Oslofjordens matskatter

– Bringebær hater å bli våt på føttene. Så dette er et perfekt sted for å gro bringebær: Det er ikke for kaldt om vinteren eller for varmt om sommeren. Jordsmonnet er sandete og steinete og her er ikke noe leire, forteller bringebærbøndene Åse-Marit Thorbjørnsrud og Roy Andersen.

Duoen skuer utover en skråning med bringebærbusker på rekke og rad, bare noen kilometer i luftlinje fra Oslofjorden. Siden 2009 har de høstet bringebær og siden produsert bringebærvin fra en rødmalt gård utenfor Drøbak. 

BLI ABONNENT PÅ VAGABOND REISELYST DU OGSÅ!

Edle dråper

Opprinnelig hadde de begge jobber i Oslo. Men det var langt å pendle. Begge var vokst opp med store hager, og om de skulle dyrke måtte det bli noe annet enn jordbær som man kan plukke over alt. Valget falt på bringebær. I 2009 ble de første bringebærbuskene plantet. Store, søte, solmodne bringebær ble solgt som selvplukk i kurv, annensorteringen kjørte de til Askim frukt og bærpresse for å presse til saft. Men de ble lei av kjøringen, og begynte i 2016 heller å bruke annensorteringen til å produsere vin. Alt foregår manuelt, hvor en og en flaske fylles, og korkes, og får etikett. 

Nå lager de vin, isvin, dessertvin og musserende vin, har vinsmakinger i bringebæråkeren, produserer og lagrer vin i den gamle grisebingen, og selger mer enn 7000 flasker med bringebærvin rett fra gården. Fire av vinene får du til og med kjøpt på Vinmonopolets bestillingsutvalg, og dessertvinen ble kåret til årets fruktvin i 2019.  Og det skal sies: Vinene er mye bedre enn man skulle tro, langt unna de klissete og søtladne fruktvin/likørene jeg har smakt andre steder. Flere av dem serveres også på noen av Oslos bedre restauranter, som Vaaghals, Hot Shop og Radagast. Den boblende bringebærvinen er rett og slett så god at den fint kan drikkes alene, godt avkjølt, på terrassen en solfylt sommerkveld. Vi tar med et par flasker fra gårdsutsalget og haster av gårde til neste stopp. 

Selvplukk av mais

Da Ole Martin Tomter tok over Haneborg Gård i 1992, var det bare poteter, kålrot og korn på åkrene rundt familiegården han hadde vokst opp på. 

– Man klarte seg med det på 1980-tallet. Men verden endrer seg jo. Så jeg begynte med mais i 1995, og det var starten på en nysgjerrighet til å få kontakt med kundene. Så vi slutta med poteter. Kundene spurte om bønner, så da måtte vi prøve det – nå plukkes det snart åtte tonn med bønner her, forteller den omgjengelige bonden. 

I dag har Haneborg Gård / Tomter Mais hele 85 mål kun med mais og 50-60 forskjellige sorter grønnsaker i løpet av en sesong på over 600 mål. De har også et drivhus med urter og agurk, paprika, chili og forskjellige krydder. Og mesteparten, faktisk 90 prosent av det de dyrker, selges som selvplukk. Så her er det kunder inn og ut av døra, nær sagt til alle døgnets tider.  

– Vi selger ikke bare grønnsaker, vi selger en opplevelse. Mange kommer hit for å vise ungene hvor maten kommer fra. Og så smaker det jo mye bedre med selvplukket, mener selvplukk-bonden Ole Martin Tomter. 

Vi er på besøk mot slutten av sesongen, men maisen står gul og solmoden i åkrene, og høstblomstene farger et helt jorde i lilla, oransje, gult og burgunder. På en kort time har vi fylt veskene med det de kan bære, og hadde vi hatt tid kunne vi fyrt på grillen som står tilgjengelig for alle kunder. Men vi skal trakteres med en kongelig lunsj på Oscarsborg festning, så her gjelder det å komme sulten til bords. 

Kongelig lunsj

Oscarsborg er mest kjent som festningen hvorfra det tyske krigsskipet Blücher ble senket 9. april 1940, noe som midlertidig forsinket den tyske fremrykningen og ga kongefamilien, Regjeringen og store deler av Stortinget tid til å komme seg i sikkerhet. I nyere tid er festningen gjort om til museum, og deler har blitt hotell og restaurant. 

– Oscarsborg er det eneste stedet hvor alle våre konger har spist. Vi har lyst til å fortelle om den unike historien. Så i samarbeid med Stiftelsen Norsk Gastronomi og Kulinarisk Akademi har vi fått laget tre spesielle «festningsmenyer», forteller Erika Damperud-Wright fra Festningshotellene. 

Menyene er basert på lokale råvarer, og har festningenes og forsvarets mattradisjoner som historisk bakgrunn. De har blant annet sett på festmenyer fra 1900-tallet og frem til i dag. Her er også elementer fra middager for kongelige, og fra soldatenes forpleining ute i felt. Menyene har fått passende navn som Offiserens meny, Artilleriets festmeny og Innafor kanonens rekkevidde. 

EN REISE I JÆRENS MATSKATTER

Sosiale geiter på Håøya

Da kan det virke langt til neste stopp, som inkluderer en haug med kasjmirgeiter og enkle forhold uten strøm på en øy i Oslofjorden. Men i realiteten er Håøya – og Håøya Naturverksted – bare en kort båttur unna. Her ute midt i Oslofjorden har Helge Haugen produsert en av landets beste chevre – ost basert på geitemelk – og blåmuggost, helt uten strøm, og med en flokk lokale geiter som råvareleverandører. 

– Håøya er en øy uten strøm. Så vi har solceller, og et gassbluss for nødstilfeller. Å starte produksjon av chevre på en øy uten strøm var jo galskap egentlig, reflekterer gründeren mens han danderer nystekte kanelboller i en kurv.

Han setter frem fjøler med egg, smør to typer geitekjøtt, syltetøy og hans egenproduserte oster samt honning sanket på øya og rosinbrød bakt av kona. Råvareleverandørene har fulgt oss siden vi steg av båten på andre siden av øya; de er nysgjerrige og spretne og kommer gjerne helt bortpå kameraet. 

– Geiter er veldig sosiale, sier Haugen og ler. 

Et besøk på Håøya er mer enn et måltid; her lærer man om naturen, mat og hvor smaker kommer fra. 

LES MER OM KULINARISKE REISER HER!

Siderbonden 

Også vestsiden av Oslofjorden har spiselige blomster og lokallaget fruktvin, og vårt siste stopp blir på Eplegården i Sætre, omtrent vis a vis Drøbak på andre siden av fjorden. Mange forbinder sider med blomstringen i Hardanger, og sant nok ligger mange av landets beste siderprodusenter i vest – men det lages god sider her på Østlandet også. 

Eplebonde og vinmaker Tor Erling Gransæther mener forholdene for epleproduksjon er optimale akkurat her i skråningen mot Oslofjorden. 

– Du vet, under istiden, så starta iskanten akkurat her, og den fortsatte helt til Nordpolen – bare Jotunheimen stakk opp av isen. Så vi står faktisk på 17 meter med sand som er dytta hit av breen – det er derfor alle gårdene i nabolaget har navn med sand, sier han og ler. 

– Og hvorfor forteller jeg det? Jo, fordi epler trenger sand og stein for å gro. Dessuten er det faktisk 1 til 1,5 grader varmere her oppe enn nede ved fjorden, og eplene her blomster to uker tidligere, forteller han. Sånt blir det gode epler av. Og eplene, de blir eplejuicer til frokost, eplejuicer til dessert, eplejuicer du kan drikke istedenfor vin. Og så sider, da, som strengt tatt er eplejuice med alkohol. God er den også.

Og får bare så vidt plass i den etter hvert fulle vesken vår, ved siden av bringebærbobler, selvplukket mais og en høstlig blomsterbukett. Smaken av Oslofjorden, i en liten veske.  

Denne artikkelen har stått på trykk i en tidligere utgave av Vagabond Reiselyst.

TIL HOVEDSIDEN