Skitt fiske i Surin

– Hvor er Frank? Han ligger vel ikke og sover ennå?

Det er fisk, det som glimrer. Foto: Frank Hansen

Jeg våkner av stemmen til naboen Kong utenfor soverommet mitt. Han er en god venn og en av få som snakker litt engelsk i landsbyen.

Jeg finner mobilen. Klokka er bare seks om morgenen.

Jeg hører at huset er fullt av folk som kommer og går, prater og planlegger. Det er åpenbart at noe spesielt skal skje i dag. Nysgjerrigheten overvinner trøttheten, så jeg står opp. Kong står utenfor døra og hevder at jeg er en slappfisk som sover så lenge, enda det fortsatt er skumt.

– Hanen har jo ikke galt ennå, sier jeg.

– Slik er ikke hverdagslivet her, ler han.

– Vi legger oss tidlig og står opp tidlig. Vi er avhengig av dagslyset for å jobbe i åkeren. Når dagen er over, er vi slitne og lader batteriene til neste arbeidsdag som starter ved soloppgang.

Les også Franks reportasje fra roadtrip i India

Tempelkonflikt

Jeg er på besøk hos en lokal familie i en liten landsby som ligger i provinsen Surin nordøst Thailand.

Her gir begrepet «utenfor allfarvei» virkelig mening.

Fra det lille brune trehuset som jeg bor i er det bare en times kjøring til grenseovergangen Chong Jom i Kambodsja.

I nyhetsbildet er området kanskje mest kjent for den århundrelange thailandsk-kambodsjanske grensekonflikten om hindutemplet Prasat Preah Vihear.

Både Thailand og Kambodsja gjør krav på templet, noe som har ført til mange blodige kamper i dette området.

I Surin-provinsen driver de fleste med en eller annen form for jordbruk. Store deler av landets risproduksjon kommer herfra.

Når vannet er pumpet ut, er det bare å plukke opp godbitene. Men også farlige vesener kan gjemme seg i gjørma. Foto: Frank Hansen

Tradisjonelt og moderne

Landskapet er frodig, naturskjønt og flatt som en pannekake.

Innimellom en mangfoldig variasjon av fargen grønn eksploderer gult, rødt og rosa fra plantenes blomster.

Langs veien er en spredt bebyggelse. De fleste husene er bygget i tradisjonell stil og mørkebrunt treverk, mens enkelte store og moderne nybygde betonghus i knallfarger står i kontrast til denne gamle stilen.

Disse er et resultat av den voksende økonomien, som blant annet skyldes at mange unge landsbyjenter jobber på Thailands turiststeder.

Les også sølvvinnerreportasjen om roadtrip i Namibia HER

Ku til frokost

Kong gir tegn til en av de yngre gutta mens han sier noe på thai.

Ungdommen spinner av gårde på en blodtrimmet moped og kommer snart tilbake med to poser dinglende på styret.

Den ene er fylt med pils, mens den andre er fylt med isbiter.

Vi går ut på kjøkkenet. I landsbyhusene ligger dette gjerne på baksiden med umiddelbar tilgang til viltvoksende urter og grønnsaker.

På gulvet sitter fire av landsbyens menn i bar overkropp i en sirkel rundt dagens frokost.

En ku er partert i småbiter.

Kjøtt, magesekk, lever, tarmer og andre innvoller dyppes i en chilisaus iblandet dyrets magesyre. Kong forteller at dette ikke er hverdagskost.

– Dette er et måltid for menn før de skal yte skikkelig kroppsarbeid, sier han.

Rituale

I dag er det en slik dag, og jeg skal være med. Da jeg skal spørre hva arbeidet går ut på, legger Kong den grålige magesekken på trefjøla og hugger til med en nyslipt kjøttøks.

Han stikker biten på en gaffel og gir den til meg. Jeg er svært skeptisk, men jeg skjønner at jeg skal se på måltidet som noe mer enn inntak av næring.

Det er et spørsmål om gruppetilhørighet, om å være på utsiden eller innsiden. Det handler om respekt og tillit.

Ritualet er et uttrykk for noe større enn individet. Jeg er dessuten tilhenger av den erfaringsbaserte kunnskapen som nye opplevelser gir.
Jeg dypper derfor magesekken i chilisausen og svelger til thaienes store applaus. Innvielsen er fullbyrdet.

– Chog dee krap!

Vi skåler i øl med isbiter. Det klirrer i duggfriske glass.

Ute brytes stillheten av klukkende høner, forbikjørende traktorer og palmer som rasler med sitt grønne bladverk i den lune vinden.

En hund later seg i skyggen av en hengekøye. Men med en skikkelig testosteronfrokost innabords skal ikke vi late oss i skyggen. Vi skal fiske. Men på en noe ukonvensjonell måte.

Lokal metode

Bare hundre meter bak huset ligger fiskedammen.

Ingen har med seg fiskestenger eller andre redskaper.

Naboen kommer imidlertid rullende på en grom traktormotor.

Dammen vil fylles med vann igjen i regntiden. Egg og gjenlevende fisk vil sørge for ny fangst til neste år. Foto: Frank Hansen

Et dusin fugler, som holder til i et av de gamle trærne skremmes på flukt i det naboen drar i gang den brummende motoren. Jeg skjønner ingenting.

– Dette må du forklare, sier jeg og ser spørrende på Kong. Jeg begynner å bli utålmodig.

– Du skjønner, sier han og leter etter engelske ord, it’s something fishy going on!

Kong ler og er tydelig fornøyd med frasen.

– For oss er ikke fiske rekreasjon som sportsfiske i Europa. Dette er en måte å skaffe mat på. For å gjøre fisket mer effektivt, pumper vi vannet ut av dammen.

Deretter er det bare å plukke fiskene som ligger på bunnen. Like genialt som enkelt, forklarer Kong.

Han peker mot traktormotoren som ved hjelp av et rør pumper vann ut av dammen. Det er som å se et vannglass tømmes med sugerør.

Det blir gradvis mindre vann i dammen. Til slutt er det bare en brun seig gjørme igjen.

Ut i gjørma

En andefamilie er fortsatt i dammen og lurer sikkert på hvor vannet ble av. Noe av fisken spreller på overflaten, mens de fleste gjemmer seg i gjørma.

Sammen med de andre gutta i landsbyen går jeg ut i gjørmehullet. Den er lun og jeg tipper den holder omlag 37 grader.

Noen steder synker jeg til over knærne og det surkler godt der vi forflytter oss med langsomme steg. Flere ganger setter vi oss fast og må hjelpes opp.

Hjertet dunker raskere i brystet i slike situasjoner, men likevel er det kanskje verst å vite at slanger og fisker med giftpigger kan ligge gjemt i den mørke gjørma.

Først plukker vi fiskene som ligger på overflaten. Deretter stikker vi armene ned i gjørma for å finne de som har gjemt seg. Fiskene piler som raketter mellom bena på oss.

Det er hardt arbeid, men mye humor og godt lagarbeid gjør jobben til en fornøyelig aktivitet. Det kommer til et punkt der vi ikke finner mer fisk.

– Det er fortsatt mye gjemt i gjørma, forteller Kong.

En av naboene tar på seg en ryggsekk. Lange ledninger fra et bilbatteri stikker opp og er festet til to pinner som han holder i hendene.

Disse stikker han ned i gjørma for å gi fisken små støt slik at dem kommer til overflaten. Han ligner en av karakterene fra «Ghostbusters» med den hjemmelagete anretningen på ryggen.

Ny fisk neste år

Ulike fiskeslag legges i blå bøtter og bæres på land. Der tar damene over. De vasker, skraper bort skjellene og sorterer fangsten.

Det gjelder å forflytte seg med langsomme steg, så man ikke synker ned i gjørma. Foto: Frank Hansen

– Dammen vil fylles med vann igjen i regntiden, forklarer fiskeren. Egg og gjenlevende fisk vil sørge for ny fangst neste år.

– Da må du komme tilbake for å hjelpe til, smiler de.

Deler på fangsten

Det skumrer. Palmene som tidligere var grønne mot den blå himmelen er nå svarte mot en bakgrunn av røde og rosa sjatteringer.

Hønsene som kaklet forvirret på tunet for en lang arbeidsdag siden har tatt kveld, men symfonien fra gresshopper og andre insekter fra jungelen har tatt over i konsertaktig fremføring.

Vi kommer opp fra dammen med gjørme fra topp til tå. Bokstavelig talt. Det knitrer fra en rødglødende kullgrill. Vi sitter med bena i kryss på en bambusmatte.

Tar en røyk og nyter et velfortjent glass risvin, mens vi følger med på fisken som krøller seg på grillen.

Vi deler fisken på samme måte som vi delte arbeidet. Alle som hadde deltatt på dugnaden kan ta så mye fisk de ønsker.

Vi har gitt og vi har fått. Alle blir mette og regnskapet går i balanse uten at penger er involvert.

Ny skrivekonkurranse for 2015! – Bli med HER

Samhold og glede

Jeg legger meg bakover og ser opp på universets downlights. Jeg tenker at dagens fiskeopplevelse på mange måter oppsummerer livet i landsbyen.

Når fisken er på land tar damene over jobben, før alle involverte deler på fangsten. Foto: Frank Hansen

Man lever og overlever ved å gi og ta, hjelpe og bli hjulpet. Men man gjør det på en måte som gir glede til individet og styrke til samholdet.

Den gjensidige avhengigheten fungerer som et «lim» og binder alle enkeltindividene sammen til en gruppe. Oppfinnsomheten formes etter folks behov og de ressurser som er til rådighet.

Dermed ligger det alltid en overraskelse på lur. Selv for en fiskevant lofotværing.

Tekst og foto: Frank Hansen

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN