Sol, sjø og slaraffenliv

– Det er jo ikke noe vind, utbryter Benny Halldin og ser opp mot himmelen
– Hvem kan seegla föruuuuutan vind, synger Anders Brorström til svar og slår seg ned i sittegruppen på dekk. 

Sjøen står stille. Masten hviler naken mot den klare blå himmelen og solen steker på det salte dekket. At hetebølgen, som har presset over Sør-Europa i noen uker, sies å ha falt, føles heller tvilsomt. Det samme gjelder den daglige timeplanen om å seile 15 nautiske mil. 

Jeg går barbeint over det glatte dekket, setter meg på babord side og lener meg mot relingen. Vi, en håndfull svensker med varierende seilererfaring og et nygift skipperpar, befinner oss rett utenfor nordkysten av Sardinia på en 56-fots luksusyacht. Foran oss har vi en uke til å utforske de turkise buktene, de steinete skjærgårdsøyene og den italienske og franske vinden. 

Til tross for at de fleste ikke kjenner hverandre ennå, er stemningen på topp. De fra Vestkysten, som utgir flertallet av mannskapet, forteller spennende sjømannshistorier om kjølhaling og ekteskapsproblemer til havs. 11-ølen sprettes. Himmelens farger endrer seg i havet og kursen er satt mot Tahiti – den turkise bukten på øya Caprera, som på grunn av vannet og sandstranden er oppkalt etter paradisøya i Stillehavet med samme navn. Men med mangel på vind er det like greit å lene seg tilbake. Det er jo tross alt ferie. 

Maddalenaøyene

Maddalenaskjærgården ligger like utenfor smaragdkysten og er det nordlige Sardinias stolthet. Et seiler-mekka og nasjonalpark bestående av syv hovedøyer og flere granittholmer og skjær som i århundrer ble formet av mistralvinden til spektakulære former. Til de to hovedøyene La Maddalena og Caprera kan du enkelt ta fergen ut til turkise bukter, rullesteinsstrender og ferieidyll. 

Men for resten av øyene trenger du din egen båt og gode seilingsevner. Her ligger nemlig også Bonifaciostredet, som skiller Korsika og Sardinia – beryktet blant sjømenn for sitt lunefulle vær og sterke vinder og strømmer. 

– Å seile i dette området er mer utfordrende enn for eksempel i Kroatia, noe som også betyr at det blir en mer eventyrlig og morsom seiling, sier skipperen Fredrik Björklund da vi på ettermiddagen nærmer oss en liten marina inneklemt blant bølgende klipper.

Vindbitte trebåter ligger i havnen ved siden av en ensom restaurant med en brosteinsbelagt terrasse, hvor lysløkker svaier seg mellom bustete oliventrær. De runde steinhusene minner om kreasjonene til den katalanske arkitekten Gaudí. De smelter vakkert inn i klippene der de klatrer opp de bratte skråningene over bukten. Vinden bærer med seg en duft av furu og sitrus.

– Det ser ut som Bohuslän! Det føles trygt og godt for natten, utbryter Benny Halldin da vi ankrer opp, senker piratplanken og balanserer i land for å utforske den italienske bukten Marina di Porto Rafael. 

I skyggen av en parasoll sitter en værbitt mann med caps på hodet. Han observerer gjengen som passerer over gårdsplassen. Ottavio Pincioni har eid yachtklubben i over 50 år og ser ut til å ha vokst sammen med omgivelsene. Klubben drives av familien hans og alle er samlet, akkurat slik som han vil ha det. Noen få italienske høflighetsfraser senere får vi tips om en gammel militærbase på toppen av fjellet. Vi takker for oss og setter av gårde. 

Hyggelige møter

På vei opp de bratte, asfalterte veiene møter vi en kvinne i treningsklær med en vilter labrador. Hunden Spagri viser seg å være oppkalt etter den tredje største øya i skjærgården. Og det var her på Maddalenaøyene hun lovet evig kjærlighet til mannen sin, i kirken på den andre siden av fjellet. 

– Det var det minste jeg kunne gjøre for å hylle dette vakre stedet, sier hun med et smil før hunden drar henne med videre, og løpeturen blir et faktum. 

Kysten av Nord-Sardinia og de fleste av Maddalenaøyene var lenge et militært område, og i dag kan det fortsatt ses spor av forlatte fort på alle øyene. Vi går av veien, gjennom en port og tar en trapp opp fjellet der ruinene av et tårn stiger opp mot himmelen. Fra første etasje skuer vi over øyriket som sprer seg ut i kveldssolen. 

Øya Caprera, som vi tidligere på dagen seilte forbi og som den revolusjonerende Giuseppe Garibaldi kjøpte til seg selv som pensjonsgave. La Maddalena med sin fergetrafikk og de travle landsbyene og Isola Spargi, kjent for sine pittoreske bukter. Nærmest ligger Isola Santo Stefano, hvis forlatte fengsel ser ut som Colosseum og som under fascismen var tilholdssted for de politiske motstanderne, blant dem Sandro Pertini, som senere skulle bli Italias president. Og langt der borte kan vi glimte Korsika. Mørke skyer ligger som et trykkende teppe over den franske øya. Det blir morgendagens eventyr, rekker jeg å tenke før vi slår oss ned på torget og runder av kvelden med et glass rødt og en skål med hjemmelaget ravioli. 

Mot Korsika

Den neste morgenen tar vinden seg opp. Vi har en lang seilas foran oss, og daggryets skinnende røde himmel advarer oss om at uvær er på vei.

 Ordtaket «Red sky in the morning, sailors take warning» klinger i bakhodet da vi samles rundt frokostbordet og kaptein Björklund peker på sjøkartet. 

– Vi må skynde oss. I løpet av natten var det lynnedslag her og der, sier han og ser ut over vannet.

Gjengen har blitt enige om en rute gjennom Maddalena-skjærgården opp til Korsika. Et par netter der og deretter tilbake til italiensk jord. Et cruise gjennom skjærgården, der avstandene er korte og buktene mange. Ikke alle på båten har seilerfaring, men det er heller ikke påkrevd. Alle kan hjelpe til så mye eller så lite de vil. Heve seil, lese sjøkart. Øve på pålestikk og konkurrere om knop.

Timene forsvinner når vi setter kursen mot Korsika. Etter noen dager sammen på båten begynner gjengen å finne roen. Å dra på seilferie med et dusin fremmede er som å bo i et kollektiv med begrenset plass. Utfordrende, kanskje, for de som trenger ro for seg selv, men også en mulighet til å utvide synspunktene sine. Det blir skapt hyggelige vennskap med folk du ellers ikke ville møtt, og mulighet til å dele opplevelser. 

Seilbåten lener seg tungt og solbrune kropper sprutes ned av saltvann fra bølgene i havet. Kun ved hjelp av naturens vinder får vi oss gjennom Bonifaciosundet. 

– Dette er livet, roper Magnus Rydén og sikter mot den lille øya langt borte i det fjerne. 

Bienvenue a Bonifacio

De enorme kalksteinsklippene stuper ned i havet. Seilet slynger seg i vinden, og med et forelsket blikk ser jeg opp mot middelalderbyen som balanserer høyt oppe på fjellkanten. 

– «Bienvenue a Bonifacio», roper kaptein Fredrik Björklund mens vi lydløst runder odden og ankommer en staselig havn full av luksuriøse yachter og seilbåter. De ligger forankret ved siden av en strandpromenade med sjømatrestauranter, delikatessebutikker og gamle menn som henger ut gjennom slitte vinduer på like slitte fasader, og følger med på livet på gaten.

– Her var det jetset, sier Mattias Kindgren og får støtte av resten av oss som har reist oss for å hjelpe til med å legge til i den overfylte havnen. 

Det er dagen etter Frankrikes nasjonaldag. Som kanskje er grunnen til at vi sirkulerer i sannsynligvis en halvtime før vi blir losjert inn til en båtplass av et par fyllesyke franskmenn. 

Bonifacio er ikke bare den sørligste byen på Korsika, men også den eldste. Høyt over havnen ligger gamlebyen godt beskyttet inne bak gamle murer. For å komme dit må du bestige hundrevis av trinn eller hoppe på det blå og hvite toget Nono’s Petit Train som slynger seg opp klippekanten. Vel inne bak murene går jeg meg vill blant snirklete, brosteinsbelagte smug og små torg der onkler spiller boule under klessnorer fulle av klær til tørk. Jeg speider ut kirkegården som ligger lengst ut på klippekanten, og gjør et stopp på markedet for å kjøpe lokale oster og spekemat. 

Før det blir mørkt vandrer jeg på den fantastisk vakre turstien som slynger seg langs kysten helt til fyret Pertusato. Sjøfugl sirkler over vannet. Sjøen slår og vinden river ved kalksteinsklippene så grusen pisker mot huden. De fleste jeg møter underveis er franskmenn på ferie. 

LES OGSÅ OM SEILING I KROATIA

Ferske croissanter

Senere på kvelden samles mannskapet igjen, og vi havner på en fransk tapasbar nede i havnen, anbefalt i Michelinguiden. Langbordet er fylt med charcuterie, blekksprutringer, margben– og trøffelrisotto, tunfisktartar, blåskjell og ost. Vi skåler på fransk. Tordenet dundrer på himmelen og i et sekund lyser et lyn opp hele havnen. Derpå øser regnet hele natten i Bonifacio. 

Dagene på båten flyter sammen. Tilværelsen gjør oss til en tropp. Vi bader og soler oss tørre på dekk. Seiler et stykke og spiser fersk pasta med solmodne tomater i turkisskimrende bukter. En kveld utforsker vi de sjarmerende smugene i landsbyen Porto-Vecchio, en annen drikker vi vin i en naturhavn i nærheten til mørket har lagt seg. I det folk begynner å krype til sengs, bryter plutselig Malin Michaelson stillheten og roper at det er en måneformørkelse! Vi samles på dekk. Og ser opp på himmelen i stillhet, der kun en liten bit av den tidligere brennende gule fullmånen er synlig.

En morgen våkner jeg først av alle. Rister håret tørt etter et forfriskende morgendupp og rykker til når noen ukjente stemmer høres nede fra vannet.

– Des croissants, des croissants, du pain!

Motorbåten som glir forbi under oss er fylt med kurver med røde og hvite duker, baguetter og croissanter. To yngre menn vinker hyggelig. Det gjør ikke noe at det ferske brødet viser seg å være skandaløst dyrt. Den siste morgenen på fransk vann feirer vi med sprø croissanter og kaffe. Au revoir, Korsika!

Tilbake til Italia

Vi holder en jevn kurs over sundet, og før vi vet ordet av det har vi igjen landet midt i skjærgården Maddalena der steinete, karrige bukter er ispedd furuduftende øyer. Italienerne vinker når vi glir inn i den fabelaktige Cala Corsara på øya Spargi, og vi trekker et lettelsens sukk for at vi klarte oss godt i sundets lunefulle vind. Vi ankrer opp ved siden av en jolle hvor noen eldre, italienske gamle menn spiser pizza i litt for små speedoshorts. Kaptein Fredrik kaster over noen bokser øl og de kontrer raskt. Vil vi ha pizza? 

Det beste med Maddalena-skjærgården er at avstandene er korte og buktene mange. Da vi trodde vi hadde nådd høydepunktet, svingte vi av i bukten Cala Coticcio, der det turkise vannet skimrer som i det vakreste basseng. Vi kaster klærne og dykker ned i stimen med fisk som svømmer rundt båten.

LES OGSÅ 10 PÅ TOPP KRETA

Sola brenner fint mot kroppen når jeg lener meg mot masten, lukker øynene og ignorerer det faktum at uken snart er over. Om kvelden venter middag på en italiensk bondegård med helgrillet gris, grappa og søte, friterte desserter. 

Neste morgen seiler vi tilbake til havnen i Portisco hvor reisen startet. Og når vi nesten er der, roper noen at de ser en delfin. Og der, rett ved siden av båten, dukker den opp. 

Som for å vinke farvel, før vi svinger i land på det sardinske fastlandet.

LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ MAGASINET REISELYST HER!

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN