Roadtrip i «de syv søstre»

Bijoy legger respektfullt en «risha» rundt halsen min, Tripuras symbolske skjerf med

tradisjonelle mønstre i rødt, gult og svart.

Bijoys kone Mina gir meg en fargerik bukett med lokale blomster, og sønnen Bislang hilser varmt. Jeg har nettopp ankommet Tripura, en av de syv delstatene i nordøst India som kalles «de syv søstre».

Bijoy insisterer på å bære kofferten min og følger meg til nybilen, en hvit van av merket Suzuki.

– Mina trodde ikke du hadde rukket flyet og begynte å gråte. Vi har gledet oss til at du skulle komme, sier han.

Jeg traff Bijoy i Darjeeling for noen år siden og siden har vi holdt kontakten.

Vi kjører ut av den kaotiske hovedstaden Agartala i delstaten Tripura og er på tur til hans hjem i landsbyen Jampuijala.

Brede hovedveier av asfalt har blitt til smale landeveier av rød sand som snirkler seg gjennom et landskap preget av endeløse risåkre, klynger med palmetrær og bambus.

Jeg stikker hånden ut av vinduet og kanaliserer den svale brisen mot ansiktet.

Bilkjøring gir rom for tankene og nå minner de meg på hvorfor jeg er her.

Den spede start – Et møte i Tromsø

Jeg var på jobb som badevakt da den dramatiske hendelsen inntraff. En ung jente fra Nagaland hadde nettopp flyttet til Norge og var gjest i svømmehallen.

Hun kunne ikke svømme og hadde mistet kontrollen på den dype siden av bassenget. Da jeg stupte uti lå hun bevisstløs på fire meters dyp. Jenta ble reddet, men hadde vært alt for nær livets yttergrenser.

Hendelsen innledet et godt vennskap mellom oss, og til hennes familie. Det var imidlertid én person jeg ikke hadde møtt etter ulykken: Kaka, faren til denne jenta.

Kaka valgte å bli i Nagaland da resten av familien flyktet til Norge, og han bor fortsatt i Nagaland, i hovedstaden Kohima. Han hadde ønsket å treffe meg, et ønske som var gjensidig.

Bijoy hadde lovet å ta meg dit og samtidig gi meg en roadtrip på kjøpet.

Les også Franks vinnerreportasje fra Thailand i skrivekonkurransen HER

Den første søster – Landsbyliv i Tripura

– I Tripura er gjesten en gud, sier Bijoy og fyller opp glassene med «arak», lokalbrygget risvin.

– Hambai! Vi skåler på det lokale språket og tar en god slurk.

– Den som oppfant denne drikken forstår virkelig våre følelser, ler Bijoy. – Og ikke nok med det, den gjør det lettere å snakke engelsk.

Han passer på at glassene alltid er fulle og forteller at han har vært bekymret for at jeg skulle besøke han.

– Vi har ikke samme levestandard som dere i Norge. Her er husene laget av gjørme, vi har ikke varmt vann og doen er i jungelen. Jeg var redd for hva du skulle tenke om oss og om du klarte å tilpasse deg. Jeg hadde tenkt å booke oss inn på hotell, men kona mi insisterte på at du skulle få se hvordan vi lever.

Hun hadde selvfølgelig helt rett.

Majoriteten av tripurifolket er hinduer.

Deres tidligere tro gikk ut på at det guddommelige fantes i alt rundt dem og inni dem. I trærne, i steinene, i vannet.

Bijoy forteller at det opprinnelige livssynet langt på vei er forenelig med hinduismen og at veien var kort for å konvertere til denne religionen. Kristne misjonærer har imidlertid hatt stor innflytelse nordøst i India, også i Tripura.

– Jeg kjenner ikke gud i kirka, innrømmer jeg for Bijoy, – men jeg føler meg velsignet når jeg sitter her nå.

Bijoy sitter på gresset ved siden av meg og ser ut over risplantasjene. Han nipper i et plastglass med arak

og tenker på det jeg sa.

– Du har et poeng der, vi er virkelig i himmelen nå. Det er lenge siden jeg har vært så høyt på lykkeskalaen.

Skumringen har gitt kontrast til det knitrende bålet. Flammene fremstår som mer levende nå og glødene elementer glitrer i sin ferd mot tripurahimmelen.

Jeg finner frem et kart over «de syv søstre» og vi planlegger bilturen som skal ta oss til Nagaland gjennom de andre delstatene.

– Syv søstre på tre uker kommer til å bli utmattende. Er det greit om vi bare besøker fem av dem?

Bijoy ler og legger til at jeg må presisere i reportasjen at vi snakker om syv delstater i nordøst-India, og ikke damer. Han er tross alt en gift mann.

Vi blir enige om å se Assam fra bilvinduet, deretter stopp i Meghalaya, Manipur og til slutt Nagaland i håp om å få møte Kaka.

Den andre søster – Assam fra bilvinduet

Bijoy er skipper på skuta, den nyinnkjøpte vanen Maruti Suzuki Omni. Han øser av seg av lokalkunnskap.

Bijoy har vært raus og gitt meg tittelen «co-pilot», men egentlig gjør jeg ingenting annet enn å nyte transport og gode historier.

Mina og Baslang har rigget seg til i baksetet med pledd, puter og matpakke. Vi fester setebeltet. Det er ikke av frykt for å fyke ut frontruta, men for å hindre at vi slår hodet i taket.

Roadtripen er igang og milevis med ubarmhjertige veier venter foran oss.

Vi starter klokken 15 fra Agartala for å nå byen Shillong i delstaten Meghalaya neste morgen. Vi gjør ett stopp der store mengder bambus fraktes nedover elva.

Ellers kjører Bijoy et hardt regime for å nå frem i tide. Bijoy forsøker å hekte seg på kolonner med

trailere.

– Det er tryggest å kjøre i kolonner. Det har vært endel ran på disse veiene, opplyser han.

Vi er på vei nordover og når delstaten Assam i skumringen. Teplantasjer ligger i terrasser og er omringet av håndlagde bambusgjerder.

– Du får se Assam fra bilvinduet, forklarer Bijoy.

– Det er ikke et trygt sted å tilbringe vår dyrebare tid. Det har vært mye voldelige konflikter her. Som i Tripura er det konflikter mellom lokalbefolkningen og innvandrere fra Bangladesh.

Mer om India finner du HER

Den tredje søster – Meghalaya, Østens Skottland

Det er soloppgang da vi kjører sjarmøretappen inn mot Shillong. Vi har lagt bak oss mange timer på humpete veier i nattemørket.

Etter en helt nødvendig powernap i bilen er stemningen lettere nå. Landskapet er preget av kurvete åser bekledd av struttende furutrær.

Byen ligger 1496 m.o.h og blir populært kalt «Østens Skottland». Og byen har sannelig noe europeisk over seg.

Landskapet er da en ting, men det skal legges til at byen byen ble bygd av britene under kolonitiden for å være et feriested. Shillong er også kjent for gode skoler og de fleste her snakker flytende engelsk.

Vi får toast, hardkokte egg og svart te hos Bijoys tante som bor midt i byen. Jeg har behov for å trekke meg litt tilbake og Bijoys tante forteller om et spektakulært overnattingssted, Royal Heritage Tripura Castle.

Sommerpalasset til kongefamilien i Tripura er omgjort til hotell.

Palasset ligger i naturskjønne omgivelser på toppen av en ås. Jeg slikker mine sår et par timer og nyter fasiliteter som varm dusj, internett og peis foran senga.

Men vi har ikke tid å ligge på latsiden. Vi har beregnet tre dager i Shillong før turen går videre til Manipur.

Dagen i dag er satt av til sightseeing og første stopp er Shillong Peak. Vi tar oss inn på militært område før vi kommer til utsiktsposten.

Med hele byen fra fugleperspektiv peker Bijoy ut hvor vi har kommet fra og hvor vi skal dra videre.

Vi tar en kopp te, poffer et par mentolsigaretter og knipser noen bilder før vi legger turen til Wards Lake.

Det kryr av slike parker i nordøst-India og lokalbefolkningen kommer hit for piknik. I en konservativ kultur er parkene også et yndet sted for unge turtelduer å stikke seg bort og for å flørte i skjul.

Vi tar tidlig kveld. Jeg ligger i senga og blikket følger flammenes bevegelser i peisen. I morgen skal vi på dagstur til Cherrapunjee, det stedet på jord med høyest regnfall.

Vi starter grytidlig. Landskapet forandrer seg fra dype juv og fjellformasjoner til åpent månelandskap med små forblåste hus i lyseblå og rosa.

Fossefallet Nohkalikai er kanskje det mest kjente stoppestedet i området. Med sine 340 meter er Nohkalikai Indias høyeste fossefall.

Stedet er vakrere enn historien bak: Fossen har fått sitt navn etter legenden som sier at en dame ved navn Ka Likai skal ha tatt selvmord her etter at hun fikk vite at ektemannen hadde drept barnet hennes og servert henne kjøttet som middag etterpå.

Godt å vite før du drar til India 

Den fjerde søster – usikkerhet i Manipur

Vi hadde booket hotell i Imphal, hovedstaden i Manipur. Halvveis får Bijoy imidlertid en annen idé og ringer en gammel klassekamerat fra Tripura som har bosatt seg i Manipur.

Dermed blir det kost og losji ved det lille tettstedet Motbung isteden.

Veggene er knallgrønne og fylt med fargerike bilder av Jesus.

– Ikke gå ut alene!

Jeg er på tur bak huset for å tisse da husverten løper etter meg.

– Det er ikke trygt i området her, spesielt ikke nå som det nærmer seg Republikkdagen. Det er en yndet tid for lokale terroristgrupper som er mot den indiske staten, forteller han.

Hyppige militærkontroller stopper oss på turen til Imphal neste morgen. Vi besøker Khwairamband Bazar, markedet der 3000 «imas» (mødre) selger matvarer og håndverk.

På veien kjører vi innom en landsby der kvinnene er så frigjorte at de kan drikke øl offentlig, vi tar noen bilder på en sitrongul eng av sennepsblomster og ser den spektakulære innsjøen Loktak.

Likevel er dagens høydepunkt da jeg får gleden av å kjøpe Minas aller første dongeribukse. Hun beveger seg stolt rundt i butikken med røde sko til.

– Hvem er det? smiler Bijoy og peker på kona som ser ti år yngre ut.

Senere viste det seg at hun ikke kunne bruke buksa hjemme i Tripura, der jeans for kvinner er ansett som dristig.

Det er ingen god følelse i Manipur. Hvert skritt som tas vurderes i henhold til sikkerhet. Dessuten er jeg utålmodig og ønsker å reise videre til Nagaland for å møte Kaka.

Den femte søster – Nagaland

Det er tidlig om morgenen da vi våkner i Nagalands hovedstad, Kohima. Plutselig ringer telefonen. Det er Dieze, broren til jenta fra bassenget.

Han forteller at faren dessverre ikke kan treffe meg. Han har blitt syk og er sengeliggende. Jeg hadde gledet meg til dette møtet, men kan ikke annet enn å innfinne meg med situasjonen.

Dieze gir oss imidlertid skyss til Khonoma der vi skal tilbringe natta og oppleve livet i en tradisjonell landsby.

Det er en fin kjøretur gjennom storslått fjellandskap, solen skinner og temperaturen er behagelige 17 grader. På en stein halvveis til Khonoma er det hugget inn følgende:

«Nagas are not Indians; their territory is not a part of the Indian Union. We Shall uphold and defend this unique truth at all cost and always».

Khrisanisa Seyie, førstepresident av den føderale regjeringen av Nagaland.

Jeg begynner å få førstehåndskunnskap om det jeg tidligere bare hadde lest og blitt fortalt. Nagaland, som de andre statene i nordøst, er preget av politisk urettferdighet.

Det har vært kriger mot briter, burmesere og japanere.

Khonoma er kjent for å være den landsbyen som mot alle odds gav kolonistene fryktet motstand.

Krigerne her var ikke bare modige, men også kreative. Det går mange historier om hvordan de beskyttet landsbyen med kløkt. I dag er det forholdet til India som ikke er stabilt.

Mange hevder at Nagaland er okkupert og ranet for sine naturressurser.

Etter en times kjøring ankommer vi Khonoma, et av de stedene som tar pusten fra deg. Landsbyen ligger i en skråning. Smale veier og rustikke små hus klamrer seg fast.

Men det spektakulære med utsikten finner vi i enden av åsen der hele dalen er kultiverte risåkre som ligger nedover i terrasser. De ulike feltene danner et vakkert mønster sett ovenfra og jeg har aldri sett lignende skjønnhet.

I gjestehuset der vi skal overnatte møter vi Avibo som skal være kjentmann og guide de neste dagene. Han har en strikket genser, lilla fløyelsbukse, to brune dråpeformede øyne og et lurt smil. Det ser ut som om han bærer på tusen mystiske hemmeligheter.

Avibo tar Bijoy og meg med på en gåtur i landsbyen.

– Får jeg tak i sigaretter og alkohol her? spør Bijoy.

– Alkohol er forbudt her, men vi kan vel alltids se hva som dukker opp langs veien, svarer Avibo og tar på det lure smilet sitt.

Han viser oss sittesirkler der man sosialiserer, løser konflikter og der de eldre lærer de yngre. Han viser oss fortene der mennene forsvarer landsbyen mens kvinner og barn beskyttes bak tykke steinvegger.

Han viser oss huset til en gammel jeger med taket fullt av hodeskaller. Han viser oss «christ torn», busken som utgjorde Jesus`tornekrone.

Han forklarer at dersom noen har sex med en annens kone, kan man ydmyke personen så mye man vil. Man kan for eksempel be vedkommende barbere av seg alt håret og klore sår i ansiktet.

– Dette er ekstremt ydmykende i vår kultur.

Avibo viser oss ulike planter som vokser i landsbyen og forklarer hvordan de brukes som mat og medisin. Og hele tiden har vi et helt kobbel med nysgjerrige og lekende barn på slep.

Til slutt setter oss på murkanten ved et offentlig møtested og her blir vi sittende de neste tre timene. For plutselig kommer en eldre dame med litervis av nybrygget risvin, og ingen av oss er tunge å be på den sorten.

Meld deg på vår nye skrivekonkurranse HER og vinn reise du også!

Ved veis ende – Møte med Kaka

Vi har hatt en opplevelse helt utenom det vanlige i Nagaland. Vi pakker bilen, men idet vi legger kursen mot delstaten Manipur skjer det noe uventet.

Telefonen ringer. Det er Kaka. Han sier at det er viktig at vi møtes og inviterer meg til sitt hjem.

Jeg fylles av glede og spenning i magen. Hjemme hos Kaka blir jeg møtt med en hjertelig klem, og det i en kultur der klemming ikke er normalt.

– Takk for at du reddet livet til datteren min.

Jeg blir litt forlegen av slike store ord og vil liksom ikke ha noe ære for det som skjedde. Samtidig skjønner jeg hans behov for å uttrykke sin takknemlighet.

– Jorda består av cirka 70 prosent vann.

Kaka sitter foroverbøyd og snakker med kraft i stemmen.

– En av de viktigste oppgavene til en far er å lære barna sine å svømme. Men jeg mislyktes. Hvis jeg hadde mistet datteren min den dagen i bassenget fordi hun ikke kunne svømme….

Han blir blank på øynene.

– Ja, da hadde jeg aldri tilgitt meg selv. Tusen takk.

Vi får servert te og rundstykker med karrikylling. Kaka forteller litt om den politiske situasjonen i Nagaland og hvordan han bruker pennen som våpen i disse konfliktene.

– Det eneste vi sier til verden og til India er at Nagaland tilhører oss. Dette uttrykkes på vårt språk som ´Urra Uvie` som simpelthen betyr ´vårt land´. Siden Indias frigjøringsdag i 1947 har disse to ordene og politiske standpunktet vært årsaken til at 200 000 nagaer har måttet bøte med livet.

Vi begynner på en samtale som gjerne skulle fortsatt langt utover kvelden for min del, men vi må legge på hjul.

Før vi drar signerer Kaka to bøker til meg med teksten «thank you for saving my daughters life», vi gir hverandre en ny klem og jeg kommer aldri til å glemme det Kaka sa før jeg gikk ut døra:

– Frank, du er min sønn nå.

Tekst og foto: Frank Hansen

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN