På sykkel gjennom Sudan

Klør det etter å reise til Sudan? Neppe. Et Google-søk resulterer sjeldent i akutt reiselyst hit, og den nyere historien til landet sør for Egypt er tross alt særdeles turbulent. Men Sudan er så mye mer enn det man hører om i nyhetene. Og ofte noe helt annet. Det fikk jeg erfare på sykkel gjennom landet i 2021. 

Inn i det ukjente

Jeg hadde gledet meg lenge til å krysse grensa fra Etiopia og over til det som for meg var ukjente territorium på en liten etappe på en lang sykkeltur fra Sør-Afrika til Norge. Verdens største samling av pyramider og Sahara-ørkenens magi virket forlokkende. Jeg hadde undersøkt forholdene på forhånd. Sikkerheten. Veinettet. Hvor langt det var mellom bosettinger, og dermed tilgang til mat og vann. Og ikke minst klimaet. Men ingenting forberedte meg på den ekstreme heten som møtte meg i det jeg rullet ned fra det tempererte etiopiske høylandet og begav meg ut på å krysse verdens største ørken med sykkel.

LES OGSÅ: KUPPLISTEN 2023! Verdens billigste land

Trøblete land

Når man leser om Sudans historie fremstår ikke landet som et opplagt reisemål. Siden det ble selvstendig i 1956, har det vært preget av borgerkriger og uroligheter – noe som kulminerte i at landet ble delt i to i 2011. Tross i den formelle delingen strides det fremdeles om grensene satt i områdene med oljeressurser. Sudan var et av de aller fattigste landene i Afrika før det startet å eksportere olje i 1999. Da begynte økonomien å vokse og levestandarden blant befolkningen økte. Men med løsrivelsen av Sør-Sudan avtok veksten, ettersom de fleste oljeforekomstene ligger i sør. 

Siden 2003 har det vært kontinuerlig humanitær krise i Darfur. Årsaken er todelt. På den ene siden har menneskeskapte klimaendringer og fattigdom ført til tørke, usikker matproduksjon og hungersnød. I tillegg har borgerkrig også her ført til tusener av drap, overgrep og flukt. Ved starten av 2019 var det over to millioner internt fordrevne flyktninger i Sudan. 

Drepende varme

Krig og konflikt kaster skygger over livet i Sudan. Men tilbake til mine første dager på sykkelsetet inn i Sudan var verken historie eller pågående konflikter i tankene. Enhver form for skygge glimret dessuten med sitt fravær. Jeg hadde mer enn nok med meg selv. Det var helt forferdelig. Jeg har aldri kjent på en slik kveldende varme. 50 grader. Intenst! Heten påvirker alt. Hva du tenker. Hva du føler. Jeg var til tider svimmel og ufokusert, til tross for at jeg drakk vann som en svamp. Det kalde vannet jeg regelmessig fikk påfyll av fra forbipasserende sjåfører, var etter 10 minutter like varmt som tevann. 

Når jeg var heldig fant jeg et tre med ørlite skygge. Der satt jeg med oppkrølla ben og armer og med ryggen til for å eksponere minst mulig av kroppen for den varme vinden. Når jeg var uheldig, punkterte jeg opptil flere ganger i løpet av en dag grunnet temperaturen. Da måtte jeg lappe dekket midt i ødemarka under den brennende sola.

Når det er så tøft, setter man ekstra stor pris på andres omsorg og hjelp. Det er langt ifra flust med trafikk på disse lange strekningene gjennom ørkenen, men absolutt alle stoppet og fylte gladelig opp vannflaskene mine. Uten vissheten om at jeg kunne få hjelp dersom jeg trengte det, ville jeg vært redd for å sykle denne strekningen.

LES OGSÅ: EVENTYR PÅ TO HJUL

Indiana Jones

Etter å ha nådd Nilen gikk det bedre. Klimaet var litt kjøligere. Jeg hadde dessuten de 200 pyramidene ved Meröe å se fram til. Dette er verdens største konsentrasjon av pyramider. Meröe var hovedstad i det en gang mektige Kusj-kongeriket som strakk seg over deler av Egypt, Etiopia og Sudan omkring 1500–1000 f.kr. Disse pyramidene er ikke like store som de i Giza, men vel så imponerende. Og som turist får du dem omtrent for deg selv. Det føles virkelig som om du er en av de første til å oppdage dem. Her er det ingen informasjonstavler eller turistfasiliteter, bare sand. 

Jeg storkoste meg. Utforsket den ene pyramiden etter den andre. Oppdaget 3000 år gamle helleristninger. Nydelig og fascinerende. Hvem eller hva representerer dette? Jeg følte meg virkelig som Indiana Jones. Denne natta slo jeg opp teltet mitt ved siden av pyramidene og sov under stjernehimmelen i historiske omgivelser.

Kompleks politikk

Hvorfor strides det så i dette innholdsrike landet? Årsaken er selvsagt sammensatt. Men i bunn og grunn handler det om at flere lokale folkegrupper føler seg marginalisert og forskjellsbehandlet av landets sentrale myndigheter. 

I realiteten har Sudan vært et diktatur siden et militærkupp i 1989 ledet av Omar Hassan Ahmad al-Bashir. Men i 2019, etter 30 år ved makten, ble han selv avsatt ved et militærkupp i kjølvannet av et folkeopprør. Nå har det nye militærrådet inngått en historisk avtale sammen med den protesterende demokratibevegelsen om etableringen av et sivilt og demokratisk styre i landet. Til neste år holdes det valg og det kan markere starten på en ny epoke for Sudan.

Likestilling og guts

Landet har riktignok en lang vei å gå, men mine møter med de lokale ga grunn til optimisme. Khartoum er Sudans hovedstad og der den Hvite og Blå Nilen møtes. Jeg ble nesten værende her på grunn av alle de fantastiske folka jeg traff. Blant annet medlemmene av The Sudanese Female Cyclists Initiative. Dette er tøffe jenter. De jobber for likestilling ved å bryte ned fordommer som hindrer jenter i å sykle. En overveldende majoritet tror for eksempel at dersom jenter sykler, mister de jomfrudommen – noe som er veldig viktig at de ikke gjør før ekteskapet. De har i det hele tatt mange restriksjoner. Jenter kan også fremdeles risikere å få 40 piskeslag enkelte steder i landet dersom de går med jeans. 

Jeg troppet opp sammen med den nederlandske ambassadøren og ble med på SFCI sin ukentlige «onsdagssykling» midt i hjerte av byen. Vi blandet oss med rushtrafikken og vakte ikke bare oppsikt, men ble også møtt med mange store smil og positive tilrop. Nå fikk reisen min enda mer mening. Å sykle og å være jente ble plutselig en «statement».

LES OGSÅ: 10 AV VERDENS VAKRESTE NATURPERLER

Ørkenmagi

Strekningen mellom Khartoum og grensa til Egypt var der jeg virkelig forelsket meg i ørkenen. Gylden sand så langt du kan se. Den blå himmelen. Myke sanddyner. Fredfylt. Stille. Fascinerende og blendende vakkert. Andre dager var det umulig å se himmelen. Jeg sykla i en tåke av sand. Alt var gulbrunt, nesten rødt. Dårlig sikt. Eldgamle lastebiler dekorert som kjøretøy til afrikanske krigsherrer i Hollywood-filmer kom til syne i tåka og forsvant igjen. Trykkende stemning. Det føltes nesten som dommedag og en scene fra Mad Max på en gang. Et par dager senere, da sandstormen var på hell, befant jeg meg helt alene, syklende gjennom et øde månelandskap. Sand og spredte steinknauser. Grå himmel. Og så helt plutselig fikk jeg øye på tre karer i lyse kjortler som gikk rundt og skannet bakken med hver sin metalldetektor. Hæ? 

– Hva i alle dager holder dere på med? 

De kom bort, og en av dem dro opp en liten plastlomme fra lommen. Gull. Kort tid etter så jeg flere menn med detektorer og mer organisert gullutvinning. Jeg ble fortalt at her skjuler sanden store skatter. Hvem hadde trodd at det var så mye variasjon og «action» i ørkenen?

Livets elv

Oasen Karima langs Nilen var et av mine siste stoppesteder i Sudan før jeg krysset grensa til Egypt. Her finnes det så mange unike kulturskatter at hele området har fått UNESCO-status. Blant annet Jebel Barkal, et 98 meter høyt fjell med vertikale fjellsider og et flatt platå på toppen. Oldtidens egyptere og kusjitene trodde dette fjellet var hvor guden Amun holdt til. Her er det 365 grader med uavbrutt utsikt hvor enn du snur deg. Du kan se i alle retninger – og alt er sand. Sand til verdens ende, bare brutt av Nilen. 

Jordens lengste elv bukter seg slakt gjennom landskapet. Langsomt og sikkert. Med et smalt, grønt belte av vegetasjon på begge sider er det en livgivende hårnål i et hav av sand. 

Det var her jeg virkelig forstod hvor ubetinget avhengige vi er av naturen og klimaet. Vi vet jo dette, men her ser du det. Her føler du det. Her synker det for alvor inn og du kjenner på en dyp respekt.

De 3000 år gamle pyramidene ved foten av fjellet satt min eksistens inn i ytterligere perspektiv. Hvor små vi er. Og like. Også andre arter. 

Sudan. Et høydepunkt blant mange opplevelser fra sydspissen av Afrika til Nordkapp på sykkel.

LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ MAGASINET REISELYST HER!

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN