Når du besøker stedene der alle samles: femdagersmarkedet ved Inlesjøen, Yangons Shwedagon Paya, eller Shwesandaw Paya i Bagan rett før solnedgang, kan du lett få sjokk. Turistsvermene har inntatt Myanmar også. Derfor er det ekstra deilig å reise til det døsige landskapet noen få timers kjøring østover fra Yangon. Foto: Gjermund Glesnes

Når du besøker stedene der alle samles: femdagersmarkedet ved Inlesjøen, Yangons Shwedagon Paya, eller Shwesandaw Paya i Bagan rett før solnedgang, kan du lett få sjokk. Turistsvermene har inntatt Myanmar også. Derfor er det ekstra deilig å reise til det døsige landskapet noen få timers kjøring østover fra Yangon. Foto: Gjermund Glesnes

– Vi har en tur ut til øya. Vi drar herfra klokka 08.

Jeg har nettopp kommet med nattbussen til Mawlamyine og så vidt overtalt nattvakten til å låse meg inn på gjestehuset. Så forteller han meg altså at eneste guidede tur går klokka 08. Om fire og en halv time!

– Ok. Jeg blir med.

I delstaten Mon sørøst i Myanmar er turistguidene få, så det er best å utnytte de tilbudene som finnes. Dermed havner jeg på lokalferga til Bilu Kyun – trolløya – omtrent før jeg har satt foten i det som var britenes første hovedstad i kolonien Burma.

Sammen med meg om bord er et fransk ektepar. Ellers er passasjerene burmesere.

10 PÅ TOPP I MYANMAR

Tradisjonelt

Øytur i Sørøst-Asia i et område nesten uten turister høres idyllisk ut. Men det er ingen uberørt naturperle vi er på utflukt til. Det bor 200 000 mennesker på den tre mil lange øya, så her er det meste av jorda bebygd eller dyrket.

Her er det ingen tett og mystisk jungel. Ingen hvite paradisstrender. Likevel er det en slags idyll.

Veien under tuktuken har riktignok en slags asfalt; ellers ser det 21. århundre ut til å ha vært en drøm. Vi passerer oksekjerrer og hestevogner, hører hanegal og lett bris i palmekronene. Og vi har ikke kjørt lenge før vi ser en gutt stå barbeint og kaste garn etter fisken i bekken.

Husene er av oljet hardved eller flettet bambus, bygd på stylter for å gi plass til husdyr, redskaper og forråd under. De tilhører noen av øyas 64 landsbyer. Guiden U Khaing – samme mann som søvndrukkent skrev meg inn på gjestehuset i natt – peker dem ut for oss. Men skillet mellom dem er ikke lett å få orden på.

Når sola starter forberedelsene til leggetid bak Bilu Kyun, fylles elva av håpefulle fiskere i små båter. Foto: Gjermund Glesnes

Når sola starter forberedelsene til leggetid bak Bilu Kyun, fylles elva av håpefulle fiskere i små båter. Foto: Gjermund Glesnes

Mango- og duriantrærne, banantrærne og jackfrukten vokser frodig langt inn på tunene. Vi durer gjennom en grønn verden; skogen er landsby og landsbyene skog.

– Bilu Kyun er svært tradisjonell. Mye mer enn på fastlandet. Derfor tar jeg turistene med hit, sier U Khaing.

LURT Å VITE FØR DU DRAR TIL MYANMAR

Det lokale ni til fire

Oksekjerrer og hestevogner er et vanlig syn på veiene i Myanmar. Og kanskje særlig på trolløya Bilu Kyun. Foto: Gjermund Glesnes

Oksekjerrer og hestevogner er et vanlig syn på veiene i Myanmar. Og kanskje særlig på trolløya Bilu Kyun. Foto: Gjermund Glesnes

Han har nettopp gjort holdt for å la oss ta bilder. Vi ser okser på jordet, pagoden Zar Ni Tun som speiler seg i vannet, og på åsen bakenfor bryter den slanke kjegleformen til nok en pagode horisonten. Men fotorasten er kun en parentes.

Turen hans konsentrerer seg om dagliglivet til øyfolket, og aller helst om håndverkene. Skumpende baki tuktuken – veien ser ut som dalmatinerskinn; av og til med jordflekker i asfalten, andre ganger er forholdet omvendt – blir vårt vestlige trekløver skysset fra den ene sysselen rarere enn den andre.

Vi får se U Sein (62) koke jaggery av palmejuice mens kyllingene piler mellom beina hans. Vi ser gummitrær og besøker en strikkfabrikk der gummiduften ligger tett allerede utenfor bambusinnhegningen. Vi tas med til et tun der alle familiene har spesialisert seg på å dreie kulepenner av tre.

Hos Mee Nger (40) blir vi servert palmevin i en blikkopp. Det er heldigvis forholdsvis tidlig på runden, så vinen har fortsatt et snev av sødme. Jo lenger utover ettermiddagen du kommer, jo surere og sterkere blir den.

Mee Nger sitter og svarver hatter i virkelighetens hattemakergrenn. 500 familier lever av å lage hatter i landsbyen Nee Moth. Foto: Gjermund Glesnes

Mee Nger sitter og svarver hatter i virkelighetens hattemakergrenn. 500 familier lever av å lage hatter i landsbyen Nee Moth. Foto: Gjermund Glesnes

Selv lager hun bambushatter. Minst hundre av dem står radet opp i lageret under huset.

– Jeg ønsket en jobb jeg kunne gjøre hjemmefra, sier hun og røper at hun langt fra er den eneste hattemakeren i landsbyen Nee Moth.

– Vi er 500 familier som lever av det her, anslår hun. Til gjengjeld har visstnok ingen andre steder på øya tatt opp kampen.

Språk er makt

Skal det være en emaljert tekanne av kokosnøtt? Eller hva med en pipe – eller en kulepenn – dreid i tre? Foto: Gjermund Glesnes

Skal det være en emaljert tekanne av kokosnøtt? Eller hva med en pipe – eller en kulepenn – dreid i tre? Foto: Gjermund Glesnes

Turens største overraskelse står likevel U Mann Ngwe Wynn (66) for. Han karver ut Lenins ansikt i en vedstubb da vi kommer på besøk i verkstedet. Treskjæreren tar snart en pause i arbeidet og tar fatt på underholdningen.

– Jeg kan snakke fransk og tysk, påstår han og begynner å deklamere fra en svart notisbok:

– Bonjo.
– ?
– Bon sjo!
– Ah oui, bon jour, hilser Georges og Catherine fra Toulouse.
– Avidese.
– ?
– Au videse.
– Vi forstår ikke.
Han gransker håndskriften på siden igjen og gjentar.
– Au videse.
– Åja, du snakker tysk nå! Auf wiedersehn, svarer jeg.
– Arevo.
–?
– Au revoj.
– Ah! Au revoir, ler vi og vinker.

LES OGSÅ OM EKSOTISKE OMO-DALEN I ETIOPIA

Mawl og mening

Frem til 1852 var Mawlamyine hovedstaden i British Burma. Senere flyttet maktsentrumet til Yangon. Men gummiplantasjene sørget for fortsatt rikdom i byen langs elva Thanlwin – og briter nok at en av bydelene fikk tilnavnet Little England.

Når du har gått gjennom Saddanhulen, møter du dette: En bortgjemt innsjø der lokale menn tilbyr skyss på uthulede trestammer. Foto: Gjermund Glesnes

Når du har gått gjennom Saddanhulen, møter du dette: En bortgjemt innsjø der lokale menn tilbyr skyss på uthulede trestammer. Foto: Gjermund Glesnes

Det var her Rudyard Kipling ble inspirert til å skrive diktet «Mandalay». Og Mawlamyine var det eneste stedet forfatteren George Orwell følte seg forhatt da han tjente som politimann i kolonien på 1920-tallet. Byen er fortsatt Myanmars fjerde største. Men det merkes ikke. På aftenpromenaden deler jeg hovedgata med en geit. Resten av byen virker å ha utsatt det hele til i morgen.

Bare langs havna er det liv. Her går The Strand, en gate av britiske kolonibygg som en gang var nymalte. Og mellom The Strand og elva ligger bodene med grillspidd og nudler i wok. Stekeosen skinner i skjæret fra lysstoffrør, og alle matselgerne klarer å trylle frem duggende kalde flasker med Myanma-øl.

Fangsten er liten, men en skinnende fisk eller to ligger i garnet etter stort sett hvert kast. Foto: Gjermund Glesnes

Fangsten er liten, men en skinnende fisk eller to ligger i garnet etter stort sett hvert kast. Foto: Gjermund Glesnes

Det er et nydelig sted, og «alle» trekkes hit. Ingen kan klage på prisen. Du får en wokrett for en tier. Og samme sum kjøper deg en murerflaske Myanma. De røde og hvite plaststolene må være byens beste sted for å telle turister. Vi er flere enn jeg trodde. 20, kanskje 30. Bagans horder er det likevel ikke.

Ny turistmagnet

Myanmar var et av verdens verste skrekkregimer, der alle kunne være spioner og folk kunne bli fengslet for bare å ha snakket med en turist. Nå er den frykten forbi. Generalene i militærjuntaen har innført et liksomdemokrati og løslatt symbolet på landets demokratikamp, «The Lady» Aung San Suu Kyu.

Hun har svart med å oppheve oppfordringen til turistboikott som partiet NLD innførte i 1996.

Resultatet har ikke latt vente på seg. Utlendingene har strømmet til. Og spesielt de med ryggsekk og en Lonely Planet-bok i sidelomma. De fyller opp overnattingsstedene – noen steder bør du bestille mange uker i forveien – og flokker til de mest populære severdighetene.

Angkor Wat er det ikke, ennå. Men når du besøker stedene der alle samles: femdagersmarkedet ved Inlesjøen, Yangons Shwedagon Paya, eller Shwesandaw Paya i Bagan rett før solnedgang, kan du lett få sjokk. Turistsvermene har inntatt Myanmar også.

Derfor er det ekstra deilig å reise til det døsige landskapet noen få timers kjøring østover fra Yangon. Å skumpe rundt baki tuktuken som en av tre utlendinger på Bilu Kyun. Og å ankomme Hpa-An, delstatshovedstaden i Kayin, en halvannen times busstur nord for Mawlamyine.

De tre b-er

Den har et livat sentrum og et marked av ekte burmesisk klasse: fullt av grønnsaker, levende kyllinger, svartrøkt fisk og annet du neppe kommer til å handle.

Likevel er det ikke byen som lokker ryggsekkfolket til Hpa-An. Det er samlingen av eventyrlige pagoder og templer som er spredd rundt i det like eventyrlige landskapet.

Den forgylte klippesteinen på Mt. Kyaiktiyo balanserer faretruende på kanten av stupet. Med Buddha-håret i stupaen på toppen beskytter nok pilegrimene. Foto: Gjermund Glesnes

Den forgylte klippesteinen på Mt. Kyaiktiyo balanserer faretruende på kanten av stupet. Med Buddha-håret i stupaen på toppen beskytter nok pilegrimene. Foto: Gjermund Glesnes

Takket være de daglige rundturene til Soe Brothers Guesthouse er de lett tilgjengelige, uansett budsjett. En plass baki tuktuken som farter innom alle den rekker på en dag, koster 30 kroner. Denne dagen er vi hele 11 stykker, fordelt på to skranglekasser.

Det er en helt annen opplevelse enn U Khaings øytur. Mens den konsentrerte seg om menneskene, handler Soe-brødrenes rundtur om de tre b-er: Beliggenhet, buddhaer og bergknatter.

Sjåføren vår, Tun Win, snakker ikke engang engelsk. Han bare holder frem kartskissen vi har fått utdelt, og peker «Here, number one» når vi stopper.

SMIL OG SMERTE I SWAZILAND

Jordens indre

Det holder. Yathaypyan-grotten taler for seg selv. Den gaper om lag midtveis oppe i en stupbratt fjellside med fritt utsyn over omverden. Jeg tar av sandalene i bunnen av trappa og tasser opp trinnene, med statuer på bakken og makaker i greinene over meg.

Innenfor, i halvmørket, venter buddha på buddha og barføtte burmesere som tenner røkelse. Den bortgjemte helligdommen er en arv etter kong Manuaha, som måtte søke tilflukt i områdets huler etter å ha blitt beseiret på slagmarken for over 1300 år siden.

Der skulpturene ender, fortsetter eventyret. Forsiktig følger jeg ledningen med lyspærer, rundt en sving og opp en trapp, og kommer til slutt til nok en åpning og nok en vid utsikt, fra enda høyere over de grønne jordene og det gråbrune vannet.

Turister til tross, Kawgunhulen er først og fremst et hellig sted, komplett med munker i klosteret nedenfor. Foto: Gjermund Glesnes

Turister til tross, Kawgunhulen er først og fremst et hellig sted, komplett med munker i klosteret nedenfor. Foto: Gjermund Glesnes

Om Yathaypyan hadde vært turens eneste stopp, hadde jeg vært fornøyd. Men vi har bare så vidt startet.

Tun Win kjører videre, mil etter mil i et område du skulle tro var fantasert frem av en trollmann: Grønne rismarker som flyter stille ut mot evigheten, her og der – og helt plutselig – avbrutt av viltre fjellformasjoner som liksom eksploderer opp av bakken.

Speedometeret til tuktuken hans viser «0» samme hvor fort han kjører. Det kan være like greit. Som med tuktuker flest er farten uansett konstant: For høy til å være behagelig, for lav til å komme frem når vi ønsker.

Men frem kommer vi. Til Kawgunhulen med tusenvis av buddharelieffer, til klippeklosteret Kyauk-ka-lak som stiger som et tre opp fra en innsjø, til Lonebinihagen med sine 1121 sittende buddhaer på en eng, og til Saddanhulen. Den er Tun Wins favoritt.

It’s bjotifol, forklarer han.

Fjellets åpenbaring

Inngangen til grotten er mer av det samme. Buddhaer og gullrelieffer i veggene. Kurring fra duer. Duften av røkelse. Men så deler Tun Win ut lommelykter.

Mørket slutter seg tettere og tettere rundt oss idet vi beveger oss dypere i fjellet. Snart ser vi ingenting annet enn det som lyskjeglen treffer. Fremspring og steiner. Trappetrinn. Over hodet skimter jeg kupler en Brunelleschi verdig. Alt annet er svart.

Så hører jeg flaggermusene; de piper som et sykkelhjul høyt der oppe. En lommelykt finner dem, en svart masse som flyr rundt og rundt som en malstrøm under taket. Det er en ekte grotte. Utemmet. Vill. Null prosent Disneyland. Men nå er jeg lettet da jeg skimter lys der fremme.

Og for en verden som møter oss! Det er en åpenbaring. En utopi av vann og jungel, gjemt nede blant steile knatter på alle kanter. Og nede i vannkanten venter fiskerne med sine kanoer av uthulte trestammer, rede til å gi oss skyss. Sammen med førtidspensjonisten Wolfgang fra Stuttgart vagler jeg meg på plass i kanoen til Than Lwin Maung (48).

Tempelet i Kawgunhulen er dekket av buddhistisk kunst. Flottere sted for meditasjon skal du lete lenge etter. Foto: Gjermund Glesnes

Tempelet i Kawgunhulen er dekket av buddhistisk kunst. Flottere sted for meditasjon skal du lete lenge etter. Foto: Gjermund Glesnes

Han staker oss over vannspeilet og inn igjen i fjellet! Der går ferden gjennom en naturlig tunnel og ut på den andre siden. Det grønne skimmeret i krusningene gir et forvarsel allerede mens vi er i hulen; der ute er nok en lomme av rismarker og et like grønt klippemassiv.

Det er fuglesang og sirisser, og lette drypp hver gang Than Lwin Maung løfter staken opp av sjøen. Rundt oss svømmer ender, av og til hopper en fisk. På motsatt side henger av dammen en kvinne opp klesvasken. Det er en vidunderlig vannverden, og jeg tenker som Tun Win: «Bjotifol».

Gull og lykke

Siste stopp på min reise i Sørøst-Myanmar kan knappest kalles uoppdaget. Den forgylte klippesteinen på Mt. Kyaiktiyo – Golden Rock for enkelhets skyld – er blant Myanmars ikoner, en av de severdighetene du ser på restaurantvegger og postkort uansett om du faktisk drar dit eller ei.

Det gylne vidunderet balanserer på kanten av et stup 1100 meter over havet, og nesten like høyt over gummiplantasjene nedenfor. Heldigvis kjører lastebiler i skytteltrafikk opp hårnålssvingene, med lasteplanet fullt av pilegrimer og turister.

Kinpun, der bilene går fra, er like hektisk stemning som en jernbanestasjon. Mine bange anelser blir ikke akkurat mindre når jeg skriver meg inn i kontrollboden. Jeg er utlending nummer 909 denne dagen. Og politimannen anslår at til sammen 30 000 mennesker har trosset bakkene bare i dag. Så hellig er Buddha-håret som er murt inn i stupaen på toppen av steinen.

– Vi har kommet for å vise respekt til pagoden og meditere her, sier Minn Zaw. Han har tatt med seg familien og kjørt i fire timer fra Yangon for å komme hit. Og hvorfor ikke?

Fjellbrisen gjør det nesten svalt oppe på platået. Røkelsepinnene sender sine spiraler på skrå ut over avgrunnen. Og samme vind rugger lyd i hundrevis av bønnebjeller, og får gule flak til å flagre i lufta – papiret som blir igjen etter at folk har klebet enda mer løvtynn forgylling til den hellige steinen.

Også på Bilu Kyun finner du templer. Og statuer, nesten like talløse som buddhismens gjenfødelser. Foto: Gjermund Glesnes

Også på Bilu Kyun finner du templer. Og statuer, nesten like talløse som buddhismens gjenfødelser. Foto: Gjermund Glesnes

Minn Zaw har tenkt å kjøpe litt gull han også.

– Men jeg har ikke bestemt hvor mange ennå.

– Vil det hjelpe bønnene dine til å gå i oppfyllelse?

– Jeg håper det, svarer han med et bredt smil.

Senere, etter to runder rundt steinen og ytterligere noen fotobevis på minnekortet, treffer jeg ham igjen. Ti gullflak har han kjøpt, til 11 kroner per stykk.

– Kjøp noen du også, oppfordrer han. Men jeg betakker meg. Jeg får heller gjøre det neste gang jeg lokkes til Myanmars «hemmelige» hjørne.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN