Elektrisk sakteferie i Telemark

Vannet ligger som blå sateng foran baugen, der fjellsiden med våryre grantrær speiler seg i vannflaten. Vinden rusker mildt i akterflagget, to måker gjør kunster og kurtise i luften. Ellers er det ikke en lyd – bare bruset fra hekkebølgen bryter naturens ro. 

For alle som har vært på seilferie og elsker havets stillhet, er elektriske cruisebåter den beste nyheten siden gennakeren kom. Og nå er de altså her, til leie, i Telemark. 

Koselige Telemark

– Nå er vi spent, sier Nora Sjögren Johre og Ernst Terje Jakobsen mens de hjelper oss å laste kasser med mat, vin og godsaker om bord i vakre E/Y Kvitseid ved kaia i Porsgrunn.

De seks smekre båtene på 39 fot fra slovenske Greenline er slanke skjønnheter med fine linjer. Eierne og driverne av selskapet Canal Boats Telemark har vært opp og ned Telemarkskanalen flere ganger siden oppstarten i mai 2021. Og er, noe inhabile, over seg av begeistring. 

– Telemark er jo helt utrolig – her får du både rolig kanalstemning og herlig båtliv med fart og liv i havner som Kragerø på samme tur, mener Nora. 

Og det er nettopp det vi skal: Først opp den nederste delen av Telemarkskanalen, og så ut mot havet, til skjærgårdscruising, trange sund med røde og hvite sørlandshytter og helt til det paddeflate naturreservatet på Jomfruland ytterst i havgapet. 

LES OGSÅ: DET SØTE LIV TIL SJØS

Derfra er Danmark neste. 

Men dit kan vi ikke dra. For elektriske båter har også sin begrensning. 

– 100 km, det er rekkevidden. Så dere skal kunne kjøre tur/retur Kragerø før lading, mener Nora. 

Noe som viser seg å være i kanten optimistisk.

Den eventyrlige vannveien

Men vi starter bra, med nesten fulladet batteri, musikk i anlegget og både fryser, kjøleskap og varmt vann på full guffe. Sola skinner og vi durer i 5 knop opp mot de første slusene i Skien. Glemt er alle erfaringer fra min egen jordomseiling, der varmtvann var en verdifull vare og kjøleskapet gikk på sparebluss. 

Telemarkskanalen er det lengste kanalsystemet i Norge, 105 kilometer med vakre vannveier som snor seg fra Skien til innsjøene Norsjø og Bandak, og helt inn til bonderomantiske Dalen. Underveis sluses båten opp 72 meter, gjennom 8 forskjellige slusesystemer og totalt 18 slusekamre. Systemet er over 150 år gammelt og var en viktig ferdselsåre mellom øvre og nedre Telemark for folk, buskap, varer og tømmer. Her er steinsmurte slusevegger, enorme sluseporter, manuelle lukke- og åpne­mekanismer – alt er gammelt og autentisk. 

Det er rett og slett et skikkelig eventyr!

Sluseslasker

– Ut med fendere, kommanderer kaptein Herman Foss, og fokkeslaskene Ronny Frimann og Katrine Foss gjør som de får beskjed om. 

Fire store blå fendere inn mot kanalveggen, og et par på andre siden for «sikkerhets skyld». Så er det tau både i baugen og akter, på siden som vender inn mot de ru kanalveggene. 

– Det er mer jobb her bak enn jeg hadde trodd, kommenterer Katrine Foss mens vannet fosser inn i kammeret og hun tviholder på aktertauet for at båten skal holde posisjonen. 

Slusing er ingen stor kunst. Men det krever at man er oppmerksom, trekker inn på tauet ettersom båten stiger i slusen (eller slakker av når man på veien tilbake skal ned), og har rikelig med fendere for å beskytte både egen og andres båter.  

LES OGSÅ: THAILAND MED SEIL

Vipps – er vi oppe i Skien sentrum. Og innen vi har nådd toppen av Løveid sluser, kan alle sin plass og slusingen går av seg selv. 

Og så var det over lange Norsjø og inn til Norsjø Ferieland for å lade over natten. Vel fremme surrer vi oss fast i brygga, legger ned akterstavnen og nyter en velfortjent ankerdram i solsteika. Hvem trenger Canal du Midi, når vi har dette!

Til og med lokal vin skal vi få. 

I vinland

For bare ti minutter unna med bil ligger verdens nordligste vingård med overnatting. De tre gamle vintønnene ute blant vinrankene på Lerkekåsa vingård er stort sett utleid hver eneste dag, men det er likevel mulig å komme innom gården for en vinsmaking i låven. Gvarv er kjent som fruktbygda, og her dyrkes det store mengder solbær, rips, bringebær, epler, kirsebær – og vindruer.

– Vi har 27 forskjellige druesorter, forteller Lill og mannen Odd Eugene Wollberg mens de tar oss en tur gjennom gården. 

De lager både rødvin, rosevin og hvitvin. Druene tåler klimaet her i nord godt, spesielt den tyske hvitvinsdruen Solaris. Inne på låven får vi prøvesmake de edle dråpene, med romantiske navn som Aroma, Skumring og Sommereple. 

– Plomme er min favoritt – den er perfekt til oster. Blåskimmelost, sterke oster, brie – alle oster smaker godt med denne plommevinen, mener Lill. 

I kjelleren ligger Odds «vinkjeller». Det er et trangt rom med fem-seks vinballonger i flettet kurv. Her nede produserer de 1000 flasker vin i året. Det er ikke storindustri de driver med på Lerkekåsa. Men det er veldig koselig. Og kort vei til overnattingen. 

Hurtiglader i sola

Dagen derpå står vi opp med sola og setter kurs nedover kanalen igjen, mot byliv i Porsgrunn og en lunsj på Jonas B. Gundersen mens E/Y Kviteseid hurtiglader på brygga til Canal Boats Telemark. Innen sommerferien skal det være 10 hurtigladere, finansiert av Fylkes­kommunen og allment tilgjengelig, klare i blant annet Porsgrunn, Dalen, Ulefoss, Langesund og Kragerø.

Rett etter Langesundsbroa svinger vi innom Meny i Brosundet og plukker opp en boks med sjømat som kokka har ringt inn og bestilt; sjøkreps, reker, krabbe og kongekrabbe velter ut av boksen og skal straks danderes på tallerkener og skylles ned med noe godt i solnedgangen. 

Planen var opprinnelig å nyte sjømaten på Jomfruland. Men i 5 knop og sen start ville det blitt nattmat, så etter en tur gjennom nydelige Risøysund legger vi til på bryggeanlegget i Langesund isteden. For dette er også båtlivet – friheten til å ombestemme seg. 

LES OGSÅ: SOMMER, SOL OG SEIL I KROATIA

Langesund ligger øde og forlatt i vårsola; strømmen av høylytte ungdommer har ennå ikke inntatt den populære fjordhavna. Så sjømaten skylles ned med stillhet og cider fra Lindheim ølkompani i Gvarv, og en god natts søvn. 

Skjærgårdens høydepunkt

Skjærgården mellom Langesund og Kragerø er et høydepunkt på enhver tur nedover norskekysten; her er smale sund med store hytter, bryggeanlegg og velholdte plener. Men også blankskurte skjær og ensomme holmer. Og naturreservatet Jomfru­land – siste skanse før Skagerraks frådende bølger; med urgammel natur og Skandinavias lengste rullesteinstrand. 

Den (nesten) bilfrie øya oppleves best til fots, eller på en sykkel fra Sykkel-Knut rett ovenfor havneanlegget. Siste kveld tilbringes i Kragerø, før vi bruker en halv dag på å tusle nordover og inn til Porsgrunn igjen. For som Nora så tydelig sa før avreise: 

– Dette er sakteferie. Det er ikke en skjærgårds­jeep, men en plass for å nyte livet og roen om bord.

LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ MAGASINET REISELYST HER!

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN