Tilbake til opprinnelsen

Hazdabefolket er en nomadisk folkegruppe som i tusenvis av år har levd som sankere og jegere i området rundt Lake Eyasi i den sentrale Riftdalen i Tanzania. Foto: Runar Larsen

Hadzabefolket er en nomadisk folkegruppe som i tusenvis av år har levd som sankere og jegere i området rundt Lake Eyasi i den sentrale Riftdalen i Tanzania. Det er ikke lenge siden de levde fullstendig utenfor den moderne sivilisasjonen, men i motsetning til folkegrupper som masaiene, er dette en utdøende stamme. 

Hadzabene teller trolig i underkant av tusen individer, og det er neppe mange år til både språk og tradisjon er borte. I mellomtiden er det fortsatt mulig å få et innblikk i stammens hverdagsliv, gjennom såkalt kulturell turisme. Men da er du nødt til å finne dem først.




Snart borte

Det er bare et par timer siden vi kjørte vekk fra bebyggelse og hovedveien som går fra Arusha til Lake Victoria nordvest i Tanzania, og inn på en dårlig vedlikeholdt grusvei mot Lake Eyasi. Ved en liten landsby plukker vi opp Thomas Deograthius, en ung mann som kommer fra stammen iraqw, et folk fra samme område og som er langt mer integrert i samfunnet. Thomas skal vise seg å bli en nødvendig mellommann i vår plan om å møte de nomadiske hadzabene.

Enhver busk kan være dagens hjem. Foto: Runar Larsen

– Jeg vokste opp her rundt innsjøen. Selv om min stamme snakker helt annerledes, tilbrakte jeg så mye tid med jevnaldrende barn fra hadzabestammen at jeg lærte språket deres. For de snakker verken swahili eller engelsk, forklarer Thomas og dirigerer oss over inntørkede elveleier og gjennom tørr skog hvor det ikke finnes noen spor av motoriserte kjøretøy.

– Det er umulig å kontakte dem på forhånd, men jeg har hørt at de skal være her ute. Siden de er nomader, vet vi jo aldri helt hvor de holder til. Hadzabene er ikke religiøse, men baobabtreet er hellig for dem. Når de slår opp leir, er det ofte ved slike trær. Se – der er det røyk fra bålet!

Gamle skaller pynter opp ved leirbålet. Foto: Runar Larsen


Gudene må være gale

Seansen som snart oppstår, er som en krysning mellom den legendariske filmen ”Gudene må være gale” og TV-serien ”Den store reisen”. Sola har ikke kommet over horisonten, og en gruppe menn sitter rundt et bål. De sliper kniver og spikker på piler, og skuer mistenksomt på den vestlige mannen som er ikledd både sko, bukse og skjorte. De snakker rolig, med sine karakteristiske smatte- og klikkelyder, ulikt noe annet i Øst-Afrika. Dette er virkelig en isolert menneskegruppe, som har klart å bevare sine enkle tradisjoner til tross for press fra den moderne verden.

– For et par tiår siden hadde de ikke noe annet enn et lendeklede. Nå har noen av dem fått tak i enkle plagg, men de fleste er ikledd skinn og pels fra dyr de har skutt på jakt, forklarer min tolk og introduserer meg for høvdingen.

Jeg håndhilser på hver enkelt mann rundt bålet, og geleides deretter til motsatt side av treet hvor stammens kvinner og barn holder til. De er sammen om natta, men på dagtid er kjønnene separerte. Menn skal jakte, kvinner passer barna og henter vann. Enkle hytter av greiner er eneste bevis på at dette faktisk er en leir, men bavianskallene som er festet på en trestamme tyder på at de har vært her noen uker.

– De forteller at en impala ble skadeskutt i går kveld. Men det ble mørkt, så gasellen forsvant for dem i krattet, sier Thomas. Det er denne vi skal forfølge. Snart er et følge på åtte klare med pil og buer og marsjerer stille inn ut av leiren. Det er klart for jakt.

Dagens middag er fanget med pil og bue, og nytes i felleskap rundt leirbålet om kvelden. Hazdabene lever akkurat slik de har gjort i tusenvis av år. Foto: Runar Larsen

Biff til frokost

Etter en times marsj viser altså jakten seg som vellykket. Impalaen er felt, og så fort gruppa er samlet rundt klovdyret går alle i gang med hver sine oppgaver. De yngste har allerede samlet ved til et bål, og så snart de har gjort opp ild – selvsagt på naturlig vis – samles de rundt byttet for å lære av de eldste. Ti minutter senere er dyret partert, og et par fileter steker allerede over glørne på bålet. Det er dagens frokost. Ritualet er dagligdags, og de enkle jaktteknikkene er uforandret på tusenvis av år.

Det er under tusen hazdaber igjen, og de er en utdøende stamme. Foto: Runar Larsen


– Hver morgen og kveld går de på jakt, som de alltid har gjort, og akkurat som resten av menneskeheten gjorde før det ble vanlig med jordbruk. De skyter det de finner; alt fra giraff til bavian er mat for dem. Om byttet er så stort at de ikke får det med seg tilbake til leiren, så sender de bud på resten av stammen og flytter leiren til stedet hvor byttet ligger, forteller Thomas. Det er en munter gjeng som vandrer tilbake mot leiren etter frokost. Alle bærer kjøttstykker; lår, fileter og hode skal deles med resten av stammen eller røykes slik at kjøttet bevares lengre. Dauda er dagens mann og skryter over sin gode statistikk på jakt.

– Og du – når var sist du traff noe som helst, sier han til en yngre mann. – Jeg har skutt flere gaseller enn det er sand på bakken, parerer kompisen – til stor latter for hele gruppa. Det er som et hvilket som helst jaktlag. Bortsett fra at hadzabefolket jakter av en enkel grunn: De trenger maten for å overleve.

 Les også vår reportasje fra nasjonalparken Saadani på kysten av Tanzania

Tveegget sverd

Turisme er i så måte et tveegget sverd for stammegrupper som hadzabefolket. De har i utgangspunkt ikke noe forhold til penger, men turister som får anledning til å møte dem føler det naturlig å legge igjen noen sedler. Det hele er organisert slik at det ikke blir trykk av store turistgrupper, men spørsmålet er hvor lenge en så isolert kultur kan holde det gående i en verden hvor moderne tider stadig rykker nærmere. Neppe spesielt lenge. Men enn så lenge er et besøk hos hadzabestammen som en reise tilbake til opprinnelsen og savannens forfedre.

Til hovedsiden