Smil og smerte i Swaziland

Spørsmålene var mange og nysgjerrigheten stor da Karla (5) og Lindelwa (2) fikk besøk av to langtreisende. Foto: Kjersti Vangerund

De er minst like spente som oss. Fem timer har gått siden vi krysset Sør-Afrikas grenseovergang. Etter å ha passert hovedstaden Mbabane og landets mest folkefulle by, Manzini, begynner veiene å bli både smale, humpete og støvete.

Piggs Peak ligger nordvest i Swaziland, og selv om byen en gang var kjent som landets gullgruveby, er det i dag først og fremst jordbruk folk lever av.

Nå står familien der, totalt 16 forventningsfulle ansikter, på rekke og rad og beskuer vår ankomst.

– What is your name? How old are you? Is that you car?

Barnas beskjedenhet er visst bare et mistolket førsteinntrykk.

– How is Norway? Do you have snow? What is your name again?

Alle man alle hjelper til med å lempe bagasjen ut av bilen, før et par av de minste viser vei til en beskjeden betongbygning hvor vi skal tilbringe de neste nettene. Resten av kvelden er satt av til sosialt samvær rundt bålet. Spørsmålene er mange og latteren sitter løst. Så danser vi. Noe vi skal gjøre mye de kommende dagene.

EKSOTISKE OMO-DALEN – LES MER HER

Tradisjonelt

Over tre fjerdedeler av Swazilands 1,4 millioner innbyggere bor på landsbygda. Her arbeider de fleste i jordbrukssektoren og følger et tradisjonselt levesett. Store plantasjer produserer sukkerrør, mais, sitrusfrukter og bomull for eksport. Den fattige delen av befolkningen driver småbruk og produserer i hovedsak til eget forbruk. Det er anslått at rundt 70 prosent av landets befolkning lever under fattigdomsgrensen på én amerikansk dollar per dag, noe som gjør Swaziland til et av verdens fattigste land.

– Vi er en helt gjennomsnittlig familie. Vi har verken mer eller mindre enn de fleste andre, sier Stacey (24), som konsentrert er i gang med frokostforberedelsene.

Store deler av dagen ble tilbrakt på gårdsplassen, med lek, dans og fine samtaler.

Bålet er tent, klokken er halv seks og sola har ennå ikke helt rukket å stå opp.

– Jeg bruker cirka to timer på frokosten, og da liker jeg å begynne før det blir alt for varmt, fortsetter hun.

Vil studere

Den ene smårollingen etter den andre dukker opp på gårdsplassen. Barføtte og fortsatt i pyjamasen løper de rundt, med stor iver over den nye dagen de har våknet opp til. Det er lenge siden Stacey var blant de små. Hun er den førstefødte av Micheals ni barn og de siste årene har hun vært ansvarlig for husarbeid, barnepass og matlaging.

Etter fullført grunnskole, ønsket Stacey å studere sykepleie. Men det kostet penger.

– Pappa er den eneste som har jobb og som kan forsørge familien. Helt siden jeg fullførte videregående, har han forsøkt å legge til side penger slik at jeg skal kunne begynne å studere, forteller hun.

Åtte år senere var 8000 rand (4700 kroner) spart opp, noe som skulle være nok til å sikre en inngangsbillett til universitet.

– Men da det var noen som tilbød mer enn 8000 rand, fikk jeg ikke plass likevel, sier Stacey, som håper hun skal klare å sikre seg en studieplass neste år.

LES OGSÅ OM TREKLATRENDE GEITER I MAROKKO

En hemmelig plass

– Vi vet om et hemmelig sted!, utbryter Arnaldo (6), som selvutnevnt har tatt på seg rollen som turguide.

Frokosten er fortært og i samlet flokk har vi begitt oss ut på dagens hovedaktivitet. Omgivelsene er preget av grønne sletter, runde åsformasjoner og uendelig mange maisåkre.

I Piggs Peak produseres det store mengder mais, som også er en av Swazilands viktigste eksportvarer. Foto: Kjersti Vangerud

– Det bor rundt 6000 mennesker i Emvembili, sier Stacey, da vi stopper opp på en bergtopp for å ta inn over oss den mektige utsikten over landsbyen.

Emvembili er rammet inn av neongrønne sletter og bergtopper og består av et hundretalls enkle, usymmetriske boliger. Noen bygget av tre, andre av mur og betong. Langs grusveiene går barføtte barn gatelangs og i maisåkrene står krokryggede arbeidere.

– Her kjenner alle hverandre, sier Stacey, og forteller at det er et tett samhold i landsbyen.

Vi kaver oss gjennom busk og bark mens Arnaldo ivrig peker vei. Så ankommer vi omsider den hemmelige plassen. Fremfor oss står en diger bunker, godt skjermet av store furutrær på alle kanter. Arnaldo og Christopher (12) klatrer raskt opp, for så å klatre ned i bunkeren.

– Wææææ!

Et enormt ekko ruver gjennom luften. Så ler alle sammen. I tur og orden får alle klatre ned i bunkeren. Vi roper fra oss før vi samles på toppen – for dans og samtaler. Vi snakker om filmer vi har sett og drømmer om å se. Om musikk, familie og kjærlighetens utfordringer. Ja, om alt vi har til felles, tross de vidt forskjellige virkelighetene vi lever i.

VI BLE MED HADZABEFOLKET I TANZANIA PÅ JAKT

Damene settes i sving

Innen vi har rukket å komme tilbake, er det for lengst tid for lunsj. To timer med forberedelser og maten er klar; pap (en tradisjonell grøt laget av malt mais), stekte grønnsaker og kokte bønner.

Store deler av dagen dreier seg om mat, da måltidene ofte tar mange timer å forberede. Foto: Kjersti Vangerud

– Om ettermiddagen pleier vi å sette oss her, sier Collen (20), og peker på en stråmatte han har gjort klar under et stort tre i hagen.

– Her sitter vi og deler historier, mens de minste vanligvis spiller kort, forteller han.

Men det blir ikke mange historiene, før det igjen er tid for mat. Bålet tennes og damene settes i sving. Vi henter vann i elven og samarbeider med å rense kjøtt og grønnsaker.

Mens damene og de minste barna sitter på stråmatter ute, får de eldste guttene servert maten foran, den til tider samarbeidsvillige, TV-en i stua. Spisebordet er først og fremst reservert til Micheal (51), av alle kalt Mr. Mike. Men i dag får Stacey, min reisepartner og jeg dele hans selskap.

Står sammen

– Dere skulle vært her mye lenger, jeg har ikke fått så mye deilig mat servert på lenge, sier Micheal med et smil om munnen.

Vanligvis er kjøtt forbeholdt spesielle anledninger, men de siste to dagene har middagene bestått av både gris og kylling. Micheal er en behersket og tilbaketrukket mann, og på mange måter kjernen i familien.
Hans jobb som lærer på den lokale barneskolen er familiens eneste inntektskilde, og det råder ingen tvil om at det ikke alltid har vært enkelt å få endene til å møtes.

– Det er ikke til å legge skjul på at hverdagen er preget av mye stress og lite søvn, forteller Micheal åpenhjertig.

For to år siden ble familiens økonomi satt ekstra på prøve. Micheals bror døde, og Micheal tok derfor også ansvar for brorens kone og fire barn.

– Det er sånn vi gjør det her i Swaziland. Vi står sammen og hjelper hverandre når det trengs, sier den høyt respekterte familiefaren.

ØYHOPPING PÅ GALAPAGOS

Store utfordringer

I tillegg til utbredt fattigdom, har Swaziland den største andelen av HIV-smittede i hele verden. Ifølge FN er sannsynligvis en fjerdedel av den voksne befolkningen HIV-positive. Gjennomsnittlig levealder er 49 år. En av verdens laveste.

Karla (5) og småsøsknene går på den lokale barneskolen, men etter syv års grunnskole, er det ingen garanti fpr videre utdanning. Foto: Kjersti Vangerud

I afrikansk sammenheng har Swaziland forholdsvis høyt bruttonasjonalprodukt per innbygger, problemet er at pengene er svært ujevnt fordelt. For i den andre enden av skalaen lever Kong Mswati III et overdådige luksusliv, med 15 koner, store palasser, privatfly og limousiner. Det amerikanske businessmagasinet Forbes har tidligere omtalt kongen blant de 15 rikeste monarker i verden.

Kong Mswati III tok over for sin far, Kong Sobhuza II, i 1986, og er statens overhode. Han har både lovgivende og dømmende makt. Kongen utnevner 10 av 65 medlemmeri parlamentet, inkludert statsministeren, og kan nedlegge veto mot vedtatte lover i den lovgivende forsamlingen.

Politiske partier er forbudt. En demokratibevegelse har lenge og nytteløst kjempet for å innskrenke kongens makt, siden befolkningens, og spesielt kvinnenes rettigheter er dårlig ivaretatt. Men tross sine mange kritikere, er kongen høyt respektert blant lokalbefolkningen for sin evne til å dyrke landets kultur og nasjonalfølelse.

Et dansende folk

Tradisjonsrik musikk og dans er dypt forankret i Swazilands særegne kultur. De berømte seremoniene Umhlanga, også kalt Reed Dance, og Incwala (se fakta) tiltrekker hvert år tusenvis av swazis, samt besøkende fra hele verden. Men bortsett fra disse, er tradisjonelle antrekk, seremonier og dans generelt å se over hele landet til alle årets tider.

I løpet av våre dager i landsbyen vitner vi damer som synger sammen i maisåkrene, barn som utfordrer hverandre med imponerende danseferdigheter og menn som synger av full hals til hyllest for kongen.

Stacey har tatt av seg den solblekede Nike-t-skjorten og toppløs er hun i gang med å utføre Sibhaca, den mest kjente danseformen, på gårdsplassen.

Tradisjonsrik dans er dypt forankret i Swazilands kultur. Stacey introduserte oss til den mest kjente danseformen av dem alle, Sibhaca. Foto: Kjersti Vangerud

Hoftene sitter løst, brystene svinger iherdig og med jevne mellomrom fyker et av benene strakt til værs.

Og én etter én henger alle seg på, inkludert minstemann, Lindelwa, på to år. I tur og orden tar alle et steg inn i sirkelen og utfører bevegelser mens de andre «stomper» takt og synger. Tradisjonelt kan en slik danseøkt vare mellom to og tre timer. Heldigvis for oss uerfarne, varer den kun et kvarters tid i dag.

– Vi har tradisjonelle sanger for enhver anledning; bryllup, kongelige ritualer og nasjonale festivaler, sier Kukie (33).

Og danseferdighetene, de kommer visstnok med morsmelka.

Mye på hjertet

Til tross for at Swaziland er det minste landet på den sørlige halvkule, gjør det lille kongeriket opp for størrelsen med sitt svært mangfoldige landskap. Fra fjell ved grensen til Mosambik, til savanner i øst og regnskog i nordvest.

Når Michael ikke jobber, tilbringer han så mye tid som mulig med familien. Foto: Kjersti Vangerud

Ifølge landets turistmyndigheter kom 298 803 turister hit i 2013, det er en liten økning fra året før.

Selv om kulturen er landets største trekkplaster, lokkes mange også av helt spesielle natur- og dyreopplevelser. Swaziland har flere naturreservater, hvorav Hlane Royal National Park og Mkhaya Game Reserve går for å være de fremste.

132 arter pattedyr, inkludert de fem store, og over 500 fuglearter har blitt registrert i Swaziland. Her ønsker flere av viltreservatene å tilby sine besøkende intime dyreopplevelser, og gir derfor muligheten til å utforske parkene til fots, på sykkel eller på hesteryggen. Dette er med andre ord ikke stedet for masseturisme og konvoier av safaribiler.

MER FRA AFRIKA FINNER DU HER

Bursdagskake

– Jeg vil gjerne holde en tale, sier Christopher (12), og reiser seg opp fra stolen.

Det er vår siste dag med Fakudze-familien og i anledning Christophers bursdag, er vi alle samlet rundt det lille salongbordet i stuen. En kremfylt kake står på bordet fremfor oss, og liten som stor sitter vi forventningsfulle når den unge herremannen tar ordet.

– Jeg vil takke for at dere gjorde det mulig at jeg, for første gang i mitt liv, fikk kake på bursdagen min, sier Christopher og ser bort på oss besøkende.

Stillheten preger de neste minuttene, mens alle, sakte og forsiktig, nyter av hvert sitt beskjedne kakestykke. Vi har opplevd et fargemylder av en natur og vitnet genuin kunst og kultur. Vi har lært om kongens koner, tradisjoner og ulike ritualer.

Men så er det ikke først og fremst dette som har gjort størst inntrykk i løpet av vårt opphold. For det er takknemligheten. Gleden over de små tingene i livet og evnen til å kunne glemme alle bekymringer, for et lite øyeblikk.

Makan til positiv, livsglad og lystig gjeng – neste gang blir vi lenger! Foto: Kjersti Vangerud

Livsgnisten, tilstedeværelsen og medmenneskeligheten som har preget de mange samtalene. Vi vet de har det vanskelig. At det ikke er noen garanti for morgendagen. Men samtidig har vi lært at det stort sett ordner seg, så lenge man står sammen.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN