Klosterhjerner

Alt er som det skal. Sangfuglene, sikadene, vannet i bekken, alle hilser morgenen velkommen. Siripanyo og Rojanathanno er på vei rett mot soloppgangen.

Safrangult tøy gnisser mens de bare føttene skrider over asfalten. Siripanyo først, Rojanathanno ett skritt bak. De snakker lavt sammen, hvisker nesten. De stopper aldri. Børster aldri småstein fra fotsålene. Bare fortsetter marsjen. Siripanyo har vært munk i fire år nå, Rojanathanno i tre måneder. Han har én igjen før han skal vende hjem til kone og unger. Siripanyo har tenkt å gå med kappe resten av livet.

En vifte og noen matter er eneste møblement i Robert Machuliks nye hjem. Han innrømmer at tanken på jenter ikke er helt enkel å slippe. Foto: Gjermund Glesnes

I et skogholt knekker de av til venstre. Et tråkk leder inn til et enslig hus. De to munkene enser ikke hundene som gjør og hopper rundt beina deres. De bare stiller seg foran trammen og venter på husets frue. Hun legger poser med ris og vannmelon i bollene deres. Så går de hjem. Nedenfor Wat Marp Jan-klosteret venter flere matposer, så til sammen blir det en god pindapata – almisserunde. Bollene er nesten fulle da de setter seg i salen for å meditere frem til frokost.

Les også om vinturisme i Thailand!

Askese

Selv drøyer jeg det så lenge som mulig. Det er min tredje og siste dag i Wat Marp Jan. Jeg har søkt meg hit som lekmannsgjest, men noen erfaring med meditasjon har jeg ikke. Derfor vet jeg at musklene uansett vil verke av lotusstillingen lenge før det blir min tur til å spise. Mange buddhistklostre tar imot gjester – uten noe krav om at du er buddhist – om enn med ulik varighet og grad av tilretteleg-ging. I Wat Marp Jan er tre dager maks, med mindre abbeden innvilger forlengelse. Som besøkende må jeg følge samme regler som munkene: buddhismens åtte rettledninger. De foreskriver et asketisk liv.

Ikke bare må jeg tvinge meg opp til morgenmeditasjon klokka 04.30. Jeg må også sove på en tynn matte og får kun spise ett måltid om dagen. Hver ettermiddag deltar jeg i husarbeidet, jeg feier trappa ned mot vaskeriet. Kun på ett punkt har jeg sviktet klosterreglene. Jeg har beholdt håret. Lekmannsgjester får lov til det. Vi får heller ikke bære oransje kapper, men må gå kledd i hvitt. Vi ser ut som sanatoriepasienter, vi tre ikke-ordinerte som deler bord og prøver å trøste hverandre gjennom sulten så godt vi kan.

Alt fottøy må settes igjen utenfor. Derfor er kjippkjapper helt klart mest praktisk. Foto: Gjermund Glesnes

Les også: Ti ting du ikke visste om Thailand!

Felles trøst

Munkene er hyggelige nok. Men de forblir nokså fjerne for meg. Barhodede, magre, og stort sett opptatt med meditasjon i sine kutier – de små hyttene som er spredt rundt i løvskogen. Så det blir mest oss hvitkledde. Nathan Robnett-Conover (23) fra Was-hington, USA og polske Robert Machulik (32) er på vei inn i en fremtid i safran. De flyttet inn i egne kutier samme dag som jeg kom. Likevel er det de jeg ser aller mest til. Sammen prøver vi å hjelpe hverandre med klosterreglene. Vi må aldri sitte med ryggen til en Buddha-statue, og kun se rett mot den hvis vi skal be. Vi må aldri vise fotsålene, og aldri forsyne oss av juice eller saftis selv. Som lekmenn må vi vente til en munk byr oss. Og det er bare starten.
– Det er utrolig mange regler, jeg går i surr. Heldigvis virker det som at munkene tar det lett når vi glemmer oss, sier Nathan.
Munkene sitter på et podium under kveldssamlingen i Sala 3, den største salen i åssiden. Buddha-statuen skinner i marmorgulvet foran meg. Etter Nathans råd har jeg rullet fire bønnetepper under rumpa. Jeg kneler når han gjør det, folder hendene når han gjør det, og gjør mitt ytterste for å tvinge hjernen til å tenke på annet enn at venstrefoten sover og ryggen verker.
– Følg pusten, formante Nathan før vi satte oss.

Wat Marp Jan er ikke noe gammelt kloster, men spesielt den øverste salen er flott å se på. Foto: Gjermund Glesnes

Denne saken har stått på trykk i Magasinet Reiselyst. Bli abonnent du også!

Men pusten har én rytme, sikadene en annen og vifta en tredje. Tankene flyr i alle retninger. Etter nærmere en time slås lysene på. Det er tid for kveldsmesse og mer pine i den naturstridige sittestillingen. Med fingrene prøver jeg å følge de lange, uforståelige strofene i messeheftet. Refleksjonstekstene som følger, finner jeg ikke. Det er like greit. Alle mine tanker går nå til beina. Én time og 50 minutter har jeg sittet da vi endelig reiser oss. Jeg beveger meg som en olding da jeg treffer Robert og Nathan utenfor.

– Du greide det, hilser Nathan smilende. Jeg har nesten lyst til å juble.

Mange thaier gir mat til et kloster, selv om huset deres ikke ligger langs en almisserunde. Da kjører de selv til klosteret, og deler ut maten ved inngangen. Foto: Gjermund Glesnes

Småkryp

De to har sine egne bekymringer. Robert måtte lete lenge etter kutien sin, og nå i mørket tviler han på at han vil finne den. Nathans hytte har en enorm myggkoloni, og nye larver klekkes i bassenget utenfor. Jeg føler meg privilegert som kan legge meg på det blanke gulvet i Sala 2. Det er stummende mørkt da mobilalarmen ringer til morgenmeditasjon. På vei ut snubler jeg nesten i en hvitkledd bylt ved døra.

– Hei, hilser kroppen. Det er Nathan. Etter samlingen får jeg forklaringen.
– Jeg våknet i natt av en følelse av at jeg hadde noe i ansiktet, som et edderkoppnett. Jeg børstet det vekk men det kom tilbake. Det var maur. Kutien er full av dem, klager han.
De neste timene baler Nathan med skogens insekter. Maurene jager han med kost. Mygglarvene er verre. Klosterreglene forbyr å ta liv. Eneste lovlige måte å fjerne dem er å bære vannet over i en pytt med bøtte.
– Det tok meg noen timer. Og imens attakkerte foreldrene deres meg, bemerker han tørt.

Wat Marp Jan er ikke noe gammelt kloster. Foto: Gjermund Glesnes

Det du savner

Skoghytta til Robert ligger i utkanten av klosterområdet, vi må gå to stier og krysse et bekkefar før de hvite veggene dukker opp. Han har en steinlagt meditasjonssti utenfor, bad og toalett i førsteetasje, og øverst er rommet. Bortsett fra mattene og en vifte er det umøblert. Robert forklarer at veien hit startet for flere år siden, etter en motorsykkelulykke der han fikk brudd i ryggen, armen og åtte ribbein og punkterte høyre lunge. Selv om tanken har modnet over flere år, er han ikke sikker på at munkelivet er for ham.
– Det er vanskelig å forlate jentene, strendene, bølgene, god mat og friheten til å gjøre hva jeg vil. I stedet skal jeg sitte her, alene i skogen, og meditere, sier han.

Samme kveld intervjuer jeg Sathro, eller Kenny Berryman som han ble døpt i Australia. Kenny har vært syv år i Wat Marp Jan, og er nå en slags assistent for abbeden, Ajahn Anan. Luften er varm og klam. Det har regnet, mørket er tett av froskekvekking.
– Du skulle ha vært her i regntiden. Da kvekker de så høyt at vi ikke hadde kunnet sitte ute og prate, smiler han.
Kenny forteller at de aller fleste finner seg til rette i skogklosteret. Han mener det har en god energi som hjelper meditasjonen. Selv forsøkte han å flytte for et par år siden, men savnet stillheten og kutien sin og vendte tilbake.
– Hva med deg? Blir du lenger? spør han meg.
– Jeg har bare søkt om tre dager. De er over i morgen.
– Det går bra. Du kan bare bli, svarer han.

Det er hyggelig å få tilbudet. Men jeg betakker meg. Det er ikke tanken på ett måltid om dagen. Sulten kan jeg leve med. Det er tanken på enda flere timer i lotusstilling. Barbeint inn i soloppgangen kan jeg gå også i den verdslige verden.

TIL HOVEDSIDEN