Til fots i Paris

Paris er fotgjengernes by. Selv om du aldri er mer enn 400 meter fra en metrostasjon, er avstanden fra øst til vest så kort at du like gjerne kan ta føttene i bruk. Den som er i rimelig god form, kan krysse byen på to og en halv time. Om du har lyst til å gå så fort er et annet spørsmål. Å skynde seg over Pariskartet er omtrent like klokt som å skynde seg gjennom livet. 

Kvinner og menn

Da forfatteren Camilla Collett kom til Paris i 1834 oppdaget hun til sin forbauselse at unge piker kunne gå på kafé og drikke sjokolade i den franske hovedstaden. Hjemme i Kristiania var det vanlig å kjøre pikene rundt i karjol, fordi man mente det var uanstendig å la dem gå gatelangs. Kafeene hadde dessuten blitt samlings­steder for menn som ville snakke politikk uten kvinner til stede. I Paris var alt dette annerledes. Retten til å ta del i byens liv gjaldt kvinner og menn, høy og lav. Camilla Collett kalte det for «fortausretten», muligheten til å gå hvor man ville uten anstendighetsvurderingens gjerrige blikk.

Under de lange skjørtene sine hadde Camilla Collett to gode føtter. Ungdomsforelskelsen Johan Sebastian Welhaven skal ha vært sjokkert over hvor villig hun var til å bruke dem, i en tid der man fremdeles lot som at kvinner ikke hadde bein. Den unge Camilla danset seg fra ball til ball, likte å gå på stylter og kom regelmessig hjem i klissvåte sko, hvis været eller terrenget kom overraskende på henne.

LES OGSÅ OM VÅRENS MEST POPULÆRE STORBYER

Enkens enveisbillett

Behovet for større bevegelsesfrihet ­meldte seg da ektemannen Peter Jonas Collett døde i 1851. Som enke ville ikke Camilla Collett være prisgitt slektningers penger og forventninger. 38 år gammel solgte hun huset bak Slottet, pakket sine kofferter og bega seg ut på reise med enveisbillett. Enkelt ble det ikke. Toget fra Kristiania til København tok 24 timer og inkluderte vognbytte og en tur med dampbåten. I brev til Henrik Ibsen beskrev Collett hvordan det opplevdes å reise rundt i Europa i trekkfulle togkupeer med sadistiske konduktører, og bo på mørke losji styrt av ondskapsfulle pensjonatvertinner. 

«Camilla Collett kalte det for ­«fortausretten», muligheten til å gå hvor man ville uten anstendighets­vurderingens gjerrige blikk»

Men en deilig vårdag i 1879 kom hun tilbake til Paris. Og på nytt kunne hun spasere. «Vi må gå!», skrev hun. Kvinner som alltid satt inne i en vogn, risikerte jo å kjede seg til døde. Med livet som innsats krysset hun heller den trafikkerte Place de la Concorde og gikk inn i Tuilleries-hagen, det vakreste sted på jord. Først brukte hun føttene, så ørene, så munnen: Spiste en vaffel og hørte på musikk. En offentlig park var et lykkelig sted, der man både kunne være alene og sammen med andre, uten at det kostet noe.

LES OGSÅ: 20 TING ALLE REISEGLADE BØR GJØRE I EUROPA

Du må gå

Ofte har jeg fått spørsmålet: Hva skal jeg gjøre hvis jeg bare har én dag i Paris? Bortsett fra det idiotiske ved selve spørsmålet – hvorfor vil du bare bruke én dag? – er svaret mitt alltid: Du skal gå. 

Eller som Camilla Collett ville svart:

Du må gå. 

Gå langs Seinen, der lange strekk er bilfrie. Gå over Ile St Louis og Ile de la Cité med en markjordbæris fra Berthillon i hånden. 

Gå til tesalongen Ladurée i rue Royale, der de har servert varm sjokolade siden Camilla Colletts tid. 

Gå inn blant valnøttrærne og statuene av Rodin i Tuileries-hagen og hør om kanskje noen spiller musikk. 

Bare gå.

LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ MAGASINET REISELYST HER!

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN