Fredag kveld. Vi har forlatt byens kjas og mas for å nyte fred og ro i fjellet. Målet er et igloformet telt med vinduer mot vidda og stjernehimmelen i taket.
Etter fire timer i bil fra Oslo, svinger vi av E6 og følger de vage instruksjonene sendt på Messenger:
«Ta av til Høvringen, derfra mot Smuksjøseter. Og så ser du teltet etter en liten stund».
Først ser vi bare grønt. Endeløse åser med røsslyng og gresstuster. I det fjerne reiser de mektige Rondetoppene seg. Men rundt noen svinger og bort en veistump, ser vi det plutselig – et guloransje telt som stikker opp av landskapet som en vorte på fjellryggen. Vårt hjem. Arctic Dome Rondane.
HER FINNER DU VARMEN I HØST
Lokal tapas
– Dere må være sultne, mer konstaterer enn spør verten Pål Skaugen (38) og ser kjapt på fotografen.
– Og tørste?
Vi har vært lure nok til å bestille en litt utvidet tapastallerken ved ankomst, og før vi har fått satt ned sekkene tryller Pål og sønnen Erlend (13) fram et koldtbord som kunne mettet en hel storfamilie.
Spekemat fra Bjorli Fjellmat. Fjelldronning fra Avdem Gardsysteri. Geitost fra Heidal Ysteri. Alt svært kortreist og levert av lokalorganisasjonen Gudbrandsdalsmat. Selvfisket ørret?
– Ikke i dag. Men ofte. Kokken vår er hobbyfisker, og bruker fritiden sin på å sanke mat, sier Pål og setter ned et tungt steinfat med spekemat på bordet, hvor det allerede står et fat med lokale oster og et med fisk og tilbehør.
– Velbekomme!
Jotakk, dette kommer vi aldri til å klare å spise, sier vi. Men en time etterpå er fatene tomme og magene fulle. Veldig så sulten man blir av denne fjelluften.
Glamping for alle
Arctic Dome Rondane startet som en litt sprø idé rundt kjøkkenbordet på Smuksjøseter fjellstue. Men så fikk ideen støtte, telt ble kjøpt inn, og første gjester overnattet vinteren 2018. Nå snakker Pål om å sette opp en familiedome allerede til vinteren, og kanskje noen flere telt senere.
– Det er jo litt gøy for oss som driver så tradisjonelt, at vi kan gjøre noe helt annet. Men noe av poenget med opplevelsen, er jo følelsen av ensomheten og det å være alene på fjellet, tror Pål. Så fullt blir det aldri her oppe.
LES OGSÅ: TELTTUR TIL PREIKESTOLEN
Jo kaldere, jo bedre
– Sommeren er fin på fjellet. Men vinteren, den er helt magisk. Når det er 20 kalde ute, da fyrer vi opp med to ovner her inne. Så kan du sitte ved vinduet der, god og varm, og titte ut på beinkulda og de frosne viddene, frister han.
– Og om det ikke er for kaldt, kan du se stjernene over senga, legger unge Erlend til.
Han var prøvekanin for prosjektet i vinter før gjestene slapp til, og var frelst fra første snork.
– Det var komfortabelt, og jeg sov godt, slår han fast.
Foreløpig er det mest nordmenn som har tatt sjansen på å bo i en liten teltigloo. Av den sorten som vanligvis ikke renner ned fjellet.
– Domen passer for alle, men de fleste som har vært her nå, er nok folk som har lyst til å telte, men som ikke orker alt maset med å pakke telt, gå inn på vidda, sette det opp osv. Nå får de den samme opplevelsen, til og med uten en sånn trøblete sovepose, ler Pål, før han pakker sammen og overlater oss til en bøtte med lokaløl, tre enorme fat med lokal tapas, og et nattemørke som senker seg over domen.
Nattlig besøk
Gode og mette, slitne og trette kryper vi ned i den store dobbeltsengen. Tømmeret er selvfølgelig også kortreist, eller stuttreist som de sier, fra Øvre To Gard. Godt under dyna med ullsokker på beina er jeg nett i ferd med å sovne, da sidemannen dytter til meg.
– Det er dyr utenfor.
– Dyr?
– Ja, rev eller ulv eller noe.
Ah. Det eneste dyret jeg har sett her, er lemen. Og visst ble Rondane nasjonalpark opprettet som den første i Norge i 1959 for å beskytte naturen og villreinstammene her opp, men jeg tviler sterkt på at det er en villrein som står og dunker på teltduken vår.
Ikke er det noe annet dyr heller. «Dyret» viser seg å være en løs endestropp som dasker i teltduken. Med stroppen godt festet og nattemørket på plass, kan vi sovne inn i våre søteste drømmer.
FLERE SAKER FRA NORGE
En himmel full av stjerner
Neste morgen har vi ikke lyst til å stå opp. Sengene er så himmelsk myke, dyna så deilig og varm og utsikten så fantastisk. Dessuten kan det umulig være mer enn 5 grader ute, og det vil si også her inne – så hvem har egentlig behov for å stå opp?
Men så husker vi at Pål sa han skulle sette en frokostkurv utenfor døra. Jeg putter føttene inn i et par myke tøfler, lukker opp døra og plukker opp et stort, gammeldags trau med brød, melk, ost, egg, pålegg – og varm kaffe! Herregud, for en luksus.
Vi fyller to kopper til randen, og lar oss synke ned i den varme sengen igjen.
Hvem trenger å gå ut i frisk luft, når man kan se på den fra en himmelseng med en kopp kaffe i hånda?