Høstlige Hedmarksvidda

Det er den tiden igjen, når lyngen bader i purpurfarger og bladene ­brenner på trærne. Tiden da lufta går fra å være kvalmende tett til å smake som Crispo i munnen. Når fuglene samles og drar på sydenferie. Og vi fastboende står stakkarslige igjen og ser tafatte mot korte dager og lange netter. 

Men dette er tiden vi må bruke godt, komme oss ut i naturen, sanke sol­timer og gode minner vi kan sutte på som sukkertøy når mørketida kommer. Så vårt mål for helgen er rett og slett bare å finne en helt ny, ukjent og nær turopplevelse som vil by på vakre utsyn og rolig bålkos, uten å være for ­slitsom, men samtidig få opp pulsen et lite hakk. 

Valget ender på Hedmarksvidda. 

Historiske spor

Under to timers kjøring nord for Oslo ­venter et av Norges beste og kanskje mest ukjente fotturparadis. Hedmarksvidda er et enormt platå med gammelskog, myrer og små heier som strekker seg fra Løten i sør til Sjusjøen i nord. Over hele dette platået går pilegrimsruta Rondanestien, en nesten 450 kilometer lang sti fra Oslo til Hjerkinn. 

Hedmarksvidda er et enormt platå med gammelskog, myrer og små heier som strekker seg fra Løten i sør til Sjusjøen i nord

Turen starter for vår del på parkeringen nord for Savalsætra, hvor vi skal gå en rundtur som følger Rondandestien nordover til Savalsæterhøgda og etter en halv mil svinger mot klokka og tilbake til parkeringen. 

En sommer skal jeg gå hele veien videre, over hele Hedmarksvidda og helt opp til Hjerkinn. Men ikke i dag – nå skal vi bare få en liten smakebit av et vakkert og historisk område. 

Bonusen ved å gå denne ruta er at det hele veien opp og forbi Savalsæterhøgda er satt opp informasjonsplakater som forteller om historisk tømmertrekking på gamle bruer, seterdrift, geologiske opprinnelse, myrer, gammelskog, ungskog og blåbærskog. 

FLERE TURTIPS: PREIKESTOLEN

Ut på tur

Tidligere hadde gårdene ved Mjøsa sine setre her opp på vidda, og det er fra en av disse vi starter turen, på en bred, fin setervei. De eldste setrene i Løtenfjellet stammer visstnok helt tilbake til vikingtida, det vil si 1100-tallet. Savalsætra er av nyere opprinnelse, og i dag en ubetjent DNT-hytte. Men straks er vi inne i villere område og vandrer langs en liten, opptråkket sti gjennom høyreist furuskog. 

Bakken er dekket av fargesprakende blåbærlyng, irrgrønn fjærmose og klassisk furumose – du vet, den som ser ut som greina på en furu. Underlaget er så mykt at det fjærer når vi går, og det føles nesten som vi spretter bortover stien. Så blir vi nok også godt hjulpet av at det knapt er stigning, dette er flat vidde og det høyeste punktet på turen er mindre enn 50 høydemetre over startpunktet. 

Bakken er dekket av fargesprakende blåbærlyng, irrgrønn fjærmose og klassisk furumose

Dette er ikke en tur man går for å bli supersprek. Her vandrer man for å kose seg i naturen, og nyte skogens ro. For trass i at ruten er godt merket, den er til og med beskrevet i både turboken «90 turer i Stange, Løten, Hamar og Ringsaker» og på ut.no, så møter vi knapt folk. Det er deilig avsides og herlig ensomt. 

MER SOM DETTE: LOFOTENS KREMTOPPER

Hestetransport og kavlebruer

Da vi finner en nydelig leirplass under en time fra start, blir fristelsen for stor. Dette blir første stopp. Plassen ligger på en bitteliten forhøyning, med ferdig oppsatt bålplass og stokker til benker. Bikkja velter seg ned i lyngen og tar en pustepause mens vi drikker kaffe og lager lunsj på primus. Noen har til og med klart å snike både Kvikk Lunsj og appelsin ned i sekken. Friluftslivets små gleder; raste, ikke haste. 

Herfra skal vi inn i et myrlendt terreng. Men godt hjulpet av tørrvær og gamle kavlebruer, er det mulig å holde seg tørrskodd også her. Kavlebruer er rester etter gamle ferdselsårer og tiden da det var utvinning av skog og ­hester trakk tømmer ned i bygda. ­«Bruene» er tynne stokker lagt på tvers av stien, som gjorde det lettere for hesten å trekke tunge laster gjennom myra. ­Kavlebruer ble også brukt på vanlige veier, og de vi går på her er visstnok blant de best bevarte i hele Løtenfjellet. 

Friluftslivets små gleder; raste, ikke haste

Opp i høyden

Etter en ny time ­nærmer vi oss Savalsæterhøgda. På toppen av høgda troner en brunoransje gamme som av uvisse grunner har fått navnet Steinarsbu. For en gang skyld ingen forklaring. Men Steinarsbu har en utmerket beliggenhet på toppen av en kolle – her på Hedmarksvidda må alt med mer enn 10 meter høydeforskjell kunne kalles en kolle. 

Bua er omkranset av kortvokste, ­snodige furutrær, med bare et par meter høy stamme som gjerne deler seg i to eller tre forgreininger som kronen på en hjort. Jeg klyver opp en stamme, slenger beina på en grein, lener meg tilbake og nyter solen som akkurat synker ned under horisonten. Blink! 

Turen videre opp til punktet der vi skal snu og vende sørover igjen går i nydelige farger der himmelen matcher det høstlige underlaget. Oransje bakke, lilla himmel. En halv dags tur, en hel helg med minner. 

Neste gang skal vi fortsette videre nordover og helt opp til Sjusjøen.

FÅ REISEINSPIRASJON RETT I POSTKASSA VED Å ABONNERE PÅ MAGASINET REISELYST HER!

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN