Norges vakreste sted

Reidar Müller har doktorgrad i geologi, og er tilknyttet Universitetet i Oslo som forsker. Han har skrevet flere populærvitenskapelige bøker, deriblant «Norge – landet vårt gjennom tre milliarder år. 60 steder – 60 fortellinger om norsk natur», utgitt på Kagge forlag. Dette reisetipset har tidligere stått på trykk i Vagabond Reiselyst:

– Kjører du langs kysten av Varangerhalvøya i Finnmark, er det som å reise bakover i dyp tid. Ved å utforske klippene langs denne øde, nesten folketomme kyststripen kan vi fortelle historier om et for lengst svunnet landskap: Ved Vadsø forgrenet veldige floder seg for 800 millioner år siden, mens det bare et par mil lenger nord på Ekkerøy er dunkle spor etter mektige deltaer som en gang bredte seg ut i havet.  

SØRØYA – DEN EVENTYRLIGE ØYA!

Klipper og strender

Lengst nord på Varangerhalvøya blir landskapet mer dramatisk. Veien snirkler seg langs taggete klipper og kritthvite strender. Da geologen Baltazar Mathias Keilhau reiste langs denne kyststripen i 1827, skrev han om klipper som liknet «Ruiner av Fæstningsmure og Kasteller», og om et «yderst nögent» land. For et barn av sin tid dreide det seg om følelser, og Keilhau skrev om et «sørgelige Landskab» og om den «forunderlige Melankolien» i møte med denne kyststripen der «udenfor gynger det uendelige Hav». 

Det er langs denne kystripen at et av Norges vakreste steder befinner seg, nemlig Persfjorden, som riktignok er mer en bred bukt enn en fjord. Her har Vesterelva gravd ut en dal, som i dag hviler grønnkledd blant skrinne kvartsittiske fjellrygger. En gang klorte et dusin mennesker seg fast på denne utposten. De hadde ikke stort, bare et par sauer og en ku. Nå er stedet for lengst fraflyttet, og de eneste sporene etter folk er et par hytter som holder stand nede i den forblåste bukta.
Da jeg besøkte Persfjorden for første gang, var jeg ikke forberedt på det jeg skulle oppleve. Jeg parkerte bilen ved veien og ruslet ned mot stranden. På avstand så det ut som en hvilken som helst strand, men da jeg nærmet meg, åpenbarte det seg steile, spisse, taggete steinlag i rødt, grønt og gult med det svarte havet som kulisse. Den skrå ettermiddagssola forsterket fargene og ga dem et utenomjordisk skjær, der de vekslende steinlagene lignet en regnbue som snodde seg bortover på land. Hvorfor hadde jeg aldri hørt om Persfjorden tidligere? Dette stedet er jo på sin måte like spektakulært som Nærøyfjorden, Preikestolen og Trolltunga! Persfjorden var uten tvil det vakreste stedet jeg noensinne hadde besøkt i Norge, og som jeg ikke ante eksisterte før jeg sto der, midt mellom taggete flak av stein som lignet på ryggraden til en strandet hvalskrott.

URBANT OG VILT FRA TROMSØ!

Geologisk forklaring

Neste gang jeg dro dit, nøt jeg ikke bare skjønnheten i dette særegne naturfenomenet; jeg gikk også faglig til verks. For hva er historien til disse lagene? Det mest betagende er kanskje de okergule til gulbrune flakene av dolomitt som står opp som spisse tenner. Tynne lag snor seg i fjellet som om de var risset inn med blyant. Dette er stromatolitter – en slags figurativ gravstein over spor etter eldgammelt liv. De ble dannet ved at matter av bakterier anla små tuer i havet her en gang for 800 millioner år siden. Utenom dette tidlige, ørlille livet var kloden bortimot livløs. De karakteristiske lagene som veksler i rødt og grønt, har også en historie å fortelle: De består av slam som ble avsatt på en tidevannslette i et langt varmere klima enn i dag. Norge, som hviler på en enorm kontinentalplate kalt Det baltiske skjold, befant seg den gang sør for ekvator i et hett klima som trolig lignet på det man har i Persiabukta i dag.

Når man har beundret disse merkelige formasjonene, kan man kjøre videre langs forrevne klipper vestover mot Hamningberg. Dette øde fiskeværet som viser at vi mennesker holder stand i dette landskapet som er merket av evigheten.

TIL HOVEDSIDEN