Fugl føniks

Innbygde balkonger, galerías, er populært i Nord-Spania, hvor soltimene er færre og innbyggerne derfor gjerne vil beholde varmen i leiligheten i stedet for å slippe den ut. Foto: Gjermund Glesnes

KÅRING: EUROPAS VAKRESTE OG MEST UNDERVURDERTE STORBYER

Forrige gang jeg var i Bilbao, opplevde jeg en av disse tingene som vanligvis er forbeholdt drømmer. Athletic Bilbaos daværende manager, legendariske Marcelo «Loco» Bielsa, inviterte meg over til bordet sitt, og der satt vi og diskuterte fotball, liv og lære mens vi bestilte mer vin.

Argentineren som aldri gir intervjuer, snakket også om sitt forrige besøk i byen. Det var i 1997, samme år som byens ikoniske Guggenheim-museum åpnet.

– Da var Bilbao en hard by. Så jeg presset lønna opp, opp, opp før jeg tok jobben, sa han leende med fingeren pekende mot taket.

En norsk bekjent som reiste hit i museets åpningsår, har beskrevet hvordan alle fasader var dekket av et centimeter-tykt gruvestøv.

5 GODE GRUNNER TIL Å BLI I MALAGA

En helt annen by

Den nitriste fortida er bare fjerne minner der jeg sitter med et glass hvitvin på Terraza Yandiola, den Phillipe Starck-designede takbaren på Azkuna Zentroa.

Kultursenteret er mindre kjent enn Guggenheim, men et like godt eksempel på hvordan Baskerlands største by har reist seg fra støvet. Det gigantiske vinlageret sto tomt i 30 år – midt i sentrum – og var så skittent at ingen la merke til den flotte modernistaarkitekturen.

Tommelregelen er én pintxo per bar, og så videre til den neste. Foto: Gjermund Glesnes

I 2010 gjenåpnet det, ekstremt forvandlet, med bibliotek og treningssenter hvilende på kunstferdige søyler, restaurant, takbar og et spektakulært svømmebasseng – med gjennomsiktig glassbunn – på taket.

– Bilbao har blitt en helt annen by. Bare innbyggerne er de samme, fastslår Aitor Zamakona, som sitter med sixpence og skinnjakke og drikker vin på Yandiola-terrassen.

– For 20 år siden var den preget av fabrikker og forurensning. Alle veggene var skitne, elva var skitten, trafikken var bare kaos. Nå har byen blitt ren og vi har triatlon i elva. Selv trafikken er bedre, fortsetter han.

LES OGSÅ OM VAKRE VALENCIA 

Et utrolig hus

At byen er ren, er i seg selv ikke nok til å trekke turister. Men det har Bilbao begynt å gjøre. Ikke i samme

Louise Bourgeois´edderkoppskulptur Maman med Guggenheim-museet i bakgrunnen er et av de aller mest fotograferte motivene i Bilbao. Med god grunn. Foto: Gjermund Glesnes

monn som Barcelona, Nice eller Venezia, men nok til å gi marked for designhoteller, stilige barer og topp spisesteder.

På forsommeren kom Guggenheim-museets restaurant Nerua også med på lista over verdens 100 beste restauranter.

Vendepunktet kom selvfølgelig med det nevnte museet. Ikke på grunn av innholdet, som Mark Rothkos maleri «Untitled» med et rødt rektangel i bunnen av et ellers gult lerret. Det som lokker er arkitekturen. Det Frank Gehry-tegnede museet likner litt på en båt, men mest av alt likner det ikke på noe du har sett før.

Det har blitt kalt «det viktigste bygget av vår tid» og er et selvfølgelig punkt på programmet når du besøker byen.

Laboratorium

Men Bilbao har mye, mye mer å skilte med. Hvis du fortsetter vestover fra museet, er det tidligere jernverket omgjort til grønne parker hele veien til det tidligere skipsverftet, som i dag er maritimt museum. Også i motsatt retning, mot Gamlebyen, er det trivelige gangveier med trær og benker langs Nervión-elva.

Mest imponerende er likevel de moderne byggene og broene som pryder byen.

Azkuna Zentroa – også kalt Alhondiga – er allerede nevnt, men her har selv det baskiske helsedepartementet tilhold i en slående bygning.

I «nye Bilbao» gjennomsyrer moderne arkitektur det meste, også broene sm blir bygd over Nervión-elva. Fotgjengerbroa Zubizuri er kanskje den aller fineste. Foto: Gjermund Glesnes

– Bilbao har blitt et slags laboratorium for ledende arkitekter, sier Yolanda Alonso. Som turistguide er hun naturligvis glad for måten djerve og uvanlige vegger og tak setter hjembyen på kartet.

Selv er hun nemlig ikke i tvil. Uten Frank Gehrys båt nede ved elva hadde byen fortsatt vært et sted turistene kjørte forbi.

– Det har alltid vært interessante bygninger her. Men de var så skitne at vi ikke la merke til dem selv engang, sier hun før hun leder an gjennom gatene.

Gammel prakt

Hvis du virkelig vil smake pintxos utenom det vanlige, skal du dra til Sorginzulo hvor kokken Iñaki Lazkano tryller frem originale oppskrifter – og har vunnet kåringen Bilbaos beste. Foto: Gjermund Glesnes

Hennes rute for dagen går like mye utenom som innom de moderne mesterverkene. I stedet viser hun at

også det gamle Bilbao hadde sine estetiske høydepunkter.

Første stopp er kabelbanen til Artxanda, et parkområde høyt over sentrum og Guggenheim. Derfra ser vi ikke bare byen og elva. Like slående er beliggenheten.

Byen er omkranset av grønne fjellsider – på en solskinnsdag vil blikket ditt til stadighet møte en frodig li i enden av gata; på gråværsdager er inntrykket bedre her oppe fra høyden.

Etter utsikten – det begynner å duskregne – leder hun an mot Gamlebyen via Café Iru
ña, som i 112 år har servert espresso, vin og mat blant vegger i mudéjarstil.

FLERE STORBYGUIDER FINNER DU HER

Ikke tapas, nei

Om mauriske fliser er et underlig valg her oppe helt nord i Spania hvor muslimene ble drevet ut relativt fort etter sin erobring, er lunsjen i Gamlebyen tilsvarende velplassert.

Pintxos er enklest forklart som baskiske tapas – men det er vel og merke en forklaring du aldri bør finne på å engang antyde overfor en basker.

Ifølge baskerne er pintxos både mer originale, mer raffinerte, og langt mer velsmakende enn spanjolenes små barretter. Og det er for så vidt sant.

Måten du spiser dem, er imidlertid den samme.

– Én drink og én pintxo. Så går du videre til neste bar, formaner Yolanda og tar meg med rundt til noen av sine favorittbarer.

Det er lunsjtid og lørdag, og vrimmel av folk overalt i de trange gatene. Overalt frister vin og øl og bardisker fulle av fristende kreasjoner fra kjøkkenet. Så blir det stille i noen ettermiddagstimer før det igjen tar av i syv-tida.

Pintxos ser fristende ut og smaker tilsvarende. Foto; Gjermund Glesnes

Altfor sent bør du likevel ikke legge ut på pintxos til pintxos-rangel. For husk at dette er Baskerland, ikke Spania.

– Vi er midt mellom Spania og resten av Europa. Jeg kaller oss av og til Spanias tyskere. Vi går og legger oss når spanjolene i sør starter festen, konstaterer guiden.

MER FRA SPANIA FINNER DU HER

Hele byens historie

– Jeg ble født samme dag som Marlon Brando, sier Josu Esparza (75).

– Men som jeg pleier å si: Han var eldre enn meg. Og han døde, fortsetter han og smiler.

Pensjonisten sitter på en benk på jernbanestasjonen Abando og er så elegant kledd at han kunne ha gått rett inn på fest.

Under dressjakka har han vest, skjorte og et gult skjerf, og på hodet en baskisk beret. Det er typisk bilbaíno-stil, og Josu forlater aldri huset uten.

Glassmaleriet på jernbanestasjonen Abando viser hele byens historie. Foto: Gjermund Glesnes

Han er et syn i seg selv. Men det er en annen grunn til at vi har tatt rulletrappa opp til jernbanesporene.

Endeveggen på stasjonshallen er prydet av et enormt glassmaleri som viser hele byens historie.

– Alle vet at San Sebastian og Barcelona er vakre. Men når jeg har med turister her, tror de gjerne at Bilbao er en skitten, stygg by med Guggenheim. Etterpå sier de til meg, overrasket, at det er en vakker og interessant by, forteller Yolanda Alonso.

I en by hvor selv togpendlerne kan se kunst hver morgen, er det nesten umulig å være uenig. I hvert fall nå som gruvestøvet er borte.

KÅRING: EUROPAS VAKRESTE OG MEST UNDERVURDERTE STORBYER

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN