Testosteronet ligger tykt over den lille Stillehavsøya Ua Pou i det dansegruppen Kakaia entrer utendørsscenen. De skarpe klippefjellene som stiger opp fra det mosegrønne vannet er tildekt av mystisk tåke og setter stemningen for en kraftfull krigsdans, en såkalt «haka».

En tur til de avsidesliggende Marquesasøyene er en drømmereise for livet, mye på grunn av spennende og varme menneskemøter. Foto: Mari Bareksten

– KAKAIA, KAKAIA À HAKAHAUUU! 

Danserne roper ut i all sin kraft mens de slår seg hardt på lårene. Tatoveringer i tradisjonelle stammemønster pryder store deler av kroppene, enkelte har smykker av villsvinstenner rundt halsen.

De få tekstilene de har på seg er lagd av bark og fjær.  Mens de fleste danserne har palmeblader som dekorasjon rundt bena, har en av dem bundet sine egne avklippede rastafletter rundt anklene. Han er også den mest energiske i gruppen. Plutselig hopper han fram foran en av tilskuerne og roper: 

– Kai te tae kai! 

Eller «jeg skal spise deg rå» som det betyr på marquesisk. 

LES OGSÅ: OVERTRO, HÅP OG KJÆRLIGHET I NAMIBIA

Danser for forfedrene

– Det er ikke jeg som danser, det er forfedrene mine, unnskylder Iki «Rasta» Kohumoetini (31) i det han går av scenen helt blank av svette og med ildrøde øyne. 

Selv om forfedrene hans kan ha drevet med kannibalisme, er det ingen som spiser menneskekjøtt på Marquesasøyene i dag. 

Rasta og dansegruppen Kakaia danser til ære for sine forfedre. Foto: Paul Hughson

– Det er som om jeg går inn i en transe og forfedrene mine bruker kroppen min til å synge og danse. Jeg blir veldig sliten etterpå, men jeg elsker det, sier han andpusten. 

Trommeslagene han nettopp danset til symboliserer forfedrenes hjerteslag. Gjennom harde tramp i bakken kommer danseren nærmere jorden og naturen.

Klestradisjonene består av få tekstiler, men detaljene er likevel viktig. Foto: Paul Hughson

Tatoveringene gir beskyttelse og tennene han har rundt halsen er fra et villsvin han drepte selv. Rasta er den fødte artist, men at han danser for besøkende turister er slettes ingen selvfølge. 

Øyfolkets tradisjoner var lenge i ferd med å forsvinne. I rundt 150 år lå den marquesiske kulturen i dvale, men nå er den sterkere enn noensinne. 

Små smaragder

De vulkanske Marquesasøyene, som er en del av Fransk Polynesia, er noen av verdens mest avsidesliggende øyer, nesten 4000 kilometer unna Hawaii og 1400 kilometer nordøst for Tahiti.

Det var hit Thor Heyerdahl dro på sin aller første ekspedisjon i 1937 i sin søken etter et sted så langt unna sivilisasjonen som mulig. 

Øygruppen er veldig annerledes enn resten av Fransk Polynesia, og de snakker et eget språk. Her er det ingen snorklestrender eller azurblått vann, men spisse kalksteinsklipper, høye fossefall og folketomme, vulkanske strender.

Iki «Rasta» Kohumoetini (31) danser til han blir helt blank av svette og får ildrøde øyne. Foto: Mari Bareksten

Alle de seks bebodde øyene har sine særegenheter og forskjellig natur. De små øyene, som på kartet ligner bittesmå smaragder, har blitt formet og slipt av Stillehavets bølger i millioner av år. 

10 HISTORISKE HØYDEPUNKT PÅ MALTA

Kulturell undertrykkelse

Marquesasøyene ble først bebodd for rundt 1200 år siden av polynesiske sjøfarere fra Sørøst-Asia. De delte seg raskt i ulike stammer og utviklet en helt unik kultur. Noen ble værende, mens andre navigerte videre til Påskeøya i øst, Hawaii i nord og New Zealand i vest.

Kulturen var lenge i ferd med å dø ut på Marquesasøyene, men nå blomstrer den som aldri før. Foto: Paul Hughson

De som ble igjen levde helt i fred i nesten 800 år frem til sjøfareren Álvaro de Mendaña seilte i land på øyene ved en feil i 1595.

De heltatoverte krigerne klarte å skremme bort spanjolene, men James Cooks ankomst i 1774 fikk et helt annet utfall. Den britiske oppdageren beskrev menneskene som noen av de vakreste han hadde sett.

Vestlig innflytelse førte imidlertid til at det tradisjonelle samfunnet kollapset av sykdommer og alkohol. 70 prosent av befolkningen døde på kun tre år. Øyene hadde opp mot 100 000 på sitt meste, men i 1926 var det knapt 2000 igjen. 

Blant de avdøde var høvdinger, krigere og tatovører. Plutselig var de som hadde i oppgave å videreføre kulturen borte, og det meste hadde gått på folkemunne. De unge overlevende ble kristnet av misjonærer, som forbød både dans, sang og tradisjonelle ritualer. Viktige kulturminner grodde igjen i jungelen. 

Redningsaksjonen

Men med god hjelp fra en folkekjær biskop, ivrige arkeologer og lokale krefter startet en kulturell renessanse på 1980-tallet. Arkeologer fra hele verden, inkludert norske Sidsel Millerstrom, kom for å hjelpe marqueserne med å grave frem minner fra fortiden, deriblant gamle ofringsplasser, tikistatuer og helleristninger nedgrodd i jungelen.

Omgivelsene er grønne, eksotiske og tropiske. Foto: Paul Hughson

Kulturfestivalen «Matavaa O Te Fenua Enana» ble etablert og forbundet «Motu Haka» fikk i oppgave å samle informasjon og fremme den marquesiske kulturen. 

Hervé-Maria Le Cléac’h, som var biskop mellom 1973 og 1985, hadde også mye å si for redningsprosjektet.

For mens de religiøse lederne før han nektet lokalbefolkningen å praktisere sin egen kultur, oppfordret Le Cléac’h til både dans og sang i kirken. Han holdt messene sine på marquesisk, og kjøpte inn trommer som lokalbefolkningen kunne bruke.

Hver av de seks bebodde Marquesasøyene har sin spesialitet. Ua Pou og Nuku Hiva er kjent for å ha de beste danserne. Foto: Mari Bareksten

I dag er 95 prosent av marqueserne katolikker og Le Cléac’h blir sett på som en reddende engel for den lokale kulturen.

SLIK HILSES DET VERDEN RUNDT

Blomstrer

– Le Cléac’h gjorde mye godt. Da jeg var liten jente hadde den lokale kulturen nesten dødd ut, så det gjør meg veldig glad å se den blomstre igjen, sier Yvonne Katupa (80). 

Hun er ordfører i Hatiheu Bay på nordsiden av Nuku Hiva, den største av Marquesasøyene.

Her råder grønne daler med ville vulkanske strender og en følelse av verdens ende. Bølgene slår inn mot den sorte sanden, hvor den hjemmekoselige restauranten til ordføreren ligger.

Tahuata er kjent for benutskjæringer, Foto: Mari Bareksten

Den engasjerte 80-åringen har gjort klart et ekte polynesisk festmåltid. I kokegropen har en gris ligget og godgjort seg i over fem timer, sammen med brødfrukt og kokebananer. For mat er også kultur på Marquesasøyene. 

Yvonne Katupa var en av drivkreftene bak kulturfestivalen. Hun sørget også for å hente inn arkeologer til å hjelpe til med å finne fram de glemte monumentene på øya.

Varm velkomst. Foto: Paul Hughson

– Denne dalen har så mange kulturminner, jeg trengte bare litt hjelp til å grave de frem, forklarer hun. 

Kamuhei, Tahakia og Teiipoka er de mest omfattende utgravingene, hvor du kan vandre blant skyhøye banyantrær, åndelige ofringsplasser og helleristninger av skilpadde og fisk.  

LES OGSÅ: MAORIENE – SKOGENS KRIGERE

I tikiland

Den kulturelle renessansen er tydelig på alle øyene. Lokalbefolkningen uttrykker i dag stor stolthet av å være marquesere.

På den arkeologiske utgravingsplassen Te l ´lpona på Hiva Oa finner man den største antikke tikien i Fransk Polynesia og den største utenfor Påskeøya. Foto: Paul Hughson

Familier som utvandret til Tahiti flytter hjem igjen, flere tatoverer seg slik tradisjonen opprinnelig var, og på skolen lærer barna å padle utriggerkanoer og spikke tikier.

En tur til de avsidesliggende Marquesasøyene er en drømmereise for livet, mye på grunn av spennende og varme menneskemøter. Foto: Mari Bareksten

– Jeg var 13 år første gangen jeg lagde min første tiki, sier Jean Baptiste (33) stolt. Han står utenfor et av museene på Ua Huka, en øy som er spesielt kjent for treskjæringer. 

– Hver tiki fylles med mye «mana», sier han. 

En viktig del av den marquesiske kulturen er troen på «mana», som er både menneskets sjel og spirituelle kraft.

I begynnelsen laget man tikiskulpturer av den dødes benrester, og tanken var at sjelen levde videre i statuen. I dag lages det tikier i både stein, tre og dyrebein.

Øya Fatu Hiva er kjent for tapakunst (dekorerte lerret laget av barken på banyantreet). Foto: Mari Bareksten

Tikien symboliserer også Ti´i, som ifølge legenden var halvt menneske og halvt gudommelig. Tikien har ulikt utseende på de ulike polynesiske øyene, men de på Marquesas karakteriseres av et veldig stort hode, siden menneskets spirituelle kraft menes å ligge akkurat der.

Tikien som står nede på stranden på Nuku Hiva våker over innbyggerne. Foto: Mari Bareksten

Når stammene kriget mot hverandre i fortiden prøvde marqueserne å drepe uten å skade hodet til fienden, slik at sjelen eller «manaen» kunne leve videre.

Og kanskje er det denne urkraften som Rasta og danserne føler hver gang de går på scenen. 

En ting er i hvert fall sikkert. Nå som kulturen er reddet, vil marqueserne aldri slutte å danse.

LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ MAGASINET REISELYST HER!
TILBAKE TIL HOVEDSIDEN