Sand of Silence

Det er 460 kilometer fra Marrakech til M´Hamid, og for hver meter blir Ahmed Hadjja i bedre humør.

Forrige gang jeg møtte mannen som er av saharawifolket fra Sahara, var i Marrakech. Det var det en dresskledd mann som utvilsomt tolererte mer enn elsket det hektiske storbylivet. Denne dagen har han lave skuldre og et bredt smil om munnen.

– Når du er født og oppvokst på et så spesielt sted, har du det alltid i blodet, sier Ahmed og beskriver ørkenfølelsen.

Den handler om frihet. Om mangel på sivilisasjonens tidstyver, farer, fristelser og lyder.

Seil over sanddynene på firbeint farkost. Foto: Runar Larsen

Mer om Marokko finner du HER

Tidsreise

Men veien til den enorme sandkassen er også et eventyr. Det tar minst åtte timer å kjøre i et strekke fra Marrakech til M´Hamid.

Reisen er alt annet enn en kjedelig transportetappe.

Her passeres attraksjoner så spennende at det er en fornærmelse mot Marokko som reisemål å kjøre uten stopp. Fra Marrakech til den sagnomsuste festningen Ait Benhaoddou tar det et par timer, via Tizi n’Tichka – en slags marokkansk variant av Trollstigen.

Men denne dagen gangen er alt underordnet reisens mål.

Sahara venter i det fjerne.

Etter fjellpasset forandres landskapet. Draaelven gir grobunn for daddelpalmer. Det er frodig og grønt.

Elva renner helt inn til Zagora, den siste byen av nevneverdig størrelse før det golde landskapet tar helt over.

Vi nærmer oss. Zagora er inngangsporten til Sahara, og det var herfra de legendariske kamelkaravanene gikk i skytteltrafikk mot Timbuktu. 52 dager, en vei.

Ahmed løper innom postkontor og bank for å gjøre nødvendige ærend. Snart er vi på veien igjen.

– Det er nå det begynner.

Utenfor allfarvei

Marokko har to ørkener. Den mest kjente ligger ved Merzuga, lenger nord. Hit går motorveien helt fram til sanddynene, og med sin naturskjønne tiltrekningskraft betyr det busslast med turister.

Det krever altså litt mer å finne fram til Erg Chegaga, som på grunn av beliggenheten ute ved grenseområdet til Algerie var fullstendig utenfor turistradaren fram til midten av 90-tallet.

Belønningen er større boltreplass, færre turister.

For besøkende til Ahmed Haddjas leir er ørkenlivet komfortabelt og spennende. Foto: Runar Larsen

Det er dette som er Ahmed Haddjas rike.

– Marhaba! La oss finne et mer passende antrekk.

Jeg får en blå gandora over kroppen og et langs sjal som rulles rundt hodet som en slags turban.

Den beskytter mot sola, holder på varmen – og holder sanda ute. Et essensielt plagg.

– Jeg finner meg selv i Sahara, forklarer mannen som selv har byttet dressjakke til fordel for ørkenfolkets foretrukne klesdrakt.

Det indigoblå plagget flagrer i vinden fra jeepens åpne vinduer mens han styrer landroveren stødig inn på en vei som stadig blir smalere.

Ved M´Hamid forsvinner siste rest av asfalt i et hav av sand. Veien tar slutt. Men eventyret har så vidt begynt.

Les også om Taroudant – Lille Marrakesh

Ørkenluksus

Dette er for ordens skyld ingen form for omreisende nybrottsarbeid.

Flere camper reklamerer med «ørkenluksus», det vil si en permanent leir med spisesal, toalett og sovetelt i arabisk stil. Møysommelige broderier, tykke tepper og levende lys.

Deilig mat på dekket bord i leiren, skjermet for sand, sol og vind. Foto: Runar Larsen

Eller om du er glad i klisjeen: Som fra 1001 natt.

Ahmed driver Zbar Desert Camp, vårt hjem de neste dagene.

– Målet mitt er å vise fram kulturen og historien vår, sier han.

Landskapet forandrer seg. Det har vært tørt og steinete. Enkelte innslag av hardføre planter. Nå tårner et fjell av sand foran oss i horisonten.

Kveldssola farger Erg Chegaga-ørkenen gyllen. Her ligger leiren som Ahmed har bygget opp.

Jeg sleper kofferten over tepper som dekker for sanda, og inn i et telt utstyrt med seng. Det føles eksklusivt, fjernt fra virkeligheten. Og veldig riktig.

– Kjenn på frihetsfølelsen. Slapp av. Men stå opp tidlig, oppfordrer verten når vi deler en gryte kyllingtajine senere på kvelden.

Soloppgang

Kanskje er det med ørken som det er med fjell. Som menneske blir du liten, men føler samtidig en sterk tilknytning til naturen rundt deg.

Det er øredøvende stille om natta. Månen er som en lyskaster over sandhaugene. Klokka er knapt seks når jeg våkner, og sola kommer snart til å stige opp fra horisonten.

Sanda føles kald som nysnø, men jeg vandrer barbeint opp mot nærmeste høyde som et blått spøkelse.

Himmelen har en nyanse av grått. Vinden har visket bort gårsdagens spor, liksom å fortelle at en ny dag har begynt. Soloppgang i ørkenen er ubeskrivelig. Hvordan er det mulig å være midt ute i dette endeløse øde, men føle så mye?

«Jeg har alltid elsket ørkenen. Man kan sette seg på en sandhaug. Ingenting er å se. Ingenting å høre. Og likevel er det noe som lyser i stillheten», sier den Lille prinsen i Antoine de Saint-Exupérys klassiker med samme navn.

Ørkenskip

Sola gir, og sola tar. Sanda varmes opp gradvis. Senere på dagen vil den bli skoldende varm. Tilbake i leiren skjenker Ahmed te og serverer enkel frokost.

Det er lenge siden kamelkaravanene gikk fra Marokko til Mali, men ørkenens tiltrekningskraft er fortsatt like sterk. Foto: Runar Larsen

Selv den moderne nomade har bil som framkomstmiddel, men kamelfolket lusker fortsatt rundt i ørkenen. Noen av dem tjener en ekstra slant på turisme.

– Du ville smake på livet i karavane, sier han og heller tekoppen tilbake i kannen.

Ritualet gjentas tre ganger, sånn som skikken er – og for at det skal bli sterkt og søtt.
Vi har planlagt lunsj i en av ørkenoasene noen timers marsj unna. Eller et kvarter med bil.

– Jo, gjerne, sier jeg og begynner på en vuggende ferd på ryggen av en dromedar.

– Jeg kjører, sier han.

Da Marokko ble uavhengig fra franske kolonister på midten av 50-tallet, ble det starten på slutten for den grenseløse handelen. Ahmed Haddja minner om skiltet vi så utenfor Zagora.

«Tombouctou, 52 jours».

– Ikke langt igjen nå!

Det er mange år siden skiltet betød starten eller slutten på en flere måneders lang ekspedisjon med kameler fullpakket med varer.

– Min bestefar var i siste generasjon kamelkaravaner. De reiste i store følger. Vann var nøkkelen, selvsagt.

Ørkenskipene seiler fortsatt over hav av sand, men ikke grenseløst som de gjorde før i tiden. Den politiske situasjonen i Nord-Afrika betyr at reisemål for eksempel Algerie, Mauritania og Mali er utenfor sonen til både nomader og turister.

Ahmed er av sahrawifolket, av arabisk opprinnelse. Ørkenen er også hjemmet til berbere. Fellesbetegnelsen er nomader, språket er vidt forskjellig.

Treklatrende geiter i Marokko

Berbere

– Berberne var de første som bosatte seg i Marokko. De bodde i fjellene, men noen reiste ned til ørkenen.

Under fransk styre mellom 1912 og 1956 var det en del trøbbel mellom arabere og berbere. I dag lever vi i harmoni, sier Ahmed.

En fastboende nomade lever i enkle kår. Foto: Runar Larsen

Landegrenser i Sahara betyr som regel milevis med rette linjer. Disse er linjert opp på et skrivebord, ikke på grunn av geografi. Sånt kan være utfordrende for folk som ikke nødvendigvis føler tilhørighet til et bestemt land.

– Nomadene kjenner ingen grenser. Det er jo i grunn det samme folket som lever her som på andre siden av grensen. Vi er i samme område som Algerie. Se hva bra det har ført til der… Det finnes sikkert olje her også. Men jeg håper ikke de begynner å lete. Huff, politikk. Bensin i dag. Borte i morgen. It´s bad money, sukker vår veiviser i sanden.

Jeg blir solbrent, tørst og får vondt i baken av en tretimers tur fra leiren til nærmeste oase. Og tenker at 52 dager på kamelryggen er 52 for mange.

Sandbrett

Kamelen trasker målrettet mot en klynge grønne palmer. Ørkenens oaser er ikke alltid hildringer.

For kamelkaravanene betød de dadler og vann. De skulle spise, men ikke hamstre. Flere ville også ha behov.

Jeg har behov for drikke, mat og hvile. Får vann, kyllingsalat og salat. Returen går sammen med Ahmed i jeepen hans. Ah, turismens uutholdelige letthet!

– Moderne tider, konstaterer han.

Tilbake i leiren hentes norskimporterte snøbrett fram fra et telt.

Et par unge berbere imponerer med kroppsbeherskelse og teknikk. Selv går jeg på trynet og får kjeften full av sand, men får klapp på skuldra for forsøket.

– Du får trene mer på snø, er forslaget.

Når natten senker seg blir det bålkos og sang i leiren ute i ørkenen. Foto: Runar Larsen

Rundt leirbålet stirrer berbere og saharawier stoisk inn i flammene. Snart drar de fram trommer og synger engasjert. Så senker stillheten seg igjen og lar ørkennatten synke inn. De heller te i hverandres kopper, tilbake i kanna – og så i koppen. Gjentar tre ganger.

– Hva handler sangene om?

– Kjærlighet og gamledager.

– Og at alt var bedre før?

– Nei, for det var jo ikke det.

Men reisen til Marokkos utkant er på mange måter en reise i kjærlighet til gamledager.

Tilbake til hovedsiden