Sekken er lettere enn normalt. Når pannekaker, soveposen til treåringen, varmeflasker og bamser er ute, er det ikke så mye igjen. Jeg skal gå langt og jeg skal gå alene. Bare bikkja og meg.

Langt fra folk

Fire dager har jeg, og Nordmarka ligger for føttene mine. Fire dager der jeg skal være så langt fra folk som jeg klarer. Teltplassen er ikke så viktig. Jeg trenger verken vakre områder eller storslått utsikt så lenge det er vann innenfor tålelig rekkevidde. 

Det samme gjelder veien. Den kan være brokete og helst gå utenfor stien. Det er uansett bare meg og hunden; blir vi gående i ugjennomtrengelig terreng så er det kun oss det går ut over. Jeg noterer meg barnevennlige teltplasser i overkommelig avstand til parkeringen, sånn til en annen gang. Så forsvinner jeg innover.

LES OGSÅ: HOLD KJEFT STEDET

Alene og uforstyrret

Det er noe med den følelsen av å vandre alene og uforstyrret i landskapet som jeg elsker. Noe med friheten, tanken på å ha alt jeg trenger på ryggen og at jeg i prinsippet kan gå hvor jeg vil. Jeg er ikke avhengig av å rekke frem til et sted, jeg kan sove her eller 15 km sørover. Det er opp til meg og været. 

Mange aleneturer starter med resterende stress som skal renne ut av årene før jeg får landet i skogen. Det kan ta en dag eller to.

Det er kanskje stillheten, mangelen på distraksjon, det at jeg i timevis blir konfrontert med mitt indre uten mulighet til å snakke med andre, skrive mail, jobbe, lage middag. Det er bare meg, meg selv og de følelsene jeg har på innsiden. 

«Nordmarka er som en svamp som absorberer stress, bearbeider det og leverer det tilbake i finsorterte, forståelige følelser»

Johanne Refseth

Bildet av den ensomme vandrer under stjernehimmelen er idyllisk, men fakta er at du ikke kan rømme fra deg selv når du sitter alene i natta. Det går ikke. Du er der. Det er der. Du kan enten se det i øynene eller pakke sekken og reise hjem til skjermene og tidspresset. 

Roen i marka

Trøsten er at det er noe med de vakre omgivelsene, vinden, roen, bålet. Noe som gjør at det indre grumset passerer litt enklere. Følelser kommer opp og blir mer forståelige, historien min sorterer seg selv.

Mens timene passerer foran bålet blir uro og tanker til konkrete følelser og minner som stabler seg på plass i mitt eget sinn. Nordmarka er som en svamp som absorberer stress, bearbeider det og leverer det tilbake i finsorterte, forståelige følelser. 

LES OGSÅ: STRESS NED MED SKOGSBADING

Og sakte, men sikkert renner uroen ut av årene og stillheten tar over. Flytter inn i meg. Jeg ser klarere, hører bedre og er mer. Kilometerne passerer under føttene mine. En ny natt, et nytt sted. Det fine med aleneturen er at den ikke er stedbunden. Det er ikke en rute, et landskap eller et bestemt mål. Aleneturen handler om å tilbringe tid med deg selv. Alene, men ikke alene. For det føles på underlig vis ikke ensomt der ute i evigheten. Mellom fjellene, i skogen, under åsene.  

Den viktigste turen

Som om jeg aldri egentlig er alene og aldri har vært det. Når jeg ikke kan prate meg vekk fra det, så blir jeg en del av noe større. Noe jeg kanskje alltid er en del av, men som jeg ikke merker. 

Kanskje gikk jeg i Finnemarka, kanskje i Nordmarka, kanskje gikk jeg i Jotunheimen. Det har lite å si. Der jeg var, var i ensomheten og stillheten. Den vakre, vakre ensomheten. Jeg gikk dit jeg følte at livet falt på plass, at hodet renset seg og at jeg er en roligere utgave av meg selv. Det er min alenetur, det er min viktigste tur.

LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ MAGASINET REISELYST HER!

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN