede.  

Lonely Planet har kåret den til et av verdens mest spektakulære utkikkspunkt, CNN mener den er en av de største naturopplevelsene man kan få med seg, og en hengende Tom Cruise har gitt den gratis pr verden over.  Preikestolen blitt et ikon, et av de stedene man bare «må» besøke. 

Men må man nå egentlig det? 

LES OGSÅ: RAGO – DEN SISTE VILLMARK

Populær fottur

Kanoene ligger klare nede på stranda. Og så kjører jeg bagasjen ut, tilbyr det imøtekommende vertskapet ved innsjekk hos Preikestolen BaseCamp. 

Heng med: Vanncampen til Preikestolen BaseCamp er en fredelig oase med naust, piknikbord, bålpanne og takoverheng til hengekøyer, tilgjengelig med kano ved Revsvatnet. Foto: Ronny Frimann

Kanoer? Det er ikke før vi setter oss i de vaklevorne farkostene vi skjønner at campen faktisk ligger på andre siden av vannet. Padleturen tar bare 15 minutter, og straks vi nærmer oss skimtes konturene av et lite bryggeanlegg med rorbu, takoverheng, bord med benker og en bålpanne. Her er det ikke et menneske, og stillheten blir bare brutt av årene som plasker i vannet. Dette er den perfekte start på en tur som skal by på langt flere høydepunkt enn å se den berømte fjellklumpen som skjuler seg et sted i høyden bak oss. 

Hvert år går over 300.000 mennesker opp til den ikoniske Preikestolen, de aller fleste i løpet av tre korte sommermåneder – og aller helst i fint vær. Da er stien fra parkeringen ved Preikestolen Fjellstue og opp til platået så full av man bokstavelig talt går i kø – først opp, og deretter samme vei ned igjen.   

Fred og ro. Man leier hele campen og har ingen naboer. Fiskeutstyr følger med, og herfra starter turen til Preikestolen, i kano. Foto: Torild Moland

Så da Preikestolen BaseCamp lokket med en måte å komme seg til toppen på, uten alle menneskene, var vi ikke vonde å be. 

#Liveterbestute

Vi fortøyer kanoene ved bryggekanten, og gjør klar camp. Det er fort gjort; under taket er det ferdige oppheng for hengekøyene, og om man har glemt noe er det hengekøyer, tau og liggeunderlag i bokser i rorbua. 

Bakveien opp. Glem å gå i kø opp til det kjente platået, turen «Preikestolen off the beaten track» starter i kano fra Preikestolen Fjellstue eller Vanncampen på rundt 250 moh og tar dere en helt annen og mye finere rute opp til Lysefjordens stolthet 604 moh. Foto: Ronny Frimann

Der står også bagasjen, og to matbokser vi har bestilt – middag til i kveld, og frokost som uansett er inkludert i leien. Ellers er boksene godt utstyrt; her er stekepanne, kaffekjele, kokekar, tallerkener, bestikk og alt man trenger til å lage mat på bål. 

Fotografen forvandles til Lars Monsen og hugger vedkubber så de spretter ut i vannet. Før jeg har fått skinnet av laksen er bålpanna i full fyr og klar for innsats. Det knitrer lystig i bålpanna, som sender små ildfluer ut i nattehimmelen. 

Kveldens middag består av laks, skrelte poteter og ferdig kuttede grønnsaker, servert med rømme. 

Så enkelt. Og så godt! 

LES OGSÅ: 10 NORSKE TURKLASSIKERE

I fjellheimen bak oss ligger Preikestolen; på andre siden av vannet kan vi skimte BaseCamp, ellers er vi så langt unna lysforurensing at det eneste som synes på himmelen er et mylder av skinnende stjerner. 

Da morgenen gryr, kaffen er svelget og et par godt stekte arme riddere fortært, kommer dagens veiviser padlende. 

– Klare for tur, spør Salvatore Parisi (43) og peker mot kanoene. 

Ut mot havet

LUKSUS! Bakveien ender på oversiden av den karakteristiske Preikestolen, som trolig ble dannet for rundt 10.000 år siden da isbreen lå ved og over selve stolen. Lysefjorden største attraksjon besøkes årlig av over 300.000 mennesker. Foto: Ronny Frimann

Første etappe går på vannet. Værgudene er i det gode hjørnet, Revsvatnet ligger blikkstille, og sola skinner fra skyfri himmel. Vi runder et nes, padler mellom et par øyer, og vips, er vi fremme ved enden av vannet der kanoene forlates og skolissene knytes. 

Nå skal vi ut på tur!

– Jeg bare elsker denne turen, for den er så variert, lokker Salvatore. 

Han har gått den sikkert 300 ganger, men blir aldri lei. 

– Turen starter i skogen, og det er en ny erfaring etter padlingen på vannet. Den første biten er hovedsakelig oppover, og så kommer vi ut av skogen og opp på blankskurt berg, med fantastisk utsikt bakover mot Revsvatnet vi akkurat har padlet på. Der oppe endrer vi retning og går ut mot Lysefjorden, og dere kommer til å si, åh, så fiiint! Men så går vi litt til, til et sted hvor vi kan se hele den 42 kilometer lange fjorden, det får man ikke fra Preikestolen, og da sier dere en gang til, åååa, så fint!

Salvatore har pratet seg varm mens vi har gått på mosete sti gjennom skogen og akkurat som han lovet – opp, opp. Sola skinner, og svetten siler. Det er godt å bruke kroppen litt. Underveis gjør vi stopp på en kampestein, lager ablegøyer av å «dytte» den ut over kanten, tar bilder med utsikt mot Revsvatnet og stabber oss etter hvert videre, videre, mot kanten av Lysefjorden. 

En hvil i sofaen

Rogalands stolthet er som så mange andre fjorder i Norge, skapt av isbreer som har gravd ut fjellmasser. Den er dramatisk bratt, med rette fjellsider som stuper rett ned i fjorden 600 meter der nede. Selve Preikestolen ble dannet for rundt 10.000 år siden da isbreen lå ved og over selve stolen. Vann som frøs i fjellsprekkene sprengte løs store kantete, blokker og skapte Lysefjorden største attraksjon.

– Vil dere stoppe og ta bilde i «sofaen», spør Salvatore, og det vil vi selvfølgelig. 

LES OGSÅ: 3 FINE FAMILIETURER I FJELLET

Naturens egen «sofa» er en behagelig grop i fjellsiden, komplett med flat sittepute og passe høy ryggstøtte. Den vender mot vest, ut mot Lysefjordens inngang, som man ikke ser fra selve Preikestolen. Det er fristende å finne frem matpakke og termos og ta en liten hvil. Men Salvatore har sitt eget lunsjsted høyere opp, så vi stabber oss videre.  

– Herfra skal vi opp via tre hyller, det er litt klatring og noen synes det er litt skummelt. Men det er ganske lett. Og på toppen er det enda finere utsikt, og dere tenker at ah, nå har vi gjort så mye. Og så plutselig – ser dere Preikestolen. Ovenfra. Men vi hører den lenge før, lover han. 

Hører, tenker vi. Hvordan kan man høre et fjell? 

Å høre et fjell

Preikestolen. Foto: Ronny Frimann

Nesten på toppen, med det 700 meter høye toppen Neverdalsfjellet på vår venstre hånd, og Lysefjorden på høyre, skjønner vi hva han mener. En svak sus, en rumling, en støy, siver gjennom luften. Vi vandrer litt til, opp de siste bakkene, og plutselig kan vi se den, stolen. Kanskje 200 meter i luftlinje, sikkert 50 meter under oss – en bred, firkanta flate. Full av folk. Det er de vi har hørt, alle menneskene som har gått den vanlige veien opp og nå tar sine selfies ytterst på kanten. 

– På denne turen er Preikestolen bare en tilfeldighet, ikke som vanlig, der den er selve målet. Faktisk er det sånn at vi har gjort og sett så mye at når vi omsider ser Preikestolen, er det nesten så det blir unødvendig å gå ned til den. Jeg pleier å gi folk valget på slutten, for det er en annen vei ned – og mange velger å droppe hele Preikestolen, frister han.  

– Når man har gått 5 kilometer alene, eller med noen få venner, ikke i kø som den vanlige veien, og har erfart stillheten og ensomheten her i fjellet, så har man bare lyst til å beholde det litt til. Jeg vet dere er norske og er vant til dette. Men for utlendinger, som er fra byer i Japan eller USA, så er dette utrolig. For dem er dette himmelen, illustrere han. 

For en gangs skyld har du feil, Salvatore. For det er himmelen for oss også.

LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ MAGASINET REISELYST HER!

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN