Den røde sonen

De gyllenrøde kroppene gløder i morgensola. Tykke remser i den samme nyansen av oker henger i tykke lag fra hårfestet; de fleste har ytterligere hodepryd laget av lær og messing. 

Himbaene er Afrikas mest ikoniske stammefolk, og selv om det er mulig å komme i kontakt med dem gjennom tilrettelagt kulturturisme i mer tilgjengelige deler av Namibia, er det få steder som er mer autentiske enn landsbyen Otopi lengst nord i landet, helt på grensen mot Angola. «Autentisk» er selvsagt et belastet begrep i turistsammenheng, men i dette tilfellet finnes det ingen bedre beskrivelser. 

Dette er rett og slett kjernen av en kultur så fremmed for min egen at det umiddelbart føles litt kunstig. Min lokalkjente tolk signaliserer at vi skal parkere firhjulingene våre et stykke unna den lille bosettingen. Dette er intet spill for galleriet.

– Det er best å nærme seg sakte, til fots, sier han.

Inn i det ukjente

Staintly Vazapi Kasaona (34) er en av dem, riktignok kledd i shorts og fleecegenser, og denne dagen på jobb for et av Afrikas mest velrennomerte safariselskap. 

Han smiler litt, tydelig stolt over rollen som veiviser inn mot det som for meg er det ukjente – og en verden han vanligvis er en del av. 

– Om jeg var hjemme i min egen landsby, ville du neppe kjent meg igjen, humrer han.

Dette er intet sosialantropologisk eksperiment. Jeg er en enkel turist invitert med på formiddagstur til en lokal stamme som er en del av Wilderness Safaris kulturprogram. Det betyr at de får besøk av turister som har flydd inn til den avsidesliggende campen Serra Cafema ved ujevne mellomrom. Likevel vil det være en overdrivelse å si at de er vant til besøk. Siden de er nomadiske gjetere, bor de heller aldri lenge på samme sted av gangen. 

– For noen av barna her er dette første gangen de ser en hvit mann, røper Staintly.

Himbaene er en drøm for fotografer; en estetisk nytelse som både forhekser og forvirrer. 

– Ta det rolig, det handler bare om høflighet. Vi følger strenge retningslinjer; vi er her på deres premisser. Først må vi hilse på høvdingen, forklarer han.

Moro, moro

Staintly vet hva som skal til for å skape god stemning. Etter to timers humpete kjøring på bråkete doninger gjennom ørkenlandskap, over karrige fjell og ned en knusktørr dal er stillheten overdøvende da vi endelig tar av svette hjelmer. Jeg får et lynkurs i otjihimba, et bantuspråk og en dialekt av herero. «Moro» er det magiske ordet, et kortfattet «hallo» som skal viske vekk kulturelle forskjeller og plassere oss i samme båt. Mennesker av kjøtt og blod; visuelt ulike men med samme lyster og laster, uansett grad av velstand. Det vil si: Forståelsen av økonomi. Kvelden før forklarte Staintly at verdier som vi kjenner dem blir relative i en samtale med himbafolket:

– Siden jeg har en vanlig jobb, får jeg lønn og kan sette penger i banken. Min far har likevel langt større respekt for min nevø. Han har 75 kyr. Med kyrne kan du brødfø hele landsbyen, melka er grunnlaget for grøten de spiser hver morgen. Pengene mine er ikke synlige, det blir en abstrakt verdi.

En enslig mann sitter i skyggen litt utenfor de enkle hyttene hvor resten av familien holder til. 

– Moro, moro!

Vi håndhilser. Tuidara er pater familias for Otopi; landsbyen hvis navn betyr «åpent område mellom fjellene». 65-åringen forteller at han har en sønn og fem døtre, men bare ti kyr. 

– Da jeg var yngre og sterkere hadde jeg hundrevis av kyr. Men nå er jeg gammel og svak, ute av stand til å passe på kveg, beklager Tuidara.

Han har likevel en essensiell rolle i det lille samfunnet, som vis mann og veileder i vanskelige tider. 

– Om vi lider av tørke, reduseres kyrnes melkeproduksjon. Da blir mine folk sultne, og det gjelder å finne et bedre egnet område, forklarer han.

LES OGSÅ: OVERTRO, HÅP OG KJÆRLIGHET

Røde ikoner

Himbaene var opprinnelig en del av hererofolket i Angola, men skilte seg ut som et eget folk da de vandret sørover på 1600-tallet. Namibias mest kjente stamme teller rundt 50 000, og selv om du kan møte dem tett på severdigheter i Namibørkenen lever de fleste her oppe i nord – ofte på tvers av grensen med Angola – uforstyrret av turisme og sivilisasjonen for øvrig.

Her bor de i provisoriske hytter av leire og kvister, alltid rundt en bålplass hvor det skal være fyr døgnet rundt for å ære guden Mukuru. Mens mennene styrer med buskapen og såkalt hverdagspolitikk, er det damene som gjøre det meste av arbeidet. Det er også de som er selve symbolet på stammen. De melker kyrne, koker grøt og holder liv i flammene. I tillegg samler de ved, henter vann og passer barn – alltid antrukket i lærskjørt, hodepryd basert på status, samt en miks av dyrefett og okermalingen otijze som beskytter huden mot sol og insekter. Foruten høvdingen er det utelukkende kvinner tilstede i campen denne dagen. Damene går for øvrig alltid barbrystet; for sultne babyer er matfatet alltid tilgjengelig. 

En helt vanlig dag

Det tar litt tid før jeg blir dus med stemningen. Ingen har brydd seg noe særlig med den fremmede nordmannen som vandrer rundt med kamera i hånden. En gruppe med eldre damer sitter langs veggen av en provisorisk bygning. Den enkle hytten er laget av leire og kvister, og antyder at landsbyen er midlertidig; om gresset viser seg å være grønnere på den andre siden av elven vil de sporenstreks flytte på seg.

Barnebarna løper fra og til; de smørblide damene løfter smårollingene opp og tøyser med dem. Et bestemoderlig klyp i kinnet, en god klem. Så løper barna videre, de yngste vakler bort til mor på jakt etter melk, de større leker sisten eller tegner i sanda. 

Jeg hilser på resten av stammen, får en rask omvisning rundt i leiren og innvies i de daglige ritualene. 23-årige Oarafana skal snart ut for å hente vann. Det gjør hun hver dag. For å hindre at buskapen skal bli angrepet av krokodiller og forsvinne i elva, må leiren være langt nok unna nærmeste vannkilde til at kyrne ikke trasker avgårde på egen hånd.

– Det er sju kilometer ned til elva. Når jeg gjeter kyrne går det greit, men dersom jeg skal ut med geitene blir det vanskeligere. De går over alt, opp på fjelltopper og ned bratte skrenter, sier trebarnsmoren mens sønnen Kakoriprova henger fast i brystet hennes.

Gutten er seks måneder gammel, og lyder et navn som visstnok betyr «han vi ikke tenker på». Når mor er ute, er det bestemor som holder fortet.

LES OGSÅ: PÅ VILLE VEIER I AFRIKA

Intet sirkus

Få steder i verden har en like stor variasjon i stammekulturer som Afrika. Mens noen holdes i hevd som en turistattraksjon, lever andre i beste velgående som de har gjort i hundrevis av år. Erfaringsmessig kan kulturelle besøk by på et element av regi. I Øst-Afrika lever for eksempel mange masaistammer omtrent som turistattraksjoner, med faste besøkstider, et satt program med dans og sang – alltid avsluttet med salg av pyntegjenstander og kunst. Og for all del; det er ingenting feil med kreative løsninger for å slå mynt på nysgjerrige besøkende – noen ganger kan sånt til og med blåse nytt liv i stolte kulturtradisjoner som står i fare for å kveles av moderne utvikling. 

Namibia har en av de laveste befolkningstetthetene på kloden. Likevel er møter med menneskene i det enorme landet et av de store høydepunktene på enhver rundreise. Ikke at den isolerte stammen i Kunene-regionen rennes ned av turister. De lever særdeles isolert, tilsynelatende upåvirket av verden for øvrig. Det er nesten 400 kilometer til nærmeste bosetting, men fraværet av støy og sirkus er likevel bemerkelsesverdig. Ingen strøm, intet mobilsignal. Ingen forstyrrelser. 

Kontraster

Barna virker sunne. Damene som holder fortet i leiren smiler og ler; tilværelsen er harmonisk. 

–  Dette er hverdagen vår. Vi vil aldri endre oss, hevder Staintly.

Det er til å bli filosofisk av. Kan moderne utvikling og konstant mas om materielle verdier ha ført til at vi som bor i sivilisasjon har glemt noe essensielt? 

LES OGSÅ OM ROADTRIP I NAMIBIA

Dagen min begynte med et smell. Lyden av Champagne-korken som ble presset ut av en fransk glassflaske og påfølgende skål i krystall var fremmede lyder ved bredden av Kunene-elven. En søt eim av eksklusive bobler kjempet mot en besk fornemmelse av å være på riktig sted til feil tid. Alternativt var luksusfrokosten så langt unna sivilisasjonen som det er mulig å komme i denne delen av Afrika det beste av to verdener. Sola vekket uendelige nyanser av rødt i det golde landskapet. Champagne var et forvirrende element, en digresjon av feilplasserte verdier. Det digre kontinentet med sine mange utfordringer vet å skape polariserende følelser. Etter noen timer i selskap med en fremmed kultur litt senere på formiddagen slites jeg mellom grenseløs glede over å være en del av noe helt unikt og empatiens elendige samvittighet for vestlige verdiers evinnelig jag om mer av alt. 

Sånn blir det gjerne når du sjekker inn på en luksuslodge utenfor allfarvei, hvor gjestene betaler for komfort og eksklusivitet – men har ulik motivasjon for oppholdet. Turisttilværelsen ved bredden av Kunene-elven nord i Namibia føles kanskje som en illusjon. For himbafolket som våkner opp til de samme omgivelsene hver dag, er dette selve livet.

LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ MAGASINET REISELYST HER!

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN