Kia ora, hilser Charles Royale (55) og lener nesen sin mot min.
Den tradisjonelle velkomsten «hongi» er en intim affære.
– Nesene våre skal presses mot hverandre to ganger. Vi skal utveksle livets pust, sier Charles med et stort smil om munnen.
Her er det bare å glemme alt som heter intimsoner og sørge for å ha frisk ånde.
Charles er en av landets fremste māorikokker og har gitt ut flere kokebøker om sitt urfolks mattradisjoner, med oppskrifter basert på råvarer han sanker fra skogen.
Han ramser opp ingredienser som bushasparges, bushpepper, pikopiko og grønne kawakawa-blader – naturlige produkter som har fått en stadig større plass også i landets kulinariske verden for øvrig.
– I dag sanker og selger jeg til både mikrobryggerier, stjernerestauranter og te-produsenter. Etterspørselen øker, sier han.
Men før vi går inn i den grønne og frodige urskogen utenfor maori-byen Rotorua må Charles synge.
– Dette er for å vise skogen respekt, sier han.
– Te korekore, Ka Awatea, Tihei Mauri Ora!
LES OGSÅ: SANNHETEN OM SAPA
Urfolkets renessanse
New Zealands urfolk kom i tradisjonelle kanoer kalt «waka» fra Stillehavsøyene for rundt 1000 år siden. I dag står de for en syvendedel av nasjonens befolkning, men helt siden europeerne oppdaget landet på 1600-tallet har den tradisjonsrike kulturen møtt store utfordringer.
Det er ikke mer enn 40 år siden māoribarna ble nektet å snakke sitt eget språk i skolen. Etter press fra flere hold ble māori innført som offisielt språk i 1987, og myndighetene satte i gang flere tiltak for å redde språket fra å dø ut.
I de seneste årene har også tradisjonene deres blitt bedre ivaretatt, både av māoriene selv men også fra statlig hold. Landets nye statsminister, Jacinda Ardern, har et sterkt forhold til urfolksamfunnet. Det er mer fokus på urfolkets tradisjoner i skolen, stedsnavn har fått tilbake māorinavn, og flere og flere māorier sitter i parlamentet. I māorikulturens senter Rotorua, er den økende turismen med på å bevare og fremme deres tradisjoner.
I skogens indre
At Rotorua på Nordøya i New Zealand er māorikulturens hjerte, er ikke helt tilfeldig. Dette var et av de første stedene māoriene bosatte seg etter å ha kommet i land ved Maketū. I dag er en tredjedel av byens innbyggere māori.
– Å vite hvilke planter som er spiselige er noe jeg lærte i barndommen. Men jeg var heldig. I mange år var dette kunnskap som holdt på å gå tapt, siden den ikke ble videreført fra generasjon til generasjon, sier den engasjerte kokken, for anledningen ikledd en t-skjorte med påskriften «kai».
Det betyr mat på māori. Og mat er trendy: I dag vil flere og flere lære mer om matsanking. Vinnerne av Masterchef New Zealand i 2014 var to unge māorikvinner. De lagde māoriinspirert mat, og gourmetrestauranter som The Grove og Cocoro i Auckland har siden begynt å bruke skogens ingredienser i rettene sine.
– Er dere sultne, spør Charles og holder frem en spiselig pikopiko-bregne.
– Denne skal vi bruke til muslingene, som tilbehør til ørreten og pynt på brødet kona mi holder på å bake. Bregnen er også veldig sunn og har mye vitamin E i seg, sier han og leder vei gjennom tykk skog til lunsjstedet vårt.
Inntil stammen av et stort pukatea-tre har Charles satt opp et provisorisk kjøkken. Råvarene han har sanket ligger i en tradisjonell kurv festet til beltet.
Grønn lunsj
– Den mest kjente måten māoriene tilbereder mat på er i en kokegrop, kalt hāngī. Men māorimat kan være så mye mer enn det, sier Charles og begynner å steke ørreten som kameraten har fisket i en innsjø like ved.
Kona har for lengst vært innom med det nybakte brødet og til forrett får vi blåskjell pyntet med selvplukket pikopiko. Desserten er en crème brûlée med kawakawa-blader på toppen.
Vi forteller at vi skal besøke en av Rotoruas māorilandsbyer senere og at middagen da skal tilberedes i en tradisjonell hāngī.
– Māoriturismen i Rotorua bidrar til at turister lærer om kulturen vår, og det øker kunnskapen om de gamle tradisjonene til de ansatte. Men det er ingen hemmelighet at «vi» kaller dem for «plastikkmāorier», ler Charles og kommer med et tips.
– Å besøke en māorilandsby gir en fin innføring. Men glem heller ikke de andre opplevelsene, som å bli med på matsanking, besøke vakre fossefall og bade i varme kilder. Det var på sånne steder vi pleide å hele våre sår etter vi hadde kriget, sier han og legger til at det ligger en bitteliten varm kilde som drives av en māorifamilie kun ti minutter unna.
Den må vi teste!
LES OGSÅ: OMO SAPIENS
Spa i skogen
Det ryker fra det varme vannet som omkranses av tett grønn skog.
Waitangi Soda Springs er en av områdets mange varme kilder. Det er her Charles selv pleier å bade og māorikvinnen Mar (50) tar oss godt i mot.
– Vil dere ta et «ngāwhā», spør hun og forteller at det betyr å bade i varme kilder på māori.
– Det er over 25 mineraler i vannet, så det er veldig bra for huden deres, sier hun og viser hvor vi kan skifte.
Māoriene har en lang tradisjon for naturlige velværepraksiser og Rotoruas varme kilder har blitt brukt til både helbredelse, matlaging og tilbedelse.
Vannet føles helende på huden og de små boblene som kommer opp av vannet kiler på kroppen. Det blir varmere og varmere jo nærmere man kommer kildens utspring. Dette er naturens eget boblebad, og det er visstnok guden Ruaumoko som bestemmer temperaturen. Ruaumoko er nemlig guden for jordskjelv, vulkaner og varme kilder, og māoriene trodde han var den ufødte sønnen til moder jord Papatūānuku og himmelguden Ranginui.
Hells Gate er en annen kilde, som også drives av māorier. Her kan du ta et ordentlig gjørmebad og få en tradisjonell mirimiri-massasje. Denne tar utgangspunkt i Ngati Rangiteaorere-stammens velværetradisjoner, og er en behandling som fokuserer både på det fysiske, «te tinana», og det spirituelle, «te wairua».
Hakadans og hangimat
De fleste turistene som besøker Rotorua i dag pleier også å bli med på en helaften i en av de mange māorilandsbyene tilrettelagt for turister.
Tamaki Māori Village ligger ute i skogen en kort kjøretur fra Rotorua. Landsbyen ble startet av māoribrødrene Mike og Doug Tamaki i 1989. Målet var å få turistene ut av hotellene og inn i skogen for å lære mer om māorienes kultur. Og selv om flere av ansiktstatoveringene på de som jobber der er malt på og māorier flest ikke går kledd i skinnfeller eller fjærkapper, er det en fin introduksjon i tradisjoner og ritualer.
Kvelden starter med en tradisjonell velkomstseremoni, «pōwhiri», og fortsetter med at mannfolka lærer krigsdansen haka. Dansen brukes også av New Zealands rugbylandslag før hver eneste kamp. Vi får også intensivkurs i hvordan man på best mulig måte sperrer opp øynene og strekker tunga ut for å skremme potensielle fiender.
Maorimagi
– Māorilandsbyene i Rotorua er med på å ta vare på kulturen vår på flere måter. I tillegg til at vi lærer folk fra hele verden om tradisjonene våre, gir Tamaki-familien 150 māorier i området jobb. Alle tar et dypdykk i gamle tradisjoner og kan bringe kunnskapen de lærer videre til sine barn, sier Tu Tewharamaire (22).
Den kraftige karen har en stor pels rundt skuldrene, ekte māoritatoveringer på armene og falske tatoveringer i ansiktet.
Ansiktstatoveringer er fortsatt en vanlig praksis hos māoriene, siden hodet anses å være den mest hellige delen av kroppen, men mange i dag velger også å holde ansiktet bart.
Tradisjonelle māoritatoveringer kalles «moko» og blir sett på som hellige kunstverk. Alle stammemønstrene har en betydning. De sier noe om bærerens slektshistorie og sosiale status.
Men det er ikke bare māoriene som har en «moko» i denne landsbyen. Nederlandske Fieka Gieden (30) har også en på armen.
– Jeg har alltid drømt om å reise til New Zealand. Helt siden jeg var liten har jeg vært opptatt av māorienes kultur. Det er veldig gøy å være her i kulturens hjerte, sier hun og titter ned på armen sin.
– Tatoveringen forteller livshistorien min. Og en liten del av meg tror at jeg har vært māori i et tidligere liv, ler hun.
Hvis ikke, har hun i det minste kommet nærmere māoriene i noen dager – og kanskje også hennes minner fra Rotorua vil foreviges i blekk.