Roadtrip i Namibia

Helt siden min far fortalte den ene ekstreme beretningen etter den andre om sin reise i Namibia for 15 år

Når Hans Thomas Holm (50) ikke er på reise med kamera rundt halsen, er han prosjektsjef i Statsbygg. Foto: Privat

siden, visste jeg at jeg måtte oppleve dette landet – om ikke annet for å bekrefte anekdotene som fabler.

Sånn skulle det ikke gå.

– Det er spesielt tre ting dere må være oppmerksomme på. For det første må dere huske at vi i Namibia anser en halv tank som en tom tank, sier karen som leverer leiebilen på hotellet i Windhoek.

– For det andre vil dere garantert få bruk for firehjulstrekket. Girspakene vil løse den saken, fortsetter han.

– Det tredje er at punkteringer hører til normalen. Mer enn halvparten av veiene dere kjører på, er sandveier. «African massage» blir det mye av, smiler han lurt og viser oss reservedekket og forklarer spartansk hvordan det skiftes.

Vi får bilnøkkelen i neven etterfulgt av et kjekt «God tur!»

Klar, ferdig, kjør

Reisefølget mitt og jeg har to ulike angrepsvinkler på langreisene våre. Hun finner glede i å sitte i timevis foran pc-en og studere overnattingssteder, reiseruter, restauranter, sammenligne priser og vurdere transportmiddel.

Jeg er hakket mer rasjonell i min planleggingsfase, men betaler dermed litt mer. Kompromisset denne gangen har blitt en «selfdrive», men med program og overnatting organisert av et anbefalt reisebyrå i Windhoek.

Kart og reisebeskrivelse har vi mottatt.

Nå handler det om nesten 400 mil på hullete veier, i to uker med mektige naturopplevelser.

Les også gullvinnerreportasjen om fisking i Surin i Thailand HER

Dyremangfold

Namibia er rikt på dyreliv, til tross for de til dels svært tørre landskapene i store deler av landet. Og naturen er variert.

Namibia er både tørt, varmt og ugjestmildt – og det stikk motsatte. Foto: Hans Thomas Holm

Fra Fish River Canyon i sør (en Grand Canyon i miniatyr), via enorme og vidstrakte sanddyner, hvor vi finner de mest fabelaktige i Sossusvlei, til fjellandsskap og slettelandskap i nord med den enorme nasjonalparken Etosha, hvor vi tilbringer to av de første dagene.

Etosha er litt større enn hele Israel i areal. Her streifer dyrene fritt, og de samles ofte ved vannhullene. Det er lett å kjøre omkring, forutsatt at man blir i bilen.

Vi møter dyr overalt: Gnu, kudu, neshorn, løver, elefanter, strutser, gaseller, sebraer, oryx, sosiale vevere (en fugl) i deres «høyhus», sjiraffer … Alt! I mengder.

Need of help?

Perioden desember-februar er normalt regntid. Vi kjører derfor slalåm mellom gjørmehullene på noen av veiene.

En tur i Namibia byr på mange ulike inntrykk. Foto: Hans Thomas Holm

Firehjulstrekket kobles av og på, med ujevne mellomrom.

Likevel, i et av hullene sklir vi realt dypt sideveis og ned.

Hele bakakselen er under vann, og hjulene spinner. Merkelig. Verken to- eller firehjulsdriften hjelper.

Mobildekningen, som normalt er svært god, er fraværende. Vi klatrer opp på biltaket, speider i alle retninger og venter. Ingenting. Og venter.

Nok en varm dag. Trolig vil noen komme til slutt. En halv time senere dukker noen safarireisende opp. Vi jubler.

– Welcome to Africa! Need of help?

Vi ser sikkert ulykkelige ut, men er glade for hjelpen. Den andre bilen er stor og trekker oss sakte, men sikkert opp av gjørmebadet.

– Hvorfor har dere ikke firhjulstrekket på, undrer de. Vi ser uforstående tilbake.

– Se her, i navet på fremhjulene. Dere må vri dekslet 90 grader til hjulene låses. Da aktiverer dere alle fire hjulene.

Vi ser på hverandre. Bilutleieren har visst glemt å fortelle oss noe. Noe svært viktig. Ikke rart at dekkene spant.

Namibierne som trakk oss ut, var derimot veldig glade da vi senere samme kveld møtte dem igjen i baren på lodgen. Vi spanderte øl på hele følget.

Mer fra Namibia finner du her

Løssandkjøring

Etter å ha besøkt Twyfelfountain, som er ett av Namibias steder på Unescos verdensarvliste, på grunn av særegne helleristninger, tar vi en ekstra avstikker for å lete etter ørkenelefanter.

Og vi finner dem!

På veldig nært hold, de vakre og litt små, elefantene som vandrer lang et uttørket elveleie.

Løssandkjøring i elver som kan true med plutselige oversvømmelse, hvor kvist og kvast ligger krøllet rundt trestammene to-tre meter over bakken, er mildt sagt en fengslende opplevelse.

Den spesielle ørkenen er en drøm for alle som liker å reise med kamera rundt halsen. Foto: Hans Thomas Holm

Tilnærmet halvparten av landet er beskyttede naturreservater. En av verdens fire største kolonier av sjøløver (pelsseler), med opptil 200 000 dyr, finnes ved Cape Cross cirka 12 mil nord for Swakopmund.

I desember er dette et fantastisk skue av voksne og nyfødte sjøløver som kontinuerlig skriker etter hverandre. Det er en miks av havlukt, dårlig fiskelukt og et endeløst Atlanterhav som slår sine bølger på de små kroppene.

Vi blir stående lenge i stum beundring for å betrakte det yrende dyrelivet.

Godt å vite før du drar til Namibia

Tørt og øde

Namibia har bare 2,3 mill. innbyggere, og halvparten av dem lever mot grensen til Angola helt i nord.

Større deler av den andre halvparten befinner seg i Windhoek eller ved vestkysten i tysktalende Swakopmund.

I Etosha nasjonalpark vrimler det av flotte dyr. Foto: Hans Thomas Holm

Landoverflaten er til gjengjeld nesten to og en halv ganger Norges. Vi snakker altså om svære områder.

Mye av dette er tørt. Ørken. Fascinerende ørken.

Sør, nord og øst for Cape Cross er naturen egentlig bare ørken. Skeleton Coast heter deler av kysten her. Navnet gir tankefulle assosiasjoner.

Det er derfor ikke så vanskelig å følge rådet om å tanke så ofte man kan. Noe vi også gjør. Litt proaktiv planlegging, lokalisering av bensinstasjoner på kartet, følge med på bensinmåleren og legge opp etappene deretter.

Ganske enkelt, egentlig.

Ingen bensin

Likevel har bensintanken rukket å nå godt under kvart tank ved ankomst til stasjonen i Uis, på vår vei mot Henties Bay ved kysten.

Vi svinger lettet inn på plassen, men møtes med en ubehagelig overraskelse: Utsolgt! Ikke bare ett sted.

Begge stasjonene i byen er utsolgt for bensin!

Namibia har også romjul og helligdager. Panikken råder i forsetet. Nærmeste stasjon ligger riktignok «bare» 60 kilometer unna, men i «feil» retning. Frem og tilbake er i så fall like langt.

– Skal vi ta sjansen, spør vi oss selv.

– Hva om den også er utsolgt? I tilfelle er vi i alle fall på helt feil sted. Det er fortsatt drøye 100 kilometer igjen til målet.

Valgets kval. Raske kalkuleringer på reisens tidligere bensinforbruk. Noen ansiktsgrimaser.

– Det bør gå akkurat, konkluderer vi. Og tar sjansen på å kjøre av gårde på mindre enn kvart tank.

Kappløp mot tanken

– Du verden hvor øde veien er, konstaterer reisefølget.

Vi kjører et par mil, møter tre biler og kjører forbi én.

– Så har vi i hvert fall én bak oss som kan hjelpe, konstaterer vi.

Vanndisen står som et Fata Morgana på alle sider. Temperaturmåleren viser at det er 42 grader ute. Under en brennende sol.

Det er verdt å (nesten) gå tom for bensin for å få slike næropplevelser. Foto: Hans Thomas Holm

Allerede etter tre mil tennes reservelampen. Stemningen i bilen blir taus. Så tausere. Til slutt dyster.

Ingen av oss har lyst å møte heten på utsiden. Vi blir forbikjørt: Nå er det ingen bak oss lenger. Blikket flakker mellom bensinmåleren, som står tilnærmet i bånn, og den endeløse veien mot horisonten i sørvest.

– Hvorfor har vi ikke en liten reservetank i bagasjerommet en gang, spør vi oss oppgitt. Men det hjelper lite å tenke på det nå.

Vi holder pusten og teller ned. Kilometer for kilometer.

Etter det som føles som evigheter, ser vi i disen i det fjerne et kjøretøy på tvers av vår kjøreretning.

Den etterlengtede kystveien. Forsiktig lettelse. Fremme ved krysset svinger vi til venstre mot Henties Bay.

Det er fortsatt noen kilometer igjen, men skuldrene er lavere nå. Vi vet at hjelpen i det minste finnes.
På det som må være siste rest av bensindamp ruller vi inn på bensinstasjonen og fyller tanken.

Helt full. Og kjøper en fem liters reservetank i tillegg.

Ikke én gang til. Vi har lært.

Fantastisk utsikt fra balkongen. Foto: Hans Thomas Holm

Ny skrivekonkurranse for 2015! – Bli med HER

Tause sanddyner

Totalt reiser vi 3800 kilometer på vår rundtur, mot uret, i Namibia.

Man reiser som regel medurs eller moturs, og det er vanlig å kjøre forbi de samme stedene.

Vi opplever og ser mye flott underveis. Men aller vakrest er Sossusvlei og Deadvlei.

Sanddynene tidlig om morgenen er tause, store og fargerike – på sin måte. Det er tilnærmet ubeskrivelig.
At vi punkterte ikke bare ett, men to av dekkene våre underveis, er egentlig sjarmerende.

Nå funderer vi på hvordan historiene våre kan spisses for å overgå de til min far.

Det var jo bare tre ting å huske på.

Tekst og foto: Hans Thomas Holm 

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN